Ulvetider

Jeg medgir villig vekk at ulvespørsmålet nok ikke har vært blant dem som har opptatt meg aller mest, men nu er det visst aldeles uunngåelig blitt.

Personlig finner man det vanskelig å begripe at utfordringen kan være større enn at man faktisk passer buskapen, slik man gjorde før i verden, men det kolliderer antagelig med moderne landsbruks økte krav til profittmaksimering, og det blir det jo ikke mange sydenturer av.

Bedre da å utradere en utrydningstruet dyreart.

Det siste er angivelig at en gruppe ikke-bønder i Hedmark (eller var det Oppland?) mener ulvene kommer for tett på husene, til hvilket det antagelig bare er å bemerke at ikke én sjel er ulvedrept i Skandinavia siden 1880-tallet, tror jeg det var.

Atter andre vil ha det til at det hele dreier seg om helt andre ting:

Blogger med kaffe. Jarle
Latte(r)mild blogger.

Og man ser vel ikke helt bort fra at det kan være noe i det:

– Vi kan ikke la oss styre av kaffelattedrikkende Rødhette-entusiaster i byen (Dagbladet 4. januar 2016)

(Skjønt det visst ikke fins grenser for hva vi kan klandre 1990-tallets utskjelte kaffetrender for.)

Hvorom allting er, har verden ulvetider nok på andre vis, men De vet hva de sier: Troll, vær Dem selv – nok.

Illustrasjon: Walt Disneys Storeulv, tegnet av blogger.

Og der var juletreet i hus. Egenhugget i egnens skog i dag. Tror ikke?

Exhibit A:

Juletrehogst juletre skog Jarle
Villmarkens sønn fanger juletre. Fotograf: Datter (13).

Værforholdene innbyr imidlertid ikke til verdens juleste julestemning, men vi har jo ingen menneskeskapte klimaendringer, så da så.

Det bør muligens, og i rettferdighetens navn, anføres at husbond og viv delte på sagingen, dog. Treet oppi toppen er for øvrig også egenhendig. Tegnet, vel at bemærke. Svært hastig, som en vil se, og hovedsakelig ved hjelp av polygoner, så big deal, right?

Fjols langt fra fjells

Man har, for å være helt oppriktig, aldri begrepet seg på de årlige påskefjells-ritualene, men skal man nå først slepes ut i naturen, som man, på generelt grunnlag, nærer en dypt rotfestet skepsis til, er sant å si dette langt å foretrekke:

Alt knipset under dagens ekskursjon, men til alt hell nærmer det seg gudskjelov strilefse og havreskjorte igjen.

Ingen skogens mann

Til tross for ti år i speider’n – og femten år som lagfører for geværlag, og befal i geværtropp, og kart, kompass, primus og kneppetelt i fingertuppene, vil jeg nok aldri lære meg å sette pris på skogens angivelige gleder. Ikke desto mindre ble det skogstur i dag (stort annet er det jo ikke å ta seg til), med rykter om ny utflukt i morgen. Skjønt det spørs om ikke far søker tilflukt over grytene.

«Typisk byfolk», sier fruen, om meg og mine søkkvåte sko (selv om det strengt tatt var hun som mente støvler var i overkant på en godværsdag). Og trærne, de ligger strødd overalt, etter Ninas herjinger:

Så var vi der igjen

Høst på Tysnes. Knipset nyss.

IMG_0219.JPG

Fiskevatnet i Lundegrend, søndag kveld.

Septemberkveld

Sankthansbålet ble avlyst i år – på grunn av brannfaren. Skjønt utsatt formodentlig er det rette ordet. Tre scener fra i kveld.

IMG_0194.JPG

Hugo huggorm har en hybel i en busk (til melodi av Nøtteliten – gi beskjed, og jeg supplerer med resten av teksten i kommentarfeltet). Et eller annet sted, iallfall. Det var jentungen som så det sorte sjarmtrollet Black Adder, under dagens tur i det fri – før det så henne, heldigvis. Far slapp unna med buksene fulle av flått. Men det er visst ikke bare bare, det heller, etter den fjerde statsmakt å dømme.

Kulturkrasj

Jeg kan ingenting med det utemmede og ville, hverken i menneskene eller i naturen. Skal jeg forholde meg til noe, må det være temperert, dannet og behersket. Hvis ikke, stenger jeg det ganske enkelt ute – som jeg gjør med de uregjerlige omgivelsene jeg befinner meg i, så vel som med sinte «kommentatorer» i sosiale medier.

Flyr du over det europeiske kontinentet derimot, hviler blikket på et lappeteppe av temmede jordstykker, tatt i menneskelig besittelse, om de er parker, annen dyrket mark, landsbyer eller byer. Menneskets triumf over villskapen, både i naturen og i seg selv.

Naturen selv er imidlertid død, som et stilleben. Nature morte!

Søker du definisjoner på kulturbegrepet, presenteres du for synonymer som åndsliv, dannelse, avl og foredling – som en sammenfatning av alt som vitner om menneskelig involvering, om planmessighet, rette linjer, planerte flater, høye hus, organisering og menneskets streben mot stratosfæren, og alt du finner ditenfor. Alt for våre sanseinntrykks skyld, og, i motsetning til den grimme naturen, for å behage menneskets øyne.

Med alt det nedfelt, som et personlig raison d’être, kan du ikke klandre en stakkars jævel for å hengi seg til svermeriene:

Vår umiddelbare nærhet, transformert i eget hode.
Vår umiddelbare nærhet, transformert i eget hode.

Her har jeg nok flertallet mot meg, men det er mitt inderligste håp at verden – den delen av den vi skal ferdes i, vel å merke – vil dekkes av bygninger, kultiverte parker, state-of-the-art ferdselsårer og mennesker. Et myldrende osean av dem!

Metropolis
Himmelrik på jord.

Jeg vet ikke … Kanskje er det bare de fem årene i ødemarken, men seriøst: Er en anelse sivilisasjon å be om for meget?

20140419-150053.jpg

Dilemmaet er som følger: Aksepter invitasjon til søndagstur til Tysnessåta (bildet, «Såto» på lokalt folkemunne, 753 moh), med nedslående utsikt og avskyelig natur (tro meg, dette er seriøst) til følge, eller fornærme sambygdinger, ute av stand til å forestille seg noe flottere – og som aldri i verden vil forstå denne bloggerens vemmelse.

Damned if you do, damned if you don’t.

P.S. Utsikten fra fødebyens syv fjell – eller ethvert vestnorsk utsiktspunkt – fremkaller tilsvarende nedstemthet (så ingen skal forledes til å tro at vemmelsen er forbundet med stedet).