To nede, åtte å gå

Med det var to, av i alt ti, kapitler i Ilan Pappes Ti myter om Israel oversatt! En personlig milepæl, i et stykke arbeid som ikke utelukkende er språklig utfordrende, men tematisk uhyre interessant.

Man gleder seg til fortsettelsen, men først et avbrudd, for å oversette og publisere en artikkel på annet hold. Er det helg, så er det helg.

Et spennende oversettingsprosjekt

En god ting kan angivelig ikke sies for ofte. Følgelig …

O velsignede korrektur

Jeg vet utmerket vel hvor jeg har plaget mine skarve lesere med tidender om arbeidets gang denne sommeren. Så har det da også vært et altoppslukende oppdrag, som har krevd nær hver eneste dag, inklusive mange helger og kvelder, like fra inngangen av mai.

Men i går ettermiddag var jeg i mål! Med selve oversettelsen, vel å merke. Dermed kunne jeg påbegynne korrekturen, alt i går aftes. For lørdagskvelder er intet unntak fra nyss nevnte regel. Jeg vet også at egenkorrektur er korrektur av siste sort. Hva det kommer av, aner jeg virkelig ikke, men enhver journalist, forfatter eller oversetter kan fortelle deg at vi er blindere for bjelken i egne øyne, enn for flisene i andres. Av samme grunn bør vi korrekturlese hverandre, heller enn oss selv.

Men når forlaget vil spare (og som de har spart!), er man henvist til å finne bjelkene (utlagt: korrekturlese seg selv). Skjønt helt nytteløst er det jo ikke. Én fin ting med korrektur, er at du får rettet oppatt alle feil i frå i går, åpenbart. Det er så selvsagt som det kan få blitt, men nå tenker jeg ikke på de mest innlysende feilene, men perfeksjonering av det ikke direkte feilaktige. Når du sitter der, med oversettelser og knappe frister, ender det ofte med ordene som umiddelbart faller deg inn, ikke sant?

To gode eksempler, fra dagens fangst:

Maxim tok en glo fra bålet, som han kastet inn i mørket, så det slo et regn av røde gnister.

klinger bedre enn:

Maxim tok en glo fra bålet, som han kastet inn i mørket, så det slo en dusj av røde gnister.

Huh … Dusj, hæ? Jeg skylder dog å gjera merksam på at originalteksten lyder (min uthevelse):

Maxim pulled out a smouldering ember and hurled it into the darkness, so that it showered red sparks.

Fort gjort i en port. Ja, og så:

Vi vendte hjem med den rikelige fangsten […]

Da blir det bedre med:

Vi vendte hjem med den overdådige fangsten […]

Sant? Jeg husker ikke i farten, men på engelsk stod det nok «abundant» eller «plentiful» eller noe sånt. Skjønt mest sannsynlig «rich».

Og sånn går nu dagan.

Hvis jeg nå bare kunne lære meg å lese over egne bloggposter, før jeg publiserer dem … Men den dagen kommer nok aldri. Det blir nok korrektur som det er, kan du si.

Notes of a Russian sniper

Det har blitt en lang vår og sommer, praktisk talt helt øremerket oversettelse av én sølle bok – avbildet for oven.

Men nå skinner lyset i det ikke altfor fjerne. Siste kapittel er oversatt, og slutter slik:

«Tavaritsj Zaitsev,» sa han, «jeg gratulerer deg!»

«Jeg tjener Sovjetunionen!» svarte jeg.

En av kameratene mine hjalp meg å feste stjernen og Lenin-ordenen på brystet. De neste minuttene var jeg nesten redd for å puste. Ørene summet av all begeistringen. Lyden var som et ekko fra kampene i Stalingrad, det store slaget, der vi måtte kjempe til den bitre slutt, og der vi for en tid bare måtte glemme at det fantes land på den andre siden av Volga.

Jeg fikk ikke med meg ett ord av det Mikhail Ivanovitsj sa, men jeg kommer til å huske avskjedsordene så lenge jeg lever: «Elsk ditt land med den sanne patriotens hjerte, og tjen det fryktløst i strid.»

Fra originalen:

‘Tovarich Zaitsev,’ he said, ‘I congratulate you!’

‘I serve the Soviet Union!’ I replied.

One of my comrades helped me fasten the star and the Order of Lenin to my chest. For the next few minutes I was afraid to even breathe. My ears were buzzing from all the excitement. The sound was like an echo of the fighting at Stalingrad, the great battle where we had had to fight to the bitter end, and where for a time we had to forget that beyond the Volga there was still land.

I didn’t catch everything word for word that Mikhail Ivanovich said, but I will remember his parting wishes for as long as I live: ‘Love your country with the heart of a true patriot, and serve it fearlessly in battle.’

Kun to ting står igjen på dagsordenen de neste dagene: To appendikser, et stikkordregister – og korrektur på boken under ett. Det skulle bli tre måneders sovjetkommunistisk hjernevask så det rekker, som motvekt til tre gjennomnazistiske biografier hin år.

Verdens lønn

«Jeg visste at dere gutta ville fakke fuglen fra Berlin,» sa polkovnik Batjuk. «Men du, tavaritsj Zaitsev, har en ny oppgave foran deg. I morgen venter vi et større tysk angrep i en helt annen sektor. General Zjuikov har befalt at en gruppe av våre beste skarpskyttere skal samles, og settes inn for å hindre fascistangrepet. Hvor mange har du igjen i gruppa di?»

«Tretten.»

«Skuddsikre Batjuk» tenkte seg om et øyeblikk, før han spurte: «Ja vel, da blir det tretten mot flere hundre. Tror du det lar seg gjøre?»

«Det er helt rimelige odds,» svarte jeg.

Slik slutter det siste kapittelet jeg nyss oversendte det andre forlaget – bokens nest siste.

Oversatt fra:

‘I knew you boys would catch that bird from Berlin,’ said Polkovnik Batyuk. ‘But you, Tovarich Zaitsev, have a new task ahead of you.Tomorrow, in a different sector, we’re expecting a Nazi assault. General Chuikov has ordered a group of the best snipers to be rounded up and used to foil the fascists’ attack. How many remain in your group?’

‘Thirteen.’

‘Bulletproof’ Batyuk thought for a moment and then asked, ‘Well, that makes it thirteen against hundreds. Can you do it?’

‘Those are acceptable odds,’ I replied.

Men det blir fort lange dager. Klokken er 18.55, og tid for en tur i butikken.

Om det er stas å jobbe så mye, og likevel lure på om du har nok flaskepant?

Nei, det vil jeg vel kanskje ikke si, men jeg får da navnet mitt på trykk. Jeg har hørt at det fins folk som kunne drepe for slikt.

Notes of a Russian sniper

Det sikreste var å evakuere Khabibulin etter solnedgang. Tsjurin fikk stablet ham på bena, og de to karret seg ut av bunkeren, med armene over skuldrene på hverandre. Underveis støtte de på divisjonssjefen for politiske operasjoner, Vassili Zakharovitsj Tkatsjenko, som var kommet sammen med noen av skarpskytterne mine. Verken de eller byråsjefen hadde for vane å vike for passerende portører. «Unna vei,» sa Tsjurin til skarpskytterne. «Hva med å vise litt respekt? Her kommer Ural og Basjkortostan – Tsjurin og Khabibulin!»

Slik slutter kapittelet jeg nettopp avsluttet. 17 down, two to go! Videre, videre! Dagen er ennå ung, og kvelden ikke engang begynt.

På originalspråket lyder avsnittet:

After  sunset  it  was  safer  to  evacuate  Khabibulin. Tyurin  managed  to  get Khabibulin  on  his  feet.  The  two  of  them,  their  arms  around  each  other’s shoulders, made their way to the entrance of our bunker. On their way they ran into the division’s head of political operations, Vassili Zakharovich Tkachenko, who had come in with a group of my snipers. These snipers and our bureau chief were not in the habit of making way to let either of the ‘porters’ pass. ‘Move aside,’ said Tyurin to the snipers, ‘How about some respect here? The Urals and Bashkiria are coming through – Tyurin and Khabibulin!’

Stønn … De transkripsjonene!

I mellomtiden har jeg et annet forlag, som gjerne vil skvise inn omdøping av en bok jeg oversatte i vinter – foruten korrektur på hele boken, i den hensikt å få den til trykking på mandag(!). Jeg trodde sant å si den ble utgitt i vinter, da jeg anså meg ferdig med den.

Avslutningsvis har jeg et strålende tips til alle som bruker frilansere: Honorer dem så lavt at du vet de umulig kan ha råd til ferie. På den måten vil de være disponible året rundt – også i feriemånedene.

Kart versus landskap

Den tyske skytteren hadde fått én dag til å utføre sin illgjerning, siden alle skarpskytterne i vår sektor var innvilget ett døgns perm. Så nå svevde han i villfarelsen at han kunne operere ustraffet, og var begynt å bli uforsiktig. Han skulle aldri ha fortsatt med sporlysene, som førte meg rett til ham. Jeg fant det jævla åtseldyret, og plasserte ham midt i krysset. Maskingeværet ble tyst.

Slik lyder siste setning i kapittelet jeg nettopp oversatte – før korrektur. En oversettelse jeg utfører med stadig tyngre hjerte. Spesielt etter Oversetterforeningens kunngjøring på Facebook i går:

Viktig melding til alle bokoversettere!
Årets normalsats, gjeldende fra 1. juli 2012, er kr 174,35 per 1000 tegn med mellomrom.

Som, i det aktuelle tilfellet (rundt 460.000 tegn) skulle innbrakt om lag kr 80.000,-.

Siden dette er den 13. boken jeg har oversatt de tre siste årene, skulle man jo tro det ga en liten – dog alt annet enn imponerende – slump hvert år. Men det er normalsats som er nøkkelordet i Oversetterforeningens kunngjøring, er jeg redd. I fall noen skulle undres hvorfor jeg jobber kveld, helg – og i det som normalt blir ansett ferie. Uten at det dermed strekker til.

Men misforstå meg endelig rett: For oversettere uten innpass i de store forlagene, er det slik landskapet ser ut, om kartet enn skulle tyde på annet.

Russiske prøvelser

Sovjet-kommunismen

Ett kapittel på to dager. Det er alt jeg har fått til de to siste dagene, primært takket være det faktum at boken (jeg for tiden jobber med) først er oversatt fra russisk til engelsk  som jeg igjen skal formidle til norsk.

La meg bare gjøre én ting klart: Mine kunnskaper udi det russiske er ytterst begrenset, men jeg kan endelig høstene fruktene av mine år i pressen, da vi rett som det var formidlet russiske nyheter via Reuters og Associated Press, som rimeligvis transkriberte Леони́д Ильи́ч Бре́жнев til Leonid Ilyich Brezhnev – som vi i vår tur måtte transkribere til Leonid Iljitsj Brezjnev (ellers vanket det refs fra Per Egil H, språklig syvende far i huset). Den slags.

Ja, du skjønner tegningen.

Det skal med andre ord ikke rare bagatellene til, før research-timene flyr av sted. Som da jeg i dag støtte på følgende passus i manuset:

‘We’re stationed by the Krasny Oktyabr factory,’

Her hadde jeg nok en fornemmelse av at nest siste ord betyr oktober (prøv å uttale ordet, så skjønner du hva jeg mener), og krasny har jeg da vitterlig hørt, både titt og både ofte, men neigu om jeg var mye kar om å huske betydningen. Likevel er det fort gjort å finne ut. At Krasny Oktyabr betyr Rød oktober, tok det meg bare sekunder å bringe på det rene. Hvordan Krasny Oktyabr transkriberes til norsk derimot, var straks et lengre lerret å bleke. Men jeg fant omsider ut av det, ad utallige omveier og kreative konstellasjoner:

«Vi er stasjonert ved Krasnij Oktjabr-fabrikken,»

Endte det med. Og det kryr av lignende eksempler. Samtidig noterte jeg meg at den engelske oversetteren ikke har brydd seg med å forklare at engelsktranskriberte Krasny Oktyabr betyr Red October. Kan man dermed fastslå at engelskmenn ikke behøver å få tingene til de grader inn med teskje?

Og i så fall: Så heller ikke nordmenn? Jeg følte meg slett ikke sikker – og utstyrte min transkribering med fotnoten:

Krasnij Oktjabr: Rød oktober (Oversetters anm.)

Eller tillegger jeg simpelthen norske lesere uberettiget mangelfull språk- og kulturforståelse?

Hvorom alt og intet: Er det rart tiden flyr? Om forleggeren skulle slumpe til å lese dette: Nå skjønner du sikkert hvorfor TTT.

Andre kunder: Vær forberedt på at dette prosjektet kan få konsekvenser for nyere oppdrag av et visst omfang – og at jeg er henvist til å forholde meg til først til mølla-prinsippet. Men det vil bli utvist stor grad av fleksibilitet, så lenge det ikke får negativ innvirkning på løpende oppdrag.

Snurr film!

Film – midt på lyse dagen

Jeg finner pervers glede i å benke meg med film i godstolen ved nitiden på morgenen – på en helt alminnelig dag!

Nedsiden er naturligvis at det er arbeid, og at jeg ikke kommer til å vie handlingen den fjerneste oppmerksomhet.

Slik forløper det, med iPad og Evernote i fanget:

  1. Gjennomgang med engelsk teksting
  2. Notere all forekomst av russiske navn og stedsnavn, transkribert til engelsk, med tilhørende tidskoder
  3. Gjennomsøke engelsk manus (av en bok begått av filmens hovedperson) for forekomst av de samme
  4. Tilbake til filmen, med norsk teksting
  5. Hoppe til alt noterte tidskoder med korrelasjon film/bok
  6. Rappe norsk transkribering av alt nevnte korrelasjoner
  7. Presto!

Vi snakker med andre ord ikke om boken filmen er basert på. Den eksisterer ikke, etter hva jeg forstår. Jean-Jacques Annaud baserte Fiende ved porten på et filmmanus uten forutgående bok – skjønt jeg nok mistenker manusforfatter for å ha brukt boken «min» som grunnlag, ettersom den tar for seg de samme hendelsene – under tyskernes beleiring av Stalingrad.

Nu og vel&vel. Snurr film!

Posten skal frem – en vakker dag

Pakke med Enemy At The Gates

Så var den omsider fremme, filmen hvis fravær har hindret meg i arbeidet. Halvannen uke tok det fra bestilling, med én ukes påfølgende postgang, fra Løkka til Lundegrend på Tysnes.

Sant å si hadde jeg avfunnet meg med utro tjenere i Posten, og en tur til nærmeste by – som ville kostet innpå en halv tusenlapp i reise og en hel dags tapt arbeid, utover selve kjøpet (som til sammenligning fortoner seg mikroskopisk).

Her om lørdagen diskuterte en god venn og jeg i all korthet standarder for lesebrett, mens han overveide bestilling av en Kindle, en vare som sendes utenlands fra (formodentlig fra Amazon i Junaiten). I en bokanbefaling i dag, fire dager senere, skriver han:

[…] Boken er den første jeg har kjøpt via min splitter nye Kindle Touch fra Amazon. Jeg fant ingen annen bok det passet bedre å innvie min nye, digitale lesedings med. Fyldigere rapport fra boken kommer etterhvert.

Ble vel sendt med FedEx eller UPS, den da.

At det derimot skal gå halvannen uke fra bestilling til mottak, av en innenriks forsendelse mellom Grünerløkka og Tysnes… Det holder ikke, Posten Norge.

Boken jeg for for øvrig jobber med, er basert på nedtegnelsene til den russiske snikskytteren Vassili Zaitsev, som i nyss ankommet film, Fiende ved posten… unnskyld, porten, ble portrettert av den britiske skuespilleren Jude Law, som jeg har sett noen ganger, og ikke nærer det helt store ønsket om å se igjen. Men man slurver ikke med historiske fakta. Følgelig og ergo…

Blir jeg ferdig i tide, har jeg i alle fall ikke vårt elskede postverk å takke.