Vår sårbare infrastruktur

Det fins mange grunner for min sterke skepsis til privatisering av en rekke samfunnskritiske tjenester, hvori innbefattet telekommunikasjon, men jeg nøyer meg med å fastslå at jeg, siden tretiden i går, har vært telefonisk utilgjengelig for forretningsforbindelser, så vel som familie og venner.

Noe jeg oppdaget akkurat idet jeg skulle gjennomføre et viktig telefonmøte, i forbindelse med et kritisk prosjekt, som skal være ferdigstilt over helgen, og som betinger fortløpende kommunikasjon gjennom den.

Til min store lykke har jeg imidlertid ikke bredbånd hos samme leverandør (underforstått: hos Telenor), slik at jeg faktisk får arbeidet (og publisert denne bloggposten) gjennom helgen. Mange her omkring, hvorav de fleste næringsvirksomhetene, er ikke like heldig.

Til mine forbindelser: Det har liten hensikt å ringe, men under de rådende omstendigheter, følger jeg e-posten, selv om det er helg, og andre digitale kanaler.

Nei takk, Difi – Ytring

Det Hogne Bø Pettersen sier:

«Du får offentlige brev dit», sier de. Hva for noe? Med unntak av NAV og skattemyndighetene, hvor ofte får jeg offentlige brev? Jeg kan ikke huske sist jeg fikk et brev fra det offentlige som ikke ble sendt digitalt på en av de andre tjenestene.

«Også kan du få kvitteringer og e-fakturaer dit?» Halloooo! Så du at jeg skrev at jeg allerede har en nettbank som tar seg av alt dette? Det står et par setninger opp her. Ser du? Ok?

Source: Nei takk, Difi – Ytring

Nok PR-fristelser nå

En gammel
En gammel «morsomhet» fra denne bloggers hånd, i anledning tidligere First House-skandale.

Pressen har virkelig fått blod på mølla, i kjølvannet av den siste i serien av utallige First House-avsløringer, men det holder nå, for så unikt er dette altså ikke i konsulentnæringene. Kanskje heller regelen.

Ikke at det unnskylder noen av dem, altså, men at fristelser, av slaget vi nyss fikk rapportert, er noe som først og fremst kjennetegner hakkekyllingen Frist … Unnskyld, First House, den må dere altså lenger ut på landet med (og jeg er ganske langt uti der!).

Det er uansett ikke fritt for at fornemmelsen for noe ekstremt provinsielt, melder seg. Hallo pølser og softis?

Frist meg i alle høver ikke inn i ledelse. I førstehuset, i ethvert fall.

P.S. Man brukte en Bodoni i manipulasjonen av Frist House-logoen. Ikke helt korrekt, men jeg husker bare ikke navnet på den korrekte typen (enda jeg vet utmerket godt vet hvilken det er).

To whom it may concern

Etter noen timers landlig isolasjon, er far atter communicado:

IMG_0157.JPG

På e-postens sotteleie

Føler du, som jeg, at all bruk av e-post oppleves som reiser til en svunnen tid? Det er vel ikke fritt, når kommunikasjonsformen knapt har endret seg, i alle fall i de tyve årene jeg har brukt den, mens nye plattformer jevnt og trutt har kommet og gått – og blir ved å komme.

E-postkonvoluttFor min del er e-posten blitt en litt traurig dyd av profesjonell nødvendighet, altså et fenomen til motvillig anvendelse, i arbeidstiden kun, mens fritiden på det nærmeste er fri (som fritidsbegrepet i og for seg indikerer) for e-postlesing. Så skulle det da også bare mangle, i en tid der allehånde «sosiale» plattformer for lengst har erstattet det antikvariske korrespondansesystemet.

Nå skal vi likevel ikke se bort fra at e-posten får sin renessanse, om den står foran større teknologiske omveltninger av noe slag, vel å merke – en for meg helt avgjørende forutsetning, og formodentlig det eneste som kan berge kommunikasjonsformen.

Inntil så skjer, vil nok mine forbindelser gjøre klokt i å notere at min uteblevne kvelds- og helgerespons ingenlunde er å regne som uvilje, men ren og skjær uvitenhet, om den ubesvarte korrespondansens blotte eksistens. I alle fall til arbeidsdagen atter vender tilbake.

Joda, visst har vel også jeg et varslingssenter, og ikoner med tall, som lyser hvitt og flott, på rød og sirkulær bakgrunn, og visst hender det vel at jeg sjekker hva det mon være, dog uten å ta affære (rim slim plim), thi det arbeidstid ikke er – med mindre presserende faktorer skulle tilsi annet.

Følgelig og altså: Skulle det, mot all tenkelig formodning, være bråttom, er det bare å gi beskjed ad andre utbredte kanaler. Twitter og Facebook er i så måte brukbare stalltips. Inntil også de, sannsynligvis før, snarere enn senere, avgår med en velfortjent pensjon.

Jeg er Dem i så fall megen takk skyldig.

Sjel byttes i skjorte

Velvalgte, treffende – og betryggende – ord fra en kommunikatør, samfunnskontakt og konsulent med integriteten i behold.
Det blir visst stadig færre av dem. Gå og les!

Waagenilsen

Det mest profitable du kan gjøre med livet ditt er å skaffe deg et nettverk og selge det til høystbydende. (Det er også det råtneste du kan gjøre med livet ditt. Men drit i det.)

Vis opprinnelig innlegg 739 ord igjen

Peking House

Gode nyheter for First House: Gode gamle Peking House ved St. Olavs plass (skjønt jeg nok var bedre kjent med filialen i Vika) er avløst, muligens forlengst, av Peking Sichuan. Vi får tro det innebærer at det gamle navnet er ledig. Skriver I, karle?

Så enkelt, og likevel så vanskelig, Wetland

 

Kjære Morten Wetland. Jeg er så enig med deg, at jeg knapt vet hvordan jeg skal uttrykke det. Da nobelkomiteen fant det opportunt å tildele USAs nytiltrådte president fredsprisen, før han hadde rukket å utrette det grann, syntes jeg det var så pinlig, at jeg tror jeg kunne ha sunket i jorden.

At han fortsatt ikke har utrettet noe som tilsier at han burde bli æren til del, gjør i bunn og grunn ikke saken bedre.

Som hos deg, var min umiddelbare innskytelse at noen ville tekkes storebror, og besørge storfint oslobesøk i prosessen. Herregud, så små vi gjør oss, tenkte jeg – mens verden formodentlig tenkte langs de samme banene. Ikke minst amerikanerne selv, som du så treffende beskrev det i din kronikk.

Som du skjønner, kunne det like gjerne ha vært jeg som skrev den kronikken i Dagens Næringsliv hin uke, skjønt det vel er best å overlate slikt til dem som har ordet – og litt til – i sin makt.

Men hadde jeg vært en like dyktig skribent, til alt overmål en samfunnstopper og opinionen lånte sitt øre, er det nok ett spørsmål jeg hadde stilt, før jeg klikket på e-postklientens send-knapp:

Er mitt daglige virke av en slik karakter at det kan sås tvil om motivene for å gå ut med dette? Inkluderer mitt virke arbeid for oppdragsgivere som, direkte eller indirekte, kan være tjent med å stille nobelkomiteen i forlegenhet, for eksempel ved at de dermed fremstår som Kinas beste venner og medløpere på norsk jord?

For min egen del vet jeg selvfølgelig at så ikke er tilfellet, Morten, men skulle det, helt hypotetisk, likevel forholde seg slik, tror jeg jaggu jeg hadde utstyrt inseratet med følgende presisering:

Kronikøren har løpende oppdrag for næringslivsaktører som har interesse av å stå på god fot med kinesisk næringsliv og kinesiske myndigheter, og har dermed en viss forståelse for at kronikken kan tas til deres inntekt. Innholdet er imidlertid et uttrykk for forfatterens private engasjement, i erkjennelse av at det kan oppfattes annerledes.

Vanskelige formuleringer, syns du? Pytt, du har skrevet bedre ting enn det!

Nå er det jo ikke sikkert at First House dermed hadde holdt sin sti ren, men det hadde i alle fall du, som til syvende og sist er sakens springende punkt.

Én ting kan jeg i alle fall love deg: Du hadde ikke kavet rundt i denne picklesen, om du tilgir anglisismen, og Stanghelle, stakkar, hadde sluppet å ta munnen så full. For det er du selv som har viklet deg inn i suppedasen, vet du – ikke Stanghelle.

Jeg kan vel ikke akkurat trekkes for PFU, men slep meg gjerne for en domstol. Det tar vel ikke lang tid før ytringsfriheten, tillikemed det meste, lever under kinesiske kår, dersom landets innflytelse på våre breddegrader blir som den har vært, så langt i år.

Om dere guttaboys får det som dere vil, da.

Foto: First House-lobbyist og tidligere FN-ambassadør Morten Wetland. Fotograf: Cia Pak/Norden.org