Ansporet av ens to foregående bepostelser, lot man seg friste til å begå en smule lørdags-tidsfordriv, i form av et stykke hastig, luftig popkunst.

For mer egenhendig popkunst, guck mal hier.

Nå snakker vi popkunst!

Som nevnt i forrige bepostelse, kom man i helgen under vær med at ens sistefødte aldri er blitt Joikakakenes gleder til del – til hvilket man repliserte at man med andre ord må ha gjort i alle fall én ting riktig.

Siden fruen holder et våkent øye med ens bebloggelser, tilfløt kunnskapen om datterens Joika-deprivasjon også henne, med det til følge at både datter og viv i dag inntar minst én boks av nyss nevnte produkt, mens faderen vansmekter, som følge av sitt selvpålagte 5:2-regime, med måtelig effekt.

Andy Warhol's ikoniske kyllingsuppe, malt i 1962.
Andy Warhols ikoniske kyllingsuppe, malt i 1962.

I går var det imidlertid søndag, med en – også for undertegnede – saftig Stange-kylling på bordet, og rikelig av tid til å bedrive allehånde fritidssysler, som for eksempel å gå salig Warhol i næringen.

Omstendighetene vil engang ha det slik at vi begjærer det meste av alt amerikanerne måtte besitte, skjønt det stadig undrer meg at Taco Bell og KFC til dags datum ikke har inntatt det norske markedet. Følgelig, og siden amerikanerne alt har hatt sin ikoniske suppeboks i 53 samfulle år (det vet jeg, ettersom bildet og jeg fødtes omtrent ved samme leiter), kom man, i sin søndagslediggang, til at vi i Norge ikke kan stå tilbake for våre amerikanske venner, heller ikke på dette området.

Vi har våre hermetiserte ikoner, vi med, nemlig, og helt ærlig nå: Fins det noe som til de grader fortjener ikonstatusen mer, enn just Joikakakene?

I think not!

Det var selvfølgelig lite annet å gjøre, enn å gi seg maleriene i vold. Et svare strev, kan jeg forsikre. Andy Warhol valgte, i motsetning til undertegnede, minste motstands vei, med en detaljfattig Campbell-boks, hvis eneste utfordring er merkenavnet. Som en imidlertid vil se, kom man til et punkt, ut på søndagskvelden, der en var til de grader lei hele boksen, at man malte innholdet i gryten, som pryder den, og topplokket med svært brede penselstrøk.

I alle høver kan vi nu, etter at ens indre popkunstner er vekket til live, smykke oss med vårt nasjonale hermetikkikon, vi med!

For øvrige kunstbebloggelser …

Andy Warhol og Debbie Harry

Sjå han.

Men i dag, altså, for noen av oss: Joika time!

Joikakaker

Grand Café

Grand Café, Karl Johans gate 31, 1874 – 2015, som sluttligen bukket under for kulturhistorisk vandalisme.

Gammel dansk

Samtlige bilder fotografert og smått justert av blogger, med kameramobil, på Århus’ kunstmuseum, ARoS, 7. juli 2015.

Opprinnelig postet borti kunstbloggen.

piksel-odalisk

Den dagen fant far frem linjalen, og ga seg til å telle piksler, à centimeter én.

Bildet forestiller for øvrig Jean Auguste Dominique Ingres’ Hvilende odalisk (1814).

IMG_0386.JPG

Jeg kaller det bare Parlamentarisme, malt etter et langt mer kjent bilde (jeg kan være analog, også!).

I’ve seen that face before

Jeg lar penselen fare, slik andre drodler eller legger puslespill, som en meditativ affære – og det er klart det er juks å bruke ikoniske karakterer, til alt overmål i velkjente positurer, ellers hadde vel portrettlikheten blitt så som så. Men det gjør jo ikke «jobben» mindre meditativ – som tross alt er formålet.

Kirsten Langbo: Moderne maleri

Edvard Munch (her ved Sjalusi, 1913) hadde ikke vært mer enn 150, om det fortsatt hadde vært liv i ham. Gratulerer lell.

泉Spring50x60cm
Vår, olje på lerret, 50 x 60 cm, Shi Tang. Bildet er hentet fra Flickr (klikk på bildet for å gå til kilden).