Bergenske nynorskforviklinger

WTF, tenkte jeg …

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

At man presterte å tillegge «vener» vennlige implikasjoner, lar seg vanskelig forklare på andre måter enn at man simpelthen har bebodd nynorsktraktene for lenge. Eller så er det alderen. Hvorom allting er:

Dette, tillikemed Facebooks utidige annonseinsinuasjoner, basert på herværende bloggers tilårskommenhet, kan helt enkelt ikke fortsette lenger!

At Bergen derimot er en nynorskbastion, se derom hersker det i alle fall ingen tvil.

Den evinnelige etnisiteten – nochmal

Bare uker etter at man sist beblogget spørsmålet om den norske etnisiteten, er det bare å fastslå at temaet ikke har til hensikt å dø med det aller første.

Ved forrige anledning begikk man etter fattig evne et forsøk på å klargjøre egne definisjoner, så dem skal jeg la ligge (les heller bloggposten). Det som derimot slår en, er at behovet for avklaringen, både blant dem som forfekter vide og smale definisjoner, virker ytterst tvilsomt, for å si det pent.

La meg utdype:

De som mener etnisiteten (og for dem dermed rasetilhørigheten) fordrer utallige generasjoner i landet, lider under forestillinger om akkurat denne etniske gruppens opphøyethet – ikke ulikt forna da’rs nazister, eller vår tids identitære, i og for seg.

De som derimot mener enhver som tilegner seg norske verdier og identitet, uavhengig av slektens fartstid i landet, bør kunne påberope seg norsk etnisitet – som om den skulle være av høyere verdi enn deres opprinnelige, forestiller seg åpenbart det norske spesielt attråverdig, de også, selv om rasjonalet ikke er forbundet med hudfarge.

Virkelig?

Begge grupper har altså det til felles at de anser den norske etnisiteten noe å strebe etter – en oppnåelse, som om den på noe vis skulle være andre etnisiteter overlegen. En hedersbetegnelse vi innrømmer dem vi finner verdig.

Mener man det, er det klart diskusjonen er av betydning.

Mener man imidlertid, som denne bloggeren, ikke det, er dette en usigelig uinteressant debatt.

Som sjettegenerasjons svensk innvandrer, ville det være synd å hevde meg stolt av den arven. Samtidig gjør det meg heller ikke stolt av den smule norskhet slekta måtte ha tilegnet seg gjennom generasjonene.

Jeg håper det samme går for våre betydelig nyere landsmenn – og at de først og fremst knytter sin identitet til sine personlige egenskaper og verdier. Just det akter man i alle fall å fortsette med, for egen del.

Etnisiteten derimot, i mitt tilfelle svensk eller norsk, bryr meg ærlig talt midt bak.

Trenger vi etnisk opprydding?

Jeg må medgi at jeg ikke har fulgt så godt med på Asle Tojes etniske dissens, og hva Anne Holt eller Hege Ulstein mener eller ikke mener om hva som kvalifiserer for hedersbetegnelsen (?) etnisk norsk – eller hvorvidt det overhodet er behov for å gjøre slike distinksjoner.

Likevel har jeg jo sett tvitrere spørre hva som menes med begrepet, for, om mulig, å fremtvinge en innrømmelse av at det dreier seg om hvite nordmenn, til hvilket undertegnede ikke har andre merknader enn:

Men så hørte jeg Christian Tybring-Gjedde prøve å forklare begrepet på Dagsnytt 18. En sammensausing av 17. mai, religion, landslaget og hva det nå var, alt sammen.

Dersom støtte til landslaget – det fremgikk ikke hvilken idrett det var tale om – er et kriterium, kan jeg kort og relativt kontant fastslå at jeg ikke er etnisk norsk. Det er en konklusjon mange nok vil støtte, med bakgrunn i mine svenske tipp-tippoldeforeldre, og skal jeg nå først være ærlig, føler jeg meg likevel mer europeisk enn norsk. Som bringer meg tilbake til Gjedda:

For vi reiser jo, ifølge ham, hverken til EU eller til FN. Vi reiser til Frankrike, Tyskland eller Italia, med klare forventninger om hva vi får.

Så det er hensynet til turistene som nødvendiggjør avklaringen …

Vet De, det går ikke langt mellom hver gang jeg snubler over tøvete debatter. Dette er intet unntak. Det er én ting som nødvendiggjør etnisk renskning opprydding, og det er behovet for å tydeliggjøre skillene. Et tegn i tiden, i og for seg, men et jeg tror vi er tjent med å motarbeide med alle lovlige midler.

Vi vet hvem som forfekter de identitære ideene. Det burde heller ikke forbause noen at det er de samme som etterlyser denne avklaringen.

Den syns jeg hverken de fortjener eller bør få tvinge gjennom.

De nynorske bokmålingene

Apollo 13: Astronaut Jim Lovell (Tom Hanks) klar for et siste oppdrag, en reise til månen. Promo-foto fra Universal Studios (teksten har jeg for anledningen lagt på selv, men slik ble det altså oversatt).
Apollo 13: Astronaut Jim Lovell (Tom Hanks) klar for et siste oppdrag, en reise til månen. Promo-foto fra Universal Studios (teksten har jeg for anledningen lagt på selv, men slik ble det altså oversatt).

«Bedde du nå?» spurte en TV-karakter den andre. I den norske teksten, vel å merke. Jeg husker ikke lenger hva han egentlig sa, men det var vel noe à la «Did I just see you pray?»

«Bedde», altså, ikke «ba».

Sånt skjer nesten hver gang en bergenser, som presumptivt burde vite  bedre, eller en nynorsking, tekster bokmål. Det er rart med det, normalt er det ikke så lett å fastslå TV-teksterens geografiske opphav, men når jeg ser garpegenitiver eller «lyger», i stedet for normale «lyver», vet jeg at det er en bergenser på ferde – eller en nynorsking, som har tatt seg vann over hodet. Ikke at «lyger» er feil bokmål, altså. Formen er tillatt, den, av hensyn til dem som måtte grense til det nynorske, noe som også er poenget.

Og så har vi de sedvanlige, geografisk uavhengige tabbene, type:

Tekstet: «Åhh Herre Gud, det er ingenting til venstre!»
Original: «Ohh my god, there’s nothing left!»
(Kaptein Steven Hillers kjæreste i Independence Day, 1996)

Tekstet: «Vi er alle bundet til reglene på denne siden av huset.»
Original: «We are all bound by these ciderhouse-rules.»
(Mr Rose i Siderhusreglene, 1999)

Og sminkesexen (make-up sex) kjenner vi jo alle.

Men det er en annen skål. For her er greia: Fruen har evig rett, når hun, i sine forsøk på å ramme den bergenske stoltheten jeg mangler, påpeker at bergensk egentlig er en landsens dialekt, brukt av mennesker som, av relativt ubegripelige årsaker, sverger til bokmålsk skrift. Som er synd, egentlig, når dialekten er til hinder for rettskrivningen.

Ikke at jeg dermed tillegger dem for større nynorskevner, altså.

Da gjenstår det vel bare for meg å finne et egnet skjulested for de nærmeste tiårene.

P.S. La meg for ordens skyld tilføye at «bedde» hverken er fugl eller fisk (altså hverken nynorsk eller bokmål), men et slags barnespråk, på linje med «skjærte» for «skar», og «tilbydde» for «tilbød». Men jeg kjenner «mine» pappenheimere, strilene i forkledning (skjønt jeg nok burde holde klokelig kjeft, med den svenske herkomsten og allting).

P.P.S. I ettertid har en kjenning minnet meg på nok en umiskjennelig geografisk markør udi det TV-tekstlige: «Boss», som en annen cosa nostra-gudfar, i stedet for «søppel». Jeg fatter ikke hvordan jeg kunne glemme … Ikke desto mindre: Søppeldynga Springsteen FTW!

Russiske prøvelser

Sovjet-kommunismen

Ett kapittel på to dager. Det er alt jeg har fått til de to siste dagene, primært takket være det faktum at boken (jeg for tiden jobber med) først er oversatt fra russisk til engelsk  som jeg igjen skal formidle til norsk.

La meg bare gjøre én ting klart: Mine kunnskaper udi det russiske er ytterst begrenset, men jeg kan endelig høstene fruktene av mine år i pressen, da vi rett som det var formidlet russiske nyheter via Reuters og Associated Press, som rimeligvis transkriberte Леони́д Ильи́ч Бре́жнев til Leonid Ilyich Brezhnev – som vi i vår tur måtte transkribere til Leonid Iljitsj Brezjnev (ellers vanket det refs fra Per Egil H, språklig syvende far i huset). Den slags.

Ja, du skjønner tegningen.

Det skal med andre ord ikke rare bagatellene til, før research-timene flyr av sted. Som da jeg i dag støtte på følgende passus i manuset:

‘We’re stationed by the Krasny Oktyabr factory,’

Her hadde jeg nok en fornemmelse av at nest siste ord betyr oktober (prøv å uttale ordet, så skjønner du hva jeg mener), og krasny har jeg da vitterlig hørt, både titt og både ofte, men neigu om jeg var mye kar om å huske betydningen. Likevel er det fort gjort å finne ut. At Krasny Oktyabr betyr Rød oktober, tok det meg bare sekunder å bringe på det rene. Hvordan Krasny Oktyabr transkriberes til norsk derimot, var straks et lengre lerret å bleke. Men jeg fant omsider ut av det, ad utallige omveier og kreative konstellasjoner:

«Vi er stasjonert ved Krasnij Oktjabr-fabrikken,»

Endte det med. Og det kryr av lignende eksempler. Samtidig noterte jeg meg at den engelske oversetteren ikke har brydd seg med å forklare at engelsktranskriberte Krasny Oktyabr betyr Red October. Kan man dermed fastslå at engelskmenn ikke behøver å få tingene til de grader inn med teskje?

Og i så fall: Så heller ikke nordmenn? Jeg følte meg slett ikke sikker – og utstyrte min transkribering med fotnoten:

Krasnij Oktjabr: Rød oktober (Oversetters anm.)

Eller tillegger jeg simpelthen norske lesere uberettiget mangelfull språk- og kulturforståelse?

Hvorom alt og intet: Er det rart tiden flyr? Om forleggeren skulle slumpe til å lese dette: Nå skjønner du sikkert hvorfor TTT.

Andre kunder: Vær forberedt på at dette prosjektet kan få konsekvenser for nyere oppdrag av et visst omfang – og at jeg er henvist til å forholde meg til først til mølla-prinsippet. Men det vil bli utvist stor grad av fleksibilitet, så lenge det ikke får negativ innvirkning på løpende oppdrag.