Fjern eksportstøtten på norsk mat

Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp). Fotograf: Torbjørn Tandberg.
Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp). Fotograf: Torbjørn Tandberg.

Jeg er ingen varm tilhenger av den sittende regjeringen, men å motsette seg alt den farer med, bare for å ha gjort det, ville være lite annet enn barnslig. For på et og annet punkt, hender det altså at Regjeringen glimter til, som da landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp) sist tirsdag kunne fortelle Dagsrevyen at hun vil arbeide for å fjerne den statlige subsidieringen av norsk mateksport (NRK.no, ordrett sitert):

– Det vi ønsker å gjøre er å fjerne bruken av eksportsubsidier. Det betyr at forbrukerne ikke lenger skal være med på å subsidiere osten som spises av innbyggerne i andre land, sier landbruksminister Sylvi Listhaug.

Det vil i praksis bety at Norge slutter å subsidiere billig Jarlsberg-ost til det amerikanske markedet og andre land, som Sverige.

Eksportstøtten koster Norge 130 millioner kroner i året i direkte støtte. Norges sponsing av eksporten, gjør at osten er vesentlig billigere i andre land enn i Norge.

Rett nok er min støtte til utspillet betinget – av at det er støtten av eksport til rike industriland som fjernes. Det vi eksporterer til økonomisk uutviklede land, hvor matvaremangel fremdeles er en avgjørende faktor, må gjerne subsidieres så sterkt, at vi selger varene for negativ verdi, stod det til meg, men å støtte eksporten til de velstående, synes intet mindre enn motbydelig.

Jarlsberg cheese
Jarlsberg cheese (Photo credit: Wikipedia)

I de verbale tumultene som fulgte Listhaug-utspillet forleden, har Jarlsberg-osten spilt en relativt sentral rolle, og hovedmarkedet, det er USA. Nå er det én ting ved det amerikanske markedet, og amerikanske forbruksmønstre, som helt synes tapt for dem som støtter eksportsubsidiene:

Jo dyrere en vare er desto større sjanser for at dens attraksjonsverdi tiltar. Amerikanerne er ikke så ulik de russiske nyrike, på den måten. Følgelig holder jeg det ikke for helt usannsynlig at Jarlsberg-osten ville få noe av en renessanse på det amerikanske markedet, om eksportstøtten fjernes, og prisene skyter i været.

Forbrukerpsykologi, vøtt.

I alle høver er det en tanke både landbruksministeren, landbruket og Tine kan ta med seg på veien. Det tjener i alle fall liten hensikt å utstyre fullkomment førlige virksomheter med krykker, av ren, skjær og gammel vane.

Så kunne man eventuelt kompensere, ved å gjøre Jarlsberg-hullene større, uten å gå på akkord med kiloprisen? Samma det vel. Gulost er gulost!

Nå er det selvfølgelig ikke det at jeg ikke unner velstående amerikanere billig mat, men når det oppnås, som følge av at vi her hjemme i tillegg før på bønder, som også er velstående, må det kanskje være lov å hevde begeret fylt, både hit- og hinsides Atlanteren. Men bevares, skulle subsidiene komme noen som virkelig behøver dem, til gode (jevnfør passus om matvaremangel for oven), er det flagget lukt til topps her i gård, altså.

Da jeg tegnet den kanskje ikke helt vellykkede osten oppi toppen her, lanserte bloggeren/tegnerens datter tanken om en mulig rebranding, som kanskje kan bidra til å gi eksporten et aldri så lite løft. Minn meg for øvrig på at jeg ikke kan fortsette å tegne illustrasjonene til hver bidige bloggpost jeg begår. Offf, jeg vet ikke … Kanskje jeg skrev bloggposten, fordi jeg alt hadde tegnet osten, uten forkleinelse for det skrevne, vel å merke.

Anyone for Jarlesberg?

(Det er datteren sin, det …)

New wrapping. Innholdet er, som det fremgår av begge varianters nedre høyre hjørne, temmelig identisk, men med en prisforskjell på ni kroner og seksti øre – for emballagen.

Spørsmålet er hva som motiverer folk til å velge en innpakning som er nesten like ulekker som alternativet, og dermed uegnet som kjøkkendekor. Men folk. Er. Rare.

Men ble muffins på far, da:

  

Overveier fortsatt rosablogg.

Glad påsk, alla barn!

Her kokkeleres. Det skulle da også ha tatt seg ut, på Kvinnedagen selveste, om ikke far skulle lage middag. Som vanlig, i og for seg, men ikke desto mindre.

IMG_1949

Mens mor i huset er bortreist, nytter pikebarnet høvet til å diktere menyen, for anledningen fars creamy spaghetti con i gamberi, eller hva retten nå ville ha hett, var den basert på noen oppskrift. Tar man ikke mye feil, vanker det noen reker på den firbente (og glupske) katta også, i løpet av søndagen. Hun er litt betutta over at lørdagsgodtet tok slutt, nemlig.

Summa summarum

Arbeidet dikterte lunsjpause, i betydningen pause fra lunsjpausen.

Vendte tilbake til lunsjbord, en katt – og en brødskive uten leverpostei.

La oss bare si at summen av berøvelsen og kattas berikelse, er noenlunde konstant.

Don’t believe the hype

Man står ved kassen i den lokale landhandelen, mens landhandleren skanner dagens innkjøp, innbefattet avbildet skogsbacon – og aner fred og overhodet ingen fare, idet det smeller fra datteren (11):

Skogsbacon er bare kødd.

Her bør jeg kanskje ile til, med forsikringer om at språkføringen er tilegnet utenfor heimen, bare så det er på det rene, men utsagnet ble, utover vulgaritetene, en vekker, for far, så vel som for de handlende bak oss i kassakøen.

«Det har du sannelig rett i», utbrøt en lettere overrasket mann baki der et sted, som, tillikemed meg, åpenbart ikke hadde tenkt tanken. «Visst har du det», sa jeg, fortsatt smått forfjamset. «Jeg antar at det hadde stått villsvin, om det var det pakken inneholdt».

Landhandleren selv bare lo.

Var den beskjemmet, latteren, som følge av å ha blitt fersket i villedende markedsføring?

Vi lar nåde gå for rett, og plukker hønen med Gilde, skjønt Prior lyder som rettere adresse for slikt. Også for forpakningens uteblitte bindestrek (Gucken Sie bitte da oben).

Barn og fulle folk, hæ?

Skogsbacon der, altså. Kødd, fra den ene enden til den andre, bedragersk – just som valgflesk.

Don’t believe the hype, k?

Mat, mat, mat, over hele linja

Noe sier meg at svigerslekta, sakte, men o så sikkert, har begynt å fornemme hvilken slikkmunn denne bloggeren er, som til jul ble forært et Vitrine du Sud-Ouest, fra sin gavmilde svoger med gemalinne, bestående av (fra øvre venstre hjørne) ett glass Térrine Forrestière aux Cèpes, én boks Bloc de Foie Gras de Canard du Sud-Ouest, ett glass Confit d’Oignons, én liten flaske Côtes de Gascogne og to hele trøfler (at det her opprinnelig stod «tøfler», kan utelukkende tilskrives autocorrect – forbannet være den og alt dens vesen).

Yum. Mie.

Svigerinnen og vår niese borti Junaiten vartet på sin side opp med:

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/d11/14146270/files/2014/12/img_0756.jpg

Ett glass Caesar dijon (som skal bli en interessant erfaring, for oss som bare kjenner et utvalg av Mailles utallige varianter), ett glass tunfisk-fillet med oregano, i olivenolje, én flaske Lucini olivenolje med sitron. Mens fruen, blant mye annet, disket opp med:

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/d11/14146270/files/2014/12/img_0746.jpg

Én pose café do Brasil*, som hele bønner, rimeligvis (med et hint av nøtter, marsipan(!) og sjokolade), én pose hele espressobønner, og to flasker kaffesirup (hhv karamell og vanilje), mens svigermor og -far klasket til med denne:

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/d11/14146270/files/2014/12/img_0757.jpg

Man kan vel, alt i alt, si at det ble en god jul, med to langveisfarende julesønner som den definitive prikken over i-en.

Hemskt mycket tack, allihopa!

Men nu er det vel tid for å gi seg i kast med nyttårskalkunen.

*Her bør det muligens anføres at man i barndommen hadde megen besvær med å få hodet rundt brasilianernes fascinasjon for kafé-doer. Mye er imidlertid siden endret.

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/d11/14146270/files/2014/12/img_0433.jpg

Fruen har invitert slekta på lutefisk-middag, og er i full sving med forberedelsene. Lutefisk er muligens den eneste retten far i huset ikke tiltros videre ferdigheter udi, og det formodentlig med god grunn, idet jeg mangler de elementære ferdigheter (skjønt jeg har tilberedt den ved noen høver). Når viven likevel gjør det så bra, er det et behagelig påskudd til å unndra seg den sedvanlige kjøkkentjenesten. Tilbehøret – uten hvilket lutefisk hadde blitt en begredelig affære – er også i emning, hører jeg, så nær som øl og akevitt. Det siste gjør selvfølgelig enhver lutefisk-middag til en utfordring, men en jeg nok tror vi skal overleve. Hvorom alt og intet, og som Opplysningskontoret for fisk (eller hvem det nå var) en gang uttrykte det: Lutefiskelskere, elsk i kveld! I mellomtiden lusker husets katt, som neppe begriper seg på lutefiskens spesielle kvaliteter, og far, sultent i kjøkkenets periferi.