Etter at vi ble landet med verdens strengeste innvandringspolitikk, har det slått meg at vår evne til å ense eller gjenkjenne rasisme i resten av Europa, er redusert til et absolutt minimum. Med mindre de, ulikt oss, uniformerer seg, da.

Den evinnelige etnisiteten – nochmal

Bare uker etter at man sist beblogget spørsmålet om den norske etnisiteten, er det bare å fastslå at temaet ikke har til hensikt å dø med det aller første.

Ved forrige anledning begikk man etter fattig evne et forsøk på å klargjøre egne definisjoner, så dem skal jeg la ligge (les heller bloggposten). Det som derimot slår en, er at behovet for avklaringen, både blant dem som forfekter vide og smale definisjoner, virker ytterst tvilsomt, for å si det pent.

La meg utdype:

De som mener etnisiteten (og for dem dermed rasetilhørigheten) fordrer utallige generasjoner i landet, lider under forestillinger om akkurat denne etniske gruppens opphøyethet – ikke ulikt forna da’rs nazister, eller vår tids identitære, i og for seg.

De som derimot mener enhver som tilegner seg norske verdier og identitet, uavhengig av slektens fartstid i landet, bør kunne påberope seg norsk etnisitet – som om den skulle være av høyere verdi enn deres opprinnelige, forestiller seg åpenbart det norske spesielt attråverdig, de også, selv om rasjonalet ikke er forbundet med hudfarge.

Virkelig?

Begge grupper har altså det til felles at de anser den norske etnisiteten noe å strebe etter – en oppnåelse, som om den på noe vis skulle være andre etnisiteter overlegen. En hedersbetegnelse vi innrømmer dem vi finner verdig.

Mener man det, er det klart diskusjonen er av betydning.

Mener man imidlertid, som denne bloggeren, ikke det, er dette en usigelig uinteressant debatt.

Som sjettegenerasjons svensk innvandrer, ville det være synd å hevde meg stolt av den arven. Samtidig gjør det meg heller ikke stolt av den smule norskhet slekta måtte ha tilegnet seg gjennom generasjonene.

Jeg håper det samme går for våre betydelig nyere landsmenn – og at de først og fremst knytter sin identitet til sine personlige egenskaper og verdier. Just det akter man i alle fall å fortsette med, for egen del.

Etnisiteten derimot, i mitt tilfelle svensk eller norsk, bryr meg ærlig talt midt bak.

Hver tredje nordmann mener innvandrere truer norsk kultur – Aftenposten

Men det er stor forskjell mellom by og land, unge og eldre når de får spørsmål om de mener innvandring truer norsk kultur.

Eldre personer og folk som bor i landlige områder er langt mer skeptisk enn yngre som bor i byene.

Harald Andresen (71) vil ut av EØS og Schengen, stenge grensene og bli «herrer i eget hus». Én av tre nordmenn mener som han ifølge ny nasjonal undersøkelse. Det er at innvandring truer norsk kultur.

Kilde: Hver tredje nordmann mener innvandrere truer norsk kultur – Aftenposten

Det er, som gjentatt inntil det kjedsommelige, farlige tider, piker og gutter.

Tid for revurdering?

I løpet har relativt få år har vi vært vitne til at nasjonalismen har styrket sitt fotfeste i land etter land, til den, selv her i det engang rause Norden, også begynner å gjøre seg gjeldende – ikke bare i folkedypet, men langt inn i Regjeringens korridorer.

Rett skal imidlertid være rett: Ikke alle legger de samme definisjonene til grunn for nasjonalismebegrepet. Senest i dag overhørte man en av NRKs sportsjournalister kalle seg nasjonalist, selv om ethvert oppegående individ forstod at det nok var patriot han mente. Ikke desto mindre brer isolasjonistiske, rasistiske og identitære og nasjonsforherligende holdninger seg i stadig bredere lag. Alt mens Den europeiske union rystes i sine grunnvoller – av just de kreftene i respektive medlemsland.

Nå er det ikke bare nasjonalistene i EU-landene som vil unionen til livs. Både Russlands president Putin og USAs president Donald Trumps uttalte mål er å se EU i ruiner, for dermed å styrke egen makt i og over Europa.

Spørsmålet man, som ikke-nasjonalist, uvegerlig må stille seg, er om Norges posisjon fortsatt er å holde et ikke-nasjonalistisk EU-medlemskap på armlengdes avstand – eller om de nasjonale holdningene har grepet oss så sterkt at vi stiller oss på Geert Wilders, Frauke Petry, Marine Le Pen og Sylvi Listhaugs side.

Mye, like ned til deler av næringslivets markedsføring, kan tyde på det:

Herværende bloggers holdning har, som egen JA-reproduksjon oppi toppen indikerer, ikke endret seg siden 1972 (eller 1994, for den saks skyld), men det er lite ved det rådende klimaet som tyder på at man vinner mer gehør nå enn da. Trolig tvert om.

Like fullt er det på høy tid å ta vårt selvsentrerte standpunkt anno 1994 opp til revisjon.

Dream on, sier De?

Will do!

Trenger vi etnisk opprydding?

Jeg må medgi at jeg ikke har fulgt så godt med på Asle Tojes etniske dissens, og hva Anne Holt eller Hege Ulstein mener eller ikke mener om hva som kvalifiserer for hedersbetegnelsen (?) etnisk norsk – eller hvorvidt det overhodet er behov for å gjøre slike distinksjoner.

Likevel har jeg jo sett tvitrere spørre hva som menes med begrepet, for, om mulig, å fremtvinge en innrømmelse av at det dreier seg om hvite nordmenn, til hvilket undertegnede ikke har andre merknader enn:

Men så hørte jeg Christian Tybring-Gjedde prøve å forklare begrepet på Dagsnytt 18. En sammensausing av 17. mai, religion, landslaget og hva det nå var, alt sammen.

Dersom støtte til landslaget – det fremgikk ikke hvilken idrett det var tale om – er et kriterium, kan jeg kort og relativt kontant fastslå at jeg ikke er etnisk norsk. Det er en konklusjon mange nok vil støtte, med bakgrunn i mine svenske tipp-tippoldeforeldre, og skal jeg nå først være ærlig, føler jeg meg likevel mer europeisk enn norsk. Som bringer meg tilbake til Gjedda:

For vi reiser jo, ifølge ham, hverken til EU eller til FN. Vi reiser til Frankrike, Tyskland eller Italia, med klare forventninger om hva vi får.

Så det er hensynet til turistene som nødvendiggjør avklaringen …

Vet De, det går ikke langt mellom hver gang jeg snubler over tøvete debatter. Dette er intet unntak. Det er én ting som nødvendiggjør etnisk renskning opprydding, og det er behovet for å tydeliggjøre skillene. Et tegn i tiden, i og for seg, men et jeg tror vi er tjent med å motarbeide med alle lovlige midler.

Vi vet hvem som forfekter de identitære ideene. Det burde heller ikke forbause noen at det er de samme som etterlyser denne avklaringen.

Den syns jeg hverken de fortjener eller bør få tvinge gjennom.

Even Norway Is Riding the Populist Wave of Politics – Bloomberg

During its 96-year-old history, the Center Party has courted both conservatives and progressives while remaining steadfastly opposed to centralization, wolves and foreign cheese.

Now, the political party of choice for Norway’s farmers is riding the populist wave.

Source: Even Norway Is Riding the Populist Wave of Politics – Bloomberg

And, one might — albeit sadly — add, a nationalist wave.

Trygve Slagsvold Vedum.

Smil til verden …

Jeg vet hvor umåtelig infantilt det må virke, men hvordan kunne jeg ikke?

Adolf Hitler og Joseph Goebbels i munter passiar.
Adolf Hitler og Joseph Goebbels i munter passiar.