Det er ikke så meget å si om stedet man bebor. Det jeg derimot kan si, er at en fjerdeplass i Sentrumsløpet kvalifiserer for skryt i lokalavisen.

Make of that what you will.

Lokaljournalistisk smuss

Man regner seg hovedsakelig ikke til dem som finner lokalaviser videre spreke, sånn i alminnelighet, så forestill Dem forskrekkelsen, da man i dagens utgave av stedets hofforgan leste at «[N.N.] har [sic] blitt fast kunde, og kjøper morgonbrødet sitt hjå Villa Lunde Bakeri» (bloggers uthevelse), som det fremgår av denne «faksimilen»:

Etter noen sekunders relativt hikstende fnis, kom man imidlertid til at det hele beror på journalistisk ubetenksomhet, til man så mellomtittelen som proklamerte en av morgenbrødets eventuelle følger; «Bollar i omnen»:

Hell, yeah! Bladet «Tysnes», zazzy som faen.

Her bør det kanskje anføres at ens humor altså ikke er så infantil. Eller jo, men underbuksehumor, det eier man i alle fall ikke. Eller … Men når man likevel finner denne saken ekstra fornøyelig, er det just fordi humoren, begått av en avis som er tjent med å stå på god fot med stedets mektige bedehuslobby, neppe var tilsiktet.

Toppillustrasjon: Lokalavis-leser. Bloggers egen illustrasjon.

Etterrettelig under tvil

Datter (12): Noen av guttene spør læreren om de trenger matte, hvis de skal bli fotballproff eller landslagsspiller.

Fatter (53): Du kan fortelle dem at norgeshistorien så langt ikke kan oppvise så mye som én eneste proff eller landslagsspiller fra Tysnes.

Datter (12): Er du helt sikker på det? Har du sjekket?

Fatter (53): Kjære deg, det trenger jeg da virkelig ikke. Hadde det noen gang eksistert en, om så for 70 år siden, hadde det stått noe om ham i hver eneste utgave av «Tysnes»*.

Det er klart man vaklet litt, da man besvarte spørsmålet, men sikrere indikator enn forklaringen jeg gav, tror jeg du skal lete lenge etter. Skjønt man, som gammel journalist, muligens burde oppdra avkommet til å sjekke, før man uttaler seg.

I dette tilfellet vet man imidlertid positivt at det kreves langt mindre prestasjoner, for å sikre 100 års sammenhengende omtale i det lokale organ.

Avisleser
Lokalavis-leser. Bloggers egen illustrasjon.

*Stedets lokalavis

Honnør for lokalavis-åpenhet

For en tid tilbake, skapte jeg meg fælt over vår lokalavissvært selektive omgang med leserbrevene – på nett, vel å merke, ikke på prent.

Påfølgende uke kunne man fastslå at klagesangen åpenbart var registrert, idet den ukens eneste papir-leserinnlegg, også fant veien til verdensveven, Facebook inkludert. Sikker var jeg nå likevel ikke. Teksten fortsetter under illustrasjonen.

«Grønnblekk-brev» til en tenkt redaktør.

Ettersom ukene siden er gått, har man erfart at leserbrevene fortsetter å «flomme» utover Internetten. Rett nok i beskjedent omfang, men det er fordi det ikke fins flere å ta av. Ikke bare dem redaksjonen finner verdig, om det er fordi de er spesielt velskrevet, eller samsvarer med en eventuell redaksjonsagenda, men alle som ett.

Det tar jeg hatten av for, med takksigelser til redaktøren, Ole Skaten, som i en e-post til undertegnede i går aftes, hintet om at avisen ikke er kommunens eneste investeringsobjekt. Et tema det muligens kunne være interessant å forfølge, om det har tvilsomme effekter.

Men for nå, gir jeg vår lokalavis (teksten fortsetter under – og mellom – bildene):

Tommel opp

I tråd med hederskronte lokalavis-tradisjoner:

Tommel opp

Lokalavis-leser. Bloggers egen illustrasjon.
Lokalavis-leser. Bloggers egen illustrasjon.

Man synes ellers å ha registrert en nettbasert taktøkning i selvsamme lokalavis, idet at stadig flere av sakene later til å finne veien til nettet. Det er både beundringsverdig og bekymringsfullt. På den ene siden, er det all grunn til å applaudere åpenhetstanken bak. På den annen, må man nødvendigvis også engstes over de økonomiske implikasjonene.

Bladet «Tysnes» er ikke en nettavis som gjemmer innholdet sitt bak betalingsmurene, ser De, og neimen om den har synderlig annonsering å skilte med, heller – som en lett kan fastslå, ved selvsyn.

I løpet av de 15 siste årene, har vi sett en økende tendens til at riks- og regionavisenes nettutgaver har subsidiert papirutgavene, ulikt realitetene, slik de fortonte seg da jeg selv arbeidet i henholdsvis Aftenposten og CNNs nettutgaver. Og det er klart: Er det ikke regningssvarende, må det ligge andre motiver til grunn.

I motsetning til de større avisene, er det ofte ikke hensynet til investorenes dividende som veier tyngst, men Samfunnsoppdraget™, som de smykker seg med, både store og små.

En avis som mener alvor med det løftet, trenger kun å tjene så den har til salt i såret.

Som varm tilhenger av fritt tilgjengelig informasjon, og omkvedet Information wants to be free, er det bare å bøye seg, i det man måtte ha av støv og hatter. For at det er forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker (nå som hattene, ikke bare én, men to samfulle ganger, først er brakt til torgs), kan det umulig herske tvil om:

Og:

– Er konsernledelsen i Schibsted innstilt på å diskutere kollektivt lønnskutt, i kompaniskap med de ansatte, slik man allerede har besluttet i flere oljebedrifter?

– Vi har ikke diskutert å innføre et kollektivt lønnskutt i Schibsted. Mediehusene er inne i en krevende omstilling fra papir til digitale flater. I denne omstillingen er vi avhengig av å ha de beste lederne til å gjøre jobben, og samtidig avhengig av å ha dyktige ansatte i mediehusene som også har gode vilkår. Vi går derfor ikke inn for at noen, verken ansatte eller ledere, skal frasi seg avtalefestede rettigheter, svarer kommunikasjonsdirektør Anders Rikter på vegne av [Schibsteds konsernsjef Rolv Erik, bloggers anm.] Ryssdal og Schibsted ASA.

— Mediesjef vil ikke kutte i egen superlønn, NRK.no, 31.10.2015

Ryssdals samlede års-godtgjørelser utgjør for øvrig om lag åtte millioner norske kroner.

Samfunnsoppdrag, min fot …

Personlig har jeg stor sans for en venns forslag i dag:

Det finnes nok ressurser og dyktige journalister i Schibsteds aviser til å.bryte med dem, og starte egen riksdekkende avis. Man må bare våge å ta skrittet.

Han var for øvrig med, da jeg og en håndfull geliker forsøkte (flere) lignende stunt. Tanken er god, den, men jeg er redd markedet er for smått. I alle fall så lenge det er brød og sirkus folket vil ha.

Og det vil de.

Blog power!

Observante lesere, i den grad man overhodet har lesere (og i den utstrekning de i så fall er observante), vil ha registrert at man her om dagen gikk i rette med det som kunne virke som situasjonsbetinget forskjellsbehandling av vår lokalavis’ leserbrev-forfattere (til hvilke man stadig ikke regner seg!). Bakgrunnen er at vår fjerde* kommunemakt, som ikke har for vane å publisere leserbrevene sine på nett, langt mindre – som et distribusjonsmaksimerende tiltak – å dele dem i sosiale medier, brått fant det opportunt å bryte med all lokal kutyme:

Bloggposten var en impulsiv reflekshandling, begått uten engang å ha lest det aktuelle leserbrevet. Innholdet var meg med andre ord fremmed, og antagelig revnende likegyldig. Som gammel journalist, kan jeg likevel ikke stikke under stol at jeg fant bruddet med innarbeidet sedvane besynderlig. Kunne det virkelig være at avisen grep anledningen til å la en leser springe eget ærend, av frykt for å flagge sitt eget syn?

Jeg ante selvfølgelig ikke, men syntes kanskje det ville være over gjennomsnittet uredelig, og dessuten at avisens øvrige innsendere burde føle seg litt snytt, med mindre unntaket tillyste en ny praksis, med internettlig frislipp av allehånde inserater. Og under over alle under, sannelig ser det ut til at avisen følger opp – alt den dag i dag:

I et svar på Facebook, skriver avisen:

Hei Jarle, det å publisera lesarbrev på nett har, som du seier, ikkje vore normen for oss. Men dei finst. Me har så langt i år lagt ut fire lesarbrev på nettsida vår, og dette er ein praksis me har tenkt å utvida og forbetra. Og når me får inn lesarbrev som me trur mange vil ha interesse av å lesa, vel me å publisera dei på nett, og vidare på Facebook, for å nå ut til folket. Det er ikkje noko skjult agenda bak dette, og me ser fram til å dela mange fleire spanande lesarbrev i framtida. Me vonar dette vil vera med på å skapa lokalt engasjement og ein sakleg debatt.

Lokalavis-leser. Bloggers egen illustrasjon.
Lokalavis-leser. Bloggers egen illustrasjon.

Og tusen takk for det!

Ettersom jeg ikke har lest noen av de aktuelle leserbrevene, er jeg den siste til å hevde dem mer eller mindre interessante enn det store gross polemiske innsendelser, men det siste, lydende overskriften «Kommentar til Hr Stoltz», var altså det eneste i gårsdagens papiravis (lokalavisen er en ukentlig foreteelse). Det kan bety at også øvrige leserbrev ville blitt æren til del, om de altså hadde eksistert (interessant nok, var det innlegg på prent som var gjevest, før i verden).

Akkurat det gjenstår selvfølgelig å se, til en uke papiravisen faktisk har mer enn ett. I andre aviser er gjerne det motsatte tilfellet, altså at leserbrev, kommentarer og andre polemiske innlegg, gis fritt – om enn moderert – leide på Internett, mens papirutgaven forbeholdes la crème de la crème, ettersom nettpublisering ikke belemres med kostnadene man normalt forbinder med ombrekking, papir, repro, trykk og distribusjon.

Smått om senn vil nok også lokalavisene oppdage at brukerdelaktigheten tiltar, ikke minst når de sosiale mediene er involvert. Det tror jeg nok også vår egen lokalavis vil se (HERR REDAKTØR, DE VIL MERKE DET PÅ STATISTIKKEN!!!!), for skal jeg først være ærlig, skummer jeg bare overskriftene i papirutgaven, siden fruen engang holder den – og tror muligens ikke jeg er alene om det.

Hvorom allting er, hender det, rett som det er, at det hjelper å gi beskjed – for hvilket redaksjonen naturligvis fortjener takk.

Blog power!

Hadde gjennomslagskraften av bloggens øvrige forehavender bare vært av samme kaliber, i spørsmål av virkelig betydning, tipper jeg det hadde blitt vei i geopolitisk velling. Og du tenker Shit, du er blitt en patetisk gubbe, som bitcher over lokale uvesentligheter. Blog power, indeed.

Sic. Transit. Gloria. Mundi.

*Strengt tatt den tredje, siden kommunen mangler regjering, men De tok den, ikke? At «leserbrevet» for oven er skrevet i grønt, er imidlertid ingen tilfeldighet (noe jeg selvfølgelig ikke behøver å forklare bloggens sedvanlige klientell).

Besynderlig praksis

For kort tid siden luftet denne bloggen de prinsipielt betenkelige sidene ved kommunalt eierskap i kommunalt avgrensede lokalaviser, vel, strengt tatt i enhver form for lokalaviser, i og for seg. Utgangspunktet var vår egen lokalavis, Bladet «Tysnes», hvis aksjer blant annet er å finne i kommunens eie.

Rett nok dreier det seg om skarve to aksjer, som ikke utgjør mer enn 0,4535 prosent av den samlede aksjebeholdningen, men den prinsipielle betenkeligheten består.

Akkurat det er på mange måter denne bloggposten uvedkommende, var det ikke for at den direkte berører den avtroppende ordføreren, og «avtroppingens» bakgrunn.

Det er en avis som ikke har for vane å publisere papirutgavens leserinnlegg på nett – langt mindre å dele dem på Facebook, som den gjør i dag:

Om årsaken til at avisen bryter med denne praksisen, er at leserbrevet målbærer holdninger den selv gjerne skulle ha uttrykt, men vegrer seg for å trykke under eget navn, skal være usagt, men det er klart det er en interessant tanke.

Leserbrevet, som jeg overhodet ikke tar stilling til, forresten, kan leses i sin helhet her.

Jeg må nesten be om unnskyldning for å spre lokale uvesentligheter på den store verdensveven, men antar at denne praksisen interesserer flere enn meg, for, igjen: Vi snakker om en avis som aldri nettpubliserer leserinnleggene sine, eller gjør hva den kan for å spre dem, som tilfellet for anledningen er.

Betyr det at andre polemikere (til hvilke man for øvrig ikke regner seg, man har da blogg!) kan avkreve avisen samme velvillige håndtering?

Jeg tillater meg å tvile.

Følgelig …

P.S. Det tas naturligvis forbehold om at nettpublisering, med tilhørende Facebook-deling, av alle leserinnlegg, er en nyinnført praksis. I hvilket fall denne kommentaren rimeligvis faller på sin egen urimelighet.

P.P.S. Men det er vel bare jeg som ser spøkelser på høylys dag. Det fins vel ikke aviser som favoriserer leserinnlegg til støtte for egne meninger (om de er aldri så «hemmelige»). Gjør det?

Sen tilføyelse: I kommentarfeltet til Facebook-oppdateringen over, repliserer Bladet «Tysnes» at det kanskje blir en råd med en slags universell nettpublisering av leserbrevene. Svaret er så pass ullent, at jeg er litt usikker på om det er slik å forstå, men dersom det forholder seg slik, er det jo en gledelig utvikling, som demonstrerer at redaksjonen for fremtiden ikke kun vil nettpublisere innlegg den mener er så bra (eller samsvarer med egne, mer eller mindre «hemmelige», meninger), at de fortjener et bredere publikum.

Problematisk lokalpresse-eierskap

Lokalavis-leser. Bloggers egen illustrasjon.
Lokalavis-leser. Bloggers egen illustrasjon.

Pressens objektivitet er hevdvunnen og selvskreven, nær uangripelig, er det sikkert mange som vil mene, men er det nå egentlig slik?

Bare i løpet av de seneste tiårene, har pressens eierskap forflyttet seg fra virksomheter tuftet på publisistiske tradisjoner, til de merkantile, hvor profittmaksimering er målet, i stedet for samfunnsoppdraget.

Det er en utvikling som har preget lokalpressen i langt mindre grad, med mindre vi snakker om lokalaviser knyttet til de store mediehusene. Aksjonærene investerer for avisen og lokalsamfunnets skyld, ikke for bunnlinjens, men det betyr ikke at lokalavisenes eier-sammensetning er uinteressant. De skal jo være vaktbikkjer, de også, med et kritisk blikk på alt som rører seg i lokalsamfunnet – ikke minst i kommunen.

Da blir det kanskje underlig om kommunen selv sitter med økonomiske interesser i bikkja som skal vokte den. Bukken, havresekken, og all den jazzen, De vet.

Just det ser vi like fullt i vår egen lokalavis, Bladet «Tysnes», som kan regne kommunen blant sine aksjonærer:

Tysnes kommunes interesser i norske aksjeselskaper

Virksomhet Antall aksjer Prosentandel
Fjord Norge AS 1 0,1205
Sunnhordlandssambandet AS 100 7,4906
Våge Hamn AS 40 9,9010
Tysnes Breiband AS 56 4,4164
Bladet Tysnes AS 2 0,4535

Tallene er hentet fra Kommunal Rapport, som nettopp har lansert oversikten over norske kommuners eierskap i aksjeselskaper, som et ypperlig redskap for lokaljournalister – så lenge de ikke er i rådmennenes lomme, vel å merke (uten dermed å insinuere noe som helst).

Nå skal jeg vokte meg for å hevde en eierandel på 0,4535 prosent faretruende, og for alt jeg vet, er det likedan andre steder i landet, men på det prinsipielle planet må det være grunn til betenkning.

Det er klart man kan innvende at Staten granngivelig eier NRK, men statskanalen har vanntette skott vi ikke alltid ser i de privateide mediene, og igjen, en eierandel på 0,4535 prosent, sikrer praktisk talt ingen innflytelse, selv om det må være lov å spørre hva kommunen tenkte, da den i sin tid kjøpte de to aksjene.

Hvor liten aksjeposten enn måtte være, hadde avisens aksjonærfortegnelse inngitt større tillit, om kommunen var fraværende.

Tipp topp, tommel opp

Som et beskjedent apropos til onsdagens leksjon fra Lokalavis-skolen, gjengis i dag denne quid erat demonstrandum-faksimilen fra ukens utgave av Bladet «Tysnes», som her gir til kjenne at den har skjønt hva lokaljournalistikken skal og bør handle om. Med tomler i overflod.

Til dere andre lokalavis-redaktører: La dette stå som et eksempel til etterfølgelse. Aldri en lokalavis uten, ok?

Vi gir Bladet «Tysnes» seks tomler opp, for ukens obligatoriske øvelse.

👍🏻👍🏻👍🏻👍🏻👍🏻👍🏻

Lokalavis-skolen (1)

Det viktigste en lokalavis-journalist må kunne, er å få intervjuobjektene til å peke tommelen – aller helst begge – til værs, fortrinnsvis ledsaget av et entusiastisk smil.

Dette er en av grunnene til at en så stor del av lokaljournalistikk-studiet er viet tommelteknikker – vi kaller dem tommelfinger-regler, som vi vil vende tilbake til i en senere leksjon.

Neste uke: Slik gjør du dårlige nyheter til gladsaker.

Foto av blogger, knipset av hans datter (som rimeligvis fullførte den første leksjonen – med glans).

Always look on the bright side of life

Det er mangt som kan sies om lokalpressen, men svartsynt, det er den iallfall ikke, som vi ser av denne saken, hvor ikke engang eventuelle mistanker om sosial dumping imøtegås.

For når alt kommer til alt: Hvem hadde vel ikke vært fra seg av lutter eufori, over å få tilbringe noen uker, der alle skulle ønske de hadde bodd (derav det imponerende innbyggertallet)?

Kjære journalistkolleger, det skrives i det hele tatt altfor få gladsaker, så jeg sier tipp topp, tommel opp – og you go, Bladet «Tysnes»!