Hjelp, jeg lider av sosialmedialt utmattelsessyndrom!

Selv om det ikke alltid virker sånn, har man gradvis, over en periode på adskillige år, utviklet et relativt anstrengt forhold til de sosiale mediene, som forholdsvis nylig medførte at man på det nærmeste trakk seg helt tilbake fra Facebook, så nær som daglige svippturer innom, for obligatoriske bursdagshilsener, og litt sporadisk lurking.

Videre delaktighet, som muligens er poenget, gjør man seg derimot ikke skyldig i. Faktum er at de små varslene, som vist på ikonet over, utløser et stille «Hva er det nå, da!?» i herværende blogger, som nærmest utbryter et oppgitt «Hva er problemet?» idet scenen entres.

Det har medført at bloggen De nu leser, i økende grad publiseres på framandlandsk, forresten, og er blitt ens primær-bindeledd til omverdenen, skjønt postene deles helt automagisk til bloggens egen Facebook-side (og noen steder til), som De gjerne må følge, skulle De føle Dem kallet.

Utover det, forbeholder man seg retten til å leve ut sitt sosialmediale eksil i relativ fred og fordragelighet, luskende i krokene, praktisk talt uten å ytre det skvatt (slikt har man blogg til). Antagelig som utslag av brustne forventninger til Internetts utvikling. Et Internett hvor tiden later til å stå bom stille, og ordskiftene går i repetitive sykluser, hvis gjenkjennelighet er ytterst påtagelig. Du snakker om ekkokammer …

På mange måter som denne bloggen, innser man brått. Til gjengjeld plager den bare dem som måtte oppsøke den, Gud hjelpe dere alle.

Illustrasjon: De forhatte SoMe-varslingene. Bloggers tegning og montasje.

Skjermbilde 2015-06-14 kl. 10.21.24

Like that is going to happen.

Treig i avtrekker’n

Image representing BranchOut as depicted in Cr...
Image via CrunchBase

Jeg pleier å være svært avventende til nye nettfenomener, noe som unektelig har sammenheng med at jeg har sett for mange unyttige døgnfluer til at jeg finner dem min oppmerksomhet verdig. Likevel resignerte jeg hin dag og aksepterte en innbydelse til Quora, men det hører unntakene til.

I mellemtiden er to andre fenomener begynt å gjøre seg sterkt gjeldende, denne gangen på Facebook: Vi snakker om geotagging og BranchOut, som begge rir Fjaseboken som en mare.

Når man er stedbunden til en semi-isolert øy i havgapet, forekommer muligens geotagging en en pussig vits, der alternativene i så fall måtte bli at Jarle Petterson har sjekket inn

  • på Bunnpris
  • hjemme
  • hos svigermor og svigerfar

Spennende, ikke sant? Ikke desto mindre en dekkende beskrivelse av mitt levnet, som med geotagging ville fremstå i all sin ørkesløse prakt, for hele verden at skue.

Takk, men nei takk.

Det får ellers være grenser, syns jeg, for hva jeg vil vite om andres trivielle forehavender. Men skal jeg først være helt ærlig, virker disse bymenneskenes stadige flying på kafeer og andre siviliserte tilbud, mer som salt i sår enn noe annet, egen livsførsel tatt i betraktning.

Og så var det BranchOut, da. WTF!? Jeg trodde jeg allerede varLinkedin!

Nok sagt.

Et medieimperiums kollaps

Orson Welles i rollen som Charles Foster Kane i Citizen Kane, 1941

Bloggene skulle fylle tomrommet etter pressen, sa de, den gang blogging ble ansett Det neste store™. Nå er det visst ingen som riktig vet lenger. Skulle det likevel ha gått slik, hadde jeg vært en mediamogul. Rupert Murdoch, Robert Maxwell, Ted Turner, William Randolph Hearst og jeg.

Du och jag, Rupert. Du og jag.

Les videre