Du har forventninger til at våpenhvilen i Syria skal holde, ja?

😏

Hodeløst Syria-vedtak

Etter at det tidlig denne uken ble kjent at Regjeringen har besluttet å sende soldater til Syria, hovedsakelig som instruktører, med gode muligheter for å havne i skarpe situasjoner, har denne bloggeren forblitt taus om emnet.

Mer som følge av resignasjon over den sittende regjeringen, enn som et uttrykk for støtte.

Utover det folkerettslig betenkelige ved vedtaket, så vel som de mulige konsekvensene for Syria og resten av regionen (jfr Libya og Iraks fallerte stat), og det faktum at våre soldater utvilsomt vil komme til å trene soldater de senere må bekjempe, har jeg lite annet å tilføye, enn et ytterst rungende Nei!

Bare sånn for the record, som i forkant av vår deltagelse i Irak, og i bombingen av Libya, i og for seg. One hates to say one told you so, but one definitely did, skjønt ens protester hadde like lite for seg da som nå.

For å fjerne enhver tvil om eventuell bias (for den syriske krigen er en proxykrig mellom Russland og Vesten), bør jeg for ordens skyld anføre at jeg var iherdig kritiker av Russlands like kriminelle krimannektering hin år, så vel som deres folkeretts-stridige syriaintervensjon.

La meg i samme momangen minne om mine advarsler mot følgene av den unisont bejublede arabiske våren, for over fem år siden.

Samtidig finner jeg det mildest talt mystisk at noen overhodet kan få seg til å spørre hvordan det har seg at vi ikke har råd til å forsvare oss selv.

Nok sagt – og god helg.

Foto: Soldater fra Telemark bataljon under opptrening av kurdiske peshmergasoldater, i en treningsleir ved Erbil i Nord-Irak (Kurdistan). Fotograf: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

Hurra for Vladimir

Dem av oss som har hatt et våkent øyeblikk eller to det siste døgnet, vil ha registrert at russiske styrker alt i dag begynner sin tilbaketrekking fra syrisk territorium, med følgende begrunnelse fra president Vladimir Putin:

Russland har i stor grad nådd sine militære mål i Syria.

Av hvilket det rimeligvis kan utledes at den såkalte islamske staten, Isil, er slått sønder og sammen, én gang for alle, og at flyktningproblemet er for historie å regne.

Vi er naturligvis den russiske presidenten stor takk skyldig.

Illustrasjon: Russlands president Vladimir Putin, tegnet av blogger (med alt hva det innebærer, av sviktende portrettlikhet).

Mens vi jubler for en ny Khomeini – eller Taliban 2.0 | Nedtegnelser

Denne bloggen, for fem år siden:

De pågående urolighetene i Midtøsten, som for øyeblikket utspilles i Egypt, er naturligvis utslag av tiårs undertrykt frustrasjon over det demokratiske underskuddet som lenge har preget store deler av regionen. Men vi som har levd lenge nok, er avventende optimister, som ikke helt våger å slippe jubelen løs ennu – noe jeg også ga tydelig uttrykk for borti hovedbloggen i dag tidlig [ for lengst nedlagt].

Les hele posten: Mens vi jubler for en ny Khomeini – eller Taliban 2.0 | Nedtegnelser

I hate to say I told you so, but I told you so.

Sigurd Falkenberg Midtøsten

Grandhagen har rett

Han har jo helt rett, avtoppende E-sjef Kjell Grandhagen, når han hevder at omfattende bombetokt, rettet mot Isil-installasjoner, er viktige, men utilstrekkelige.

Eller som han selv sier, i dette intervjuet med NRK (tegnsettingen er nrk.nos egen):

[…] Men man må også gjøre mer på bakken i Syria og Irak enn i dag dersom man skal få den effekten man ønsker.

Og, ikke minst (mine uthevelser):

[…] De er infiltrert med sivilbefolkningen hele veien. Det gjør det utrolig vanskelig å gjennomføre presise operasjoner som svekker kapasiteten deres over tid.

Samtidig er det ikke vanskelig å erkjenne at uviljen mot bruk av bakkestyrker er velbegrunnet. Det er nok å se på Afghanistan og Irak. Bruk av bakkestyrker vil involvere et langsiktig engasjement, med sikte på å få syrisk demokrati, infrastruktur og samfunnsliv på rett spor.

Det er slett ikke utenkelig at det kan ta 30 år.

Men det er det ikke verdt?

En ekstremt selvopptatt innstilling, i så fall.

P.S. Et alternativ kunne selvfølgelig være å droppe absolutt all vestlig intervensjon overhodet, og dermed fjerne ethvert argument for å bringe terroren til «vår banehalvdel». La dem få fred, rett og slett – til å drepe hverandre. Om vi er komfortable med en slik innstilling, vel å merke.

Farlige tanker

Én uke etter de fatale skuddene og eksplosjonene i Paris, forrige fredag, er det sakte, men sikkert, blitt mer og mer klart at den norske opinionen heller i retning av innvandringsstopp – i en situasjon hvor det humanitære behovet mangler sidestykke, i vår del av verden, på denne siden av andre verdenskrig.

neiJeg må tilstå at jeg ikke leser Dagbladet, men dette er forsiden (t.h.) som møtte meg i landhandelen i dag. Nå har jeg ikke sett selve målingen, langt mindre lest noen analyser av den, men jeg er jo ikke døv og blind. Jeg hører hva folk sier, og ser hva de skriver i Facebook-statusene sine – hvilke lenker de deler, og hva de ytrer i kommentarene rundt om.

Og nå snakker jeg ikke om the usual suspects, om dem som har ropt ut sine mistanker om «disse muslimene», år etter år, som viser sin dypeste forakt for de svakeste i samfunnet, og i lange tider ropte på en sterk «mann», til de ble bønnhørt, i stortingvalget 2013. Nei, jeg snakker om den vanlige mann og kvinne, som nå bidrar til Frps stormløp mot galluptoppen.

Jeg har vært i tvil selv, jeg. Spesielt etter de massive angrepene, fra dem som fordømte min bruk av det franske trikolor-sløret over profilbildet i sosiale medier. Jeg må bare medgi at de skremte meg like mye, muligens mer, enn de nyss nevnte fascistene.

Tenk om det er jeg som tar feil, og de som har rett, har jeg tenkt. Fakta faen, jeg har tenkt tanken.

Hvorfor?

Jeg er et liberalt menneske, som skyr påståeligheten og dyrker tvisynet, som velger nyfikenhet og spørsmål over kullsviertroen, og vemmes, sant å si, over fanatiske galninger i begge ender av den politiske skalaen. Derfor plikter jeg også å spørre om jeg virkelig har tatt feil. Det er en holdning som har ledet meg til å endre standpunkt mang en gang, ofte til det diametralt motsatte, men denne gangen er jeg skremt.

Hvorfor, spør jeg igjen.

Dersom svaret er ja, det er innvandrings-kritikerne som har rett, betyr det at også nazistene hadde rett, til hvilket man selvfølgelig kan innvende at nazistene var ute etter jødene, ikke muslimene. Mon det, du …

Skal vi være enig om at det muslimske innslaget ikke var nevneverdig i Tyskland mellom første og andre verdenskrig? Det tror jeg nok.

Var imidlertid Tyskland anno 1933 relativt tett befolket av muslimer, er det rimelig å anta at tyskerne hadde inntatt omtrent samme holdning som til jødene – eller som vi gode nordmenn inntar til muslimene i dag. Det gjør forsåvidt etterkommerne deres, Pegida, også.

Er det en urimelig antagelse?

Hvis ikke, melder dette spørsmålet seg:

Hva skiller den norske mannen i gata anno 2015 fra den jevne tysker av 1933? Svaret er, dessverre, ingenting. Bortsett fra nasjonalitet, språk og hangen til hanemarsj, selvfølgelig.

Den konklusjonen har fått meg til å tviholde på tvilen, i begge retninger av problemet vi nå står overfor.

Det jeg imidlertid vet, med stor grad av sikkerhet, er at hovedbølet av syriske flyktninger, flykter fra nettopp Isil – er deres ofre, i langt større grad enn oss europeere, parisiske uhyrligheter til tross.

Ja, det er overveiende sannsynlig at Isil prøver å smyge en og annen selvmordsbomber inn i Norge, sammen med alle som forsøker å unnslippe dem.

Vår konklusjon er at vi ikke vil hjelpe de syriske Isil-ofrene, fordi de praktiserer religionen Isil hevder å representere – liksom verdens muslimer, buddhister, jøder og hinduer under siste verdenskrig kunne peke på SS’ vidgjetne Gott mit uns, som ugjendrivelig bevis for kristendommens iboende ondskap.

Enda den opplagte løsningen er intensivert innreise- og annen kontroll, slik at vi fortsatt kan oppføre oss som anstendige mennesker.

Situasjonen bidrar til at jeg hverken vil påstå det ene eller det andre, men går vi i ledtog med Isil, mot flyktningene, som har risikert livet for å komme i sikkerhet for terroristenes herjinger …

Hva sier det egentlig om oss?

Jeg bare spør, for:

Je suis Jarlie
C’est moi!

Late edit: Undersøkelsen Dagbladet i dag viste til på papirforsiden, er siden også publisert på nett.

Når man angripes for å føle seg angrepet

Denne bloggeren er blant dem som hvileløst har prøvd å vende vår oppmerksomhet bort fra frykten vi selv føler for terror, til fordel for dem som virkelig lider under den, bare i denne bloggen. Jeg har skrevet i utallige andre, både før og parallelt, men se på dette knippet bepostelser, som et forsvinnende lite eksempel, om Midtøsten alene:

Lenke til poster om Midtøsten

I flere år var dette coverbildet mitt på Facebook:

Syrisk flagg

Shipt to GazaOg lenge var dette symbolet (bildet t.h.), for Ship to Gaza, profilbildet mitt. En organisasjon mange av mine kritikere ikke engang har kjennskap til. Jeg vet ikke om jeg helt gidder å ramse opp, langt mindre søke opp alt jeg har skrevet og sagt om all urett som begås mot verdens muslimer, og alle som flykter fra grusomheter av forskjellig slag, men tror kanskje det kan være på sin plass å sitere noe jeg skrev sommeren 2014:

Det er jo ingen tvil om at det er en skrekkelig trist dag, tenkte han, og gjenoppfrisket minnet om den totale lammelsen han selv følte, den julidagen for tre år siden. Men årene hadde jo gått, en viss distanse var opparbeidet – manifestert ved det blotte faktum at han skrev om egne tanker i tredjeperson.

«Er det bare et utslag av den allnorske prektigheten, alt sammen», spurte han seg selv – og nå sa han det høyt. Så høyt at han kjente at han kunne ha bitt tungen av seg, straks spørsmålet var stilt.

For man tenker jo ikke slikt.

Hvordan skulle det gå med den nasjonale konsensusen, om folk ga seg til å ytre renspikket kjetteri?

Men han var ikke villig til å la det hindre ham i å sende de etterlatte medfølende tanker, på 22. juli selveste. Han var bare ikke blant dem, og ville ikke late som det heller.

Jeg vet ikke. Kanskje er det bare det at det drepes så mange flere nedi Midtøsten, med den forskjellen at det er business as usual.

Det gjør noe med perspektivene.

Og inkluderte, for sikkerhets skyld, denne:


Når en opplever at ens sympati for, og mangeårige engasjement for dem som rammes av terrorisme i andre deler av verden (enn vårt lille hjørne av den), over natten nullifiseres, fordi man, i et svakt øyeblikk viser solidaritet med landet som inspirerte oss andre til demokrati, humanisme, likhet, frihet og brorskap, med det som for øyeblikket er ens profilbilde:

Jacques Tati, i sin fineste, franske skrud – i det som for øyeblikket er denne bloggerens profilbilde i sosiale medier.
Jacques Tati, i sin fineste, franske skrud – i det som for øyeblikket er denne bloggerens profilbilde i sosiale medier.

Og til alt overmål får beskjed om at du nærmest underbygger den vestlige «etnosentrismen», og kanskje er en smule ømskinnet, janei da … Da er det vel kanskje ikke så underlig om man faktisk blir en smule ømskinnet.

Det er mulig europaflagget oppi her fordrer en forklaring:

Jeg har nemlig en tilståelse å komme med. Like siden folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap i 1972 (jada, jeg var bare ti), har det europeiske prosjektet vært noe av en lidenskap. Jeg var tungt, svært tungt involvert i kampanjen forut for og under folkeavstemningen 1994. Jeg etablerte lokallag av Europabevegelsen, hvor jeg senere også ledet fylkeslaget i Oslo. Jeg hadde våkenetter på trykkerier, der jeg nærmest kom i håndgemeng med Nei til EU, om å slippe først gjennom pressa, arrangerte folkemøter, stod på stands, og skrev debattinnlegg, så blekket sprutet.

Make no mistake about it: Det fins ingenting jeg brenner mer for. Ved ett stortingsvalg stemte jeg sågar mot min politiske overbevisning, bare for å sikre norsk EU-medlemskap.

Engasjementet har ikke bleknet, som det fremgår av disse skriveriene, bare i denne bloggen – uten at det har gått på bekostning av engasjementet for dem som lider, under Vestens åk, under Israels svøpe, under terroristers angrep eller Boko Harams bortføringer.

Når ett sølle profilbilde, just idet jeg føler mitt høyt – HØYT – elskede Europa angrepet, møtes med angrep på akkurat den sorgen, fordi jeg ikke samtidig peker på alt jeg ellers påpeker …

Vet du, da får du heller tilgi at jeg blir litt umedgjørlig.

Visst faen bryr jeg meg om Beirut, Irak, Syria, Gaza, Libya, Afghanistan og Jemen! Følg for svingende litt med! Men når enkelte, av forskjellige grunner, er blitt så «sentriske», at de ikke engang enser grusomhetene som rammer egne nærområder (om det nå er fordi de, av forskjellige årsaker, har interesser annensteds, rett og slett syns det er på tide at «Vesten får smake sin egen medisin» – eller ferdes i miljøer som straffer kritikk av «muslimsk» terrorisme), kan det være grunn til å minne om at svært mange engang har et forhold til Frankrike (og Paris), som vi simpelthen mangler til de nyss nevnte stedene. Det er for pokker klart man blir opprørt.

Min kone, som selv studerte ved en fransk skole, brukte det alene som argument, i tillegg til sin takknemlighet for den franske revolusjonen, og alt den ga oss. I tillegg til kunsten, vinen, maten, musikken, motene, byggverkene, filosofene, skuespillerne, historien … Alt sammen, for helvete.

Det får deg ikke til å trekke på skuldrene over angrepet i Beirut, men nå syns jeg snart dere skal ta dere en bitteliten bolle.

Jada, kanskje er jeg «ømskinnet». Det skulle vel også bare mangle, for i virkeligheten er det langt verre: Jeg er rystet, langt ned i grunnvollene, over angrepet på det jeg anser essensen av meg selv, og alt annet som er europeisk. Det er så dypt rotfestet, at jeg anser ethvert angrep på Europa, et angrep på min egen person. Til alt overmål er jeg dessuten ihuga føderalist, som ivrer for nasjonalstatenes endelikt:

Nok et gammelt profilbilde.
Nok et gammelt profilbilde, som en forklaring – ikke for å flashe selfies!

Capisce?

Jeg fristes til å sitere VGs Shazia Sarwar, som i går skrev følgende, blant mye annet fint:

Kritiser gjerne den politiske ledelsens ulike reaksjonsmønstre, diskuter gjerne flagg-funksjonen Facebook gjør tilgjengelig for Paris, men ikke for Beirut. Men en slik retorikk på individnivå er farlig. Den stempler medmennesker som iskalde kynikere.

Det er samme type dehumanisering, som vi mener utøves mot muslimer. Å dehumanisere vanlige folk er å frata dem deres menneskelige egenskaper. Den underliggende diskursen er at muslimske liv i Midtøsten er mindre verdt enn livene til vestlige.

Å politisere sorg, VG Nett 15.11.2015

Som mangeårig forkjemper for økt innvandring, som nesten ukritisk tilhenger av å slippe alle flyktninger for vår dør inn i varmen, begynner jeg nå å frykte at «takken» for engasjementet kan bringe meg i tvil om at jeg kan ha tatt feil, noe jeg håper aldri vil skje. Men det er klart jeg begynner å kjenne på den murrende uviljen.

Uavhengig av alt det, dog:

Vive la France!

Hybridkrig eller legitim flyktningstrøm

Jeg postet en impulsiv sak i går, som instinktiv reaksjon på at stenging av norske grenser overhodet var et spørsmål på det rikspolitiske bordet – og la det bare være klart at alt i meg stadig stritter imot, bare ved tanken på slike tiltak.

Nå tok det ikke lange tiden før selv justisminister Anders Anundsen (Frp) forsikret at tiltaket var helt uaktuelt. Likevel er det jo ikke helt utenkelig at denne mannen har noe med rushtrafikken over Storskog grensestasjon å bestille:

Russlands president Vladimir, smått billedmanipulert av blogger.
Russlands president Vladimir, smått billedmanipulert av blogger.

Hør bare hva nettstedet Aldrimer.no forteller:

Før flyktningestrømmen over Storskog grensestasjon i Finnmark begynte, gjorde det russiske føderale sikkerhetspolitiet FSB norske myndigheter oppmerksom på at det befant seg minst 15.000 flyktninger i Murmansk-området.

[…]

– På et møte med FSB Murmansk 24. – 25. september 2014 ble det fra russisk side opplyst at det i Murmansk oblast (fylke, red. anm) befant seg ca totalt 15.000 som ikke var russiske borgere, sier grensekommissær Roger Jakobsen til Aldrimer.no. Han legger til: – Jeg fikk forståelsen av at dette var normal status over lengre tid, og ikke noe nytt eller uventet.

Den tiltagende flyktningstrømmen over Storskog grensestasjon kan med andre ord, og som Aldrimer.no skriver, utmerket godt være «en villet utvikling», styrt fra Moskva:

– Dette er russisk hybridkrigføring mot Norge. Årsaken er at vi er et NATO-land som deler grense med Russland, sier imidlertid en høyt plassert kilde. Hybridkrigføring er et samlebegrep på skjult krigføring og statlige påvirkningsoperasjoner og propaganda.

Skulle det, som Aldrimer.no påberoper seg sikre kilder for, vise seg at dette handler om russisk hybrid-krigføring, organisert av FSB, endrer det imidlertid hele min grunnholdning til eventuell stengning av vår grense mot Russland.

Hardt må tross alt møtes med hardt, ikke med ettergivenhet for aggresjon.

Hva så med flyktningene, kan man selvfølgelig spørre.

  1. Er de i Russland, har de det ventelig bedre enn i Syria eller Afghanistan
  2. Det fins nok grenser [sic] for hvilke kvanta vi kan håndtere – i alle fall når det dreier seg om flyktninger i et land som også er i stand til å ta hånd om problemet
Den fattige statsministeren. Bloggers egen tegning.
Den fattige statsministeren. Bloggers egen tegning.

Med alt det sagt, er jeg prinsipielt tilhenger av at Norge hjelper enhver nødstedt som lander på norsk jord – eller forsøker å komme hit.

Oljefondets verdi har passert 7000-milliarder-merket. Skulle flyktningene koste oss 70 milliarder norske kroner over de neste seks årene, svarer det til én prosent av fondets verdi per i dag. Et fond hvis galopperende verdiøkning neppe stopper opp på dagens nivå, for øvrig.

Jeg har havnet i diskusjon med Frp-ere som hevder at fondet ikke er vårt, men øremerket kommende slekter (med unntak av de gangene de mener vi bør bruke det på oss selv), og er selvfølgelig ikke fremmed for tanken. Til syvende og sist er ikke oljeressursene engang norske, men moder Jords arv til menneskeheten – som det ikke engang var meningen å utnytte, slik vi har. At kommende slekter skulle ha innsigelser mot at vi – i vår tid – hjelper våre medmennesker, og dermed deres kommende slekter, tror jeg våre Frp-venner imidlertid skal få dra mye lenger ut på landet med.

De levner oss nok heller ikke høye tanker, om vi lar Kreml fortsette den hybride krigføringen uforstyrret.

På ett skarve døgn har jeg derfor gått fra instinktiv avsky, til regulær krigsmodus – om utenriksminister Børge Brendes (H) diplomatiske bestrebelser ikke skulle føre frem.

Det bør finnes grenser, nemlig, om De tilgir ordspillet, for vår tålmodighet med den russiske krigsmaskinen. For joda, det er dritskumle tider, men det har fint lite med flyktningene å gjøre.

nu jävlar, i morgen kveld benker jeg meg foran TV 2 – og deres Okkupert, for én times vidunderlig inndoktrinering.

FULL DISCLOSURE: Man er akkurat for gammel til ikke å være preget av den kolde krigens doktriner, og tjenestegjorde til alt overmål i Sjøforsvaret, just da sovjetrussiske ubåter angivelig herjet de norske fjordene (vi stod endog krigsvakt, som er temmelig heavy duty). På hvilket tidspunkt man for øvrig tilhørte det politiske spekterets høire flanke. Man har bestandig ment at norske myndigheter dreit ettertrykkelig på draget i oppløpet til andre verdenskrig – og gjentok stuntet, da Jernteppet falt. Man skal med andre ord ikke fortenkes i visse antipatier mot alt som lukter Kreml – og vår sviktende motstand.

Toppfoto: Festung Europa? Fotograf: Schroeder Alain/Den europeiske union

Så var vi der?

Vi kjenner ikke utfallet av møtet i Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité, men går det som Regjeringen ønsker, bærer det altså mot stenging av Storskog grensestasjon, med støtte i Lov om adgangen til visse områder, vedtatt av Stortinget 7. mars 1940 (som åpenbart ble banket gjennom på bakgrunn av datidens ekvivalent til våre dagers «invasjonstrussel»).

nazi-ungarnMange av oss som reagerte med vantro på ungarernes reising av «forsvarsverk» på sensommeren (se min egen animasjon t.h.), er muligens så lamslått, at det kan bli vanskelig å fravriste oss noenlunde sammenhengende reaksjoner.

Denne bloggeren, som normalt ikke er skåret for tungebåndet, sliter i alle fall med å finne de rette ordene.

Kanskje det hjelper å lage en animasjon av det norske flagget?

SISTE:

– Grensen blir ikke stengt (Aftenposten)

Så ble det ikke nødvendig å animere i rødt, hvitt og blått lell, og jeg er glad jeg utstyrte overskriften med et spørsmålstegn.

Tungt for det

Når du har jaget millioner på flukt, fins det dem som ville tolke det som signal om at man kan ha begått noen feil. Men ikke alle.