En gang i verden

En gang i verden kunne vi snakke om jødedeportasjonene med forakt i stemmen, med visshet for at vi var av en annen støpning.

Vi kunne felle en tåre for Anne Frank, og for dem Oskar Schindler ikke klarte å redde – eller av Sofies valgLivet er herligHolocaust (TV-serien) eller Pianisten.

Men det var før Erna:

Vi må stålsette oss for at det vil være mye uro rundt utsendelser fremover. Dette blir ikke smertefritt. Det er stor smerte for dem som har tapt håpet sitt om et opphold her.

Sier hun, og advarer om at vi vil se mange hjerteskjærende scener i tiden som kommer.

For hvert år som går, vil det føles som et fjernt minne, men:

En gang i verden kunne vi snakke om jødedeportasjonene med forakt i stemmen, med visshet for at vi var av en annen støpning.

Vi kunne felle en tåre for Anne Frank, og for dem Oskar Schindler ikke klarte å redde – eller av Sofies valgLivet er herligHolocaust (TV-serien) eller Pianisten. Og tenke at det ikke er lenge siden slike grusomheter fant sted.

En gang i verden.

P.S. Ja, det er forskjell på selv å drepe, og på å overlate vergeløse mennesker til en uviss skjebne. I alle fall om man slavisk følger lovens bokstav. Så er det Gud hjelpe oss også det vi gjør.

Foto: Fra oppstanden i den jødiske ghettoen i Warszawa, mai 1943. Fotografen er ukjent, men bildet er med stor sannsynlighet tatt av en fotograf i tyske Propaganda Kompanie 689, tilgjengeliggjort for offentlig bruk, ad Wikimedia Commons.

hvit_buss

Vår måte å takke på.

Migrantene

Pompel og Pilt (NRK, 1969), her avbildet med tre migranter.

Stor ståhei for ingenting?

Det siste døgnet har det knapt vært mulig å ferdes i sosiale medier og nettmedier for øvrig, uten først å måtte forsere et berg av ukontrollert jubel over amerikansk høyesteretts kjennelse om homofile ekteskap.

En svær begivenhet for dem det gjelder, utvilsomt, og for amerikanere i sin alminnelighet. Dette handler like mye om menneskets rettigheter, som de homofiles (som om de sistnevnte ikke var det første).

Og for all del, jeg ga til kjenne et lite fnis selv, straks før gårsdagen gikk over i denne:

Akronymet, som for øvrig står for Secretly We Are Gay, er i utstrakt bruk blant homofobe (og, for all del, andre) piker og gutter, som gir seg selv betegnelsen, som uttrykk for sin generelle kulhet, lizzm. Det hadde de muligens likt å vite, før de så skamløst påberoper seg bekjennelsen.

For øvrig må jeg medgi at det var voldsomt til feiring, av noe vi burde anse den aller største selvfølge, sågar i en helt annen del av verden. Det fornøyelige er at vi feirer amerikansk lovgivning på feltet, med langt større iver og halloi enn da vår egen ble liberalisert (og det er ikke så lenge siden som vi liker å tro). Kanskje fordi vi finner en viss glede i den uberettigede hoveringen?

Men jeg antar at det også kan tolkes som indikasjon på hvilken innflytelse Amerika, og alt amerikansk, i virkeligheten har på oss – og at vi trolig hadde vært mer tilbøyelig til å søke opptak i Amerikas forente stater, enn i Den europeiske union.

Med det sagt, er det all grunn til å gratulere hele USA, noe jeg også gjør, selv om en lett får inntrykk av at rettskjennelsen gjelder verden som sådan.

Hva det betreffer, publiseres denne bloggen, tillikemed verdens fleste, på den amerikanske plattformen WordPress, noe som innebærer at verdens homofobe bloggere møtes av dette synet, når de i dag setter seg fore å spre sine hatefulle uteskelser:

WordPress i homsefarger

Ha meg tilgitt om jeg unner meg nok et frydefullt fnis.

Stor ståhei for en hel del, altså. Og det er klart det er lov å glede seg med amerikanerne, selv om en smule perspektiv aldri er å forakte.

IMG_0514

Both Hamas, Knesset and the Israeli government should be brought to justice over war crimes and general violations of human rights – heaven knows they all qualify.

In my very humble opinion.

These posts are automatically fed to my accounts on Twitter, Facebook, LinkedIn and Google +, which would render comments highly disrupted, to say the least, if left in those social media outlets. Not to mention hard to follow up, as I rarely spend time in either. By leaving your responses here, you leave it in a context, and make it an awful lot easier for me – and other readers – to respond. Thank you so much in advance.

Bloggpostene blir automatisk distribuert til mine konti hos Twitter, Facebook, LinkedIn og Google +, noe som vil bidra til at kommentarer levert der, spres for alle vinder, for å si det mildt. For ikke å nevne hvor umulig det blir å følge dem opp, ettersom jeg ikke tilbringer mye tid noen av stedene. Legger du derimot igjen en kommentar her, blir det stående i en kontekst, og dessuten langt enklere å håndtere, både for andre lesere og for meg. På forhånd tusen takk!

Nye lover – og løftebrudd fra dag én

I dag er dagen! Mer sprit i taxfree-sjappa, ståhjuling-ståhei, billigere påhengser, legaliserte pokerlag, billigere EU-telefoni og stor jubalong, hele veien rundt – som det sømmer seg verdens rikeste land.

Og hvem vet, profesjonell bokserlemlesting på norsk jord, om vi er heldig?

Men holder de hva de lover?

Siden det er 1. juli, dagen da all denne herligheten skulle vederfares oss, har denne bloggen gjort en stikkprøve i nærbutikken, og her er vårt sjokkerende funn:

Ikke én lakrispipe å oppdrive! Alt jeg fant, var disse:

Ceci n'est vraiment pas une pipe!
Ceci n’est vraiment pas une pipe!

Det er klart jeg var fristet til å rope «Madame, ceci n’est pas une pipe!», men innså at det trolig ville få både ekspeditrisen og meg selv til å fremstå lettere imbesille. For så pass selvinnsikt har jeg – om ikke nødvendigvis mer.

Konklusjonen er i alle høver at regjeringen har gapt for høyt, nok en gang. Ikke engang noe så basalt som lakrispiper evner de å bringe folket, og ståhjulingene glimrer med sitt absolutte fravær – her i egnen, i ethvert fall, hvor ATV og traktor synes foretrukne leketøy.

Men bygda er velsignet med et stort innslag velbeslåtte småbrukere og oljearbeidere, ofte i kombinasjon, hvis familier ferierer både titt og både ofte. Der kommer i alle fall de nye taxfree-kvotene til sin rett. Storforbrukere av påhengser, er de også!

Så jo, jeg syns vi skal la nåde gå for rett, og la regjeringen sitte en stund til, vi som holder lakrispipene så høyt i akt. For alt vi vet, dukker de opp, med tid og sedvanlige stunder. Om ikke annet, så i en taxfree-sjappe nær det farende folket.

Og da tenker jeg ikke på dem vi vil ha feid av gatene.

P.S. Vi er gode på protester her vest. Om noen er med på et vestnorsk lakrispipe-opprør, finner dere alle kontaktdata bak lenkesymbolet, helt, helt øverst på siden (om du tror jeg mener alvor).

Høyres leder og statsministerkandidat Erna Solberg. Foto: Høyre/FlickrI anledning den triste merkedagen i går, er det bare å fastslå et nesten like trist faktum, nemlig at vår statsminister ikke nevnte tragedien, med så mye som én stavelse.

Søk på kombinasjonen «Erna Solberg» og «Beijing» i Kvasirs nyhetssøk, tidsbegrenset frem til påfølgende dag, resulterer kun i saker som omtaler statsministerens taushet (og noen tidligere saker om regjeringens ynkelige fremferd).

Det skal medgis at denne bloggeren slett ikke er sikker på at Jens Stoltenbergs rygg hadde vært rakere, for her er det nasjonens ryggesløshet som er betenkelig, vel så mye som den enkelte politikers.

Ennå gjenstår det å se hvor mange prinsipper vi er villig til å kaste på båten, i iveren etter å tekkes regimet i Beijing.

Jeg er stygt redd vi har noen hakeslepp i vente.

Kina-Høyre

Den himmelske freds plass 4. juni 1989

Det er gått et kvart århundre, og Folkerepublikken Kina fortsetter ufortrødent sine brudd på menneskerettighetene, mens landet seiler opp som verdens trolig mektigste nasjon, med betydelig makt over langt mer enn norske myndigheter. Opprøret satte sine spor, men førte til lite annet enn økt innsats for å kamuflere overgrepene. 4. juni står med andre ord ikke som et gledelig jubileum, men som påminnelse om fortsatt årvåkenhet, og kritikk av Beijing-regimet. Ikke ettergivenhet! Hører du, Erna Solberg?

De afghanske stridstolkene og vår anstendighet

 

Vi lar oss lett rive med av enkeltskjebner. Straks det er tale om grupper, blir det skummelt. Da blir de fort en trussel, heller enn ofrene de vitterlig er.

Som med stridstolken Faizullah Muradi (bildet).

Jeg aner sant å si ikke hvor mange tolker – og andre afghanere – Forsvaret har hatt i sitt brød, som nå lever med Talibans forræderstempel, og trusselen om en snarlig død, etter noen runder i torturkammeret, vel å merke, men jeg vet at Norge plikter å garantere for deres sikkerhet.

Den eneste konklusjonen vi har å trekke, er den Australia, som har innvilget 500 afghanere opphold, har landet på. Noe annet ville helt enkelt være uhederlig – og uanstendig.

Men vi er oss selv lik. Vi fremstiller norsk behandling av Muradis oppholdssøknad som en seier for anstendigheten, uten hensyn til utfallet derav.

Si meg, ligger vi under for varig svekkede sjelsevner?

Jeg ville muligens hevde det.