How a U.S. presidential election changed my stance on electronic surveillance

You may or may not be aware that this blog (and its owner) has been a long-standing champion of the international intelligence community’s right to carry out electronic surveillance in order to safeguard our countries as well as world peace. Donald J. Trump’s 8 November victory gradually changed that position – temporarily at any rate.

If history taught us anything, it was that authoritarian and totalitarian regimes invariably use gathered intelligence as a means of controlling, not only the opposition, but the public as such.

TV-overvåkningskameraer. Foto: Wikimedia Commons/Bree~Commonswiki
CCTV cameras. Photo from Wikimedia Commons/Bree~Commonswiki

As a loyal citizen of one of America’s closest allies, I have always accepted, even applauded the fact that U.S. intelligence will somehow gain access to data pertaining to Norwegian nationals, providing there’s reasonable grounds for suspicion.

No more, I’m afraid. A keen supporter of the democratic America we all know, I can no longer support the sharing of sensitive information with a country lead by a narcissistic fascist capable of using the intelligence community for purposes it was never intended for.

While I hold America’s and my own country’s intelligence agencies in the highest regard, I cannot condone further electronic surveillance which may be put to illegitimate use – and let’s face it:

With the inauguration of President Donald J. Trump that is a distinct possibility.

Photo: An iPad keyboard. Blogger’s photograph.

 

Ulf Leirstein følger med. Bloggers egen tegning.
Ulf Leirstein følger med. Bloggers egen tegning.

Det holder nå, Anundsen

Lesere som har fulgt denne bloggen, vil vite at bloggeren selv er en varm tilhenger av overvåkning, begrenset til stikkprøver, basert på risikobefengte utløserord i digitale kanaler, så vel som saumfaring av individer, nasjoner og organisasjoner det fins skjellig grunn til å mistenke.

Under slike forutsetninger er den elektroniske avlyttingen uproblematisk, skjønt det har vist seg vanskelig å vinne gehør, selv for den konklusjonen, kanskje av frykt for at grensene flyttes, steg for steg.

Nå er det ikke engang det justisminister Anders Anundsen (Frp) nå prøver å fasilitere, når han elegant hopper bukk over et århundres inkrementell forverring, fra det akseptable, til det hemningsløst uhørte, i én kjapp håndvending.

Overvåkningen han ønsker å åpne for, vil invadere hver krik av vår tilværelse, som juristen Bård Standal så forbilledlig viser (skjønt teksten, selv i fullskjerm-modus, stedvis er umulig å lese) i dette videoklippet:


Jada, jeg har argumentert for at den som ikke har noe å skjule, heller ikke har noe å frykte, men dette overgår selv de villeste skrekkscenarier. Det er fullt mulig å være tilhenger av rimelig overvåkning, uten dermed å applaudere Anundsens vanvittige forestillinger, hinsides selv NSA- og FSB-haukenes dyvåteste drømmer. Et visst monn av sikkerhet må det tross alt være mulig å ivareta. Det betyr ikke at våre liv skal være gjenstand for grunnløs invasjon.

Dette, Anders Anundsen, lukter orwellianske dystopier, lang lei.

Forutsetter vi likevel at Stortinget er bemannet av oppegående mennesker, litt, i alle fall, har vi antagelig ingenting å frykte. Men noen trenger sårt å legge klovnestrekene til side.

Toppfoto: TV-overvåkningskameraer. Foto: Wikimedia Commons/Bree~Commonswiki

Tid for å grave opp stridsøksen

Nei, man skulle ikke æreskjelle Kreml igjen? Det begynner å bli en stund siden man slengte dritt om russerne, og det merkes på trafikken.

Som nevnt i en bloggpost her om dagen, besøkes bloggen hovedsakelig av nyfikne sambygdinger, og en håndfull utenlandske etterretningsorganisasjoner. Det er en sannhet med mindre modifikasjoner, dog. Siden det er gått innpå én måned siden man beblogget russiske anliggender, er det gått omtrent like lang tid siden siste besøk FSB-besøk, med unntak av sporadiske stikkprøver – og det kan vi vel ikke være bekjent av?

Bloggers typosovjetiske konstruksjon.
Bloggers typosovjetiske konstruksjon.

Dessforuten må det medgis at jeg begynner å savne våre østlige vaktbikkjer. Man setter sin ære i å fot- og forfølges av vår gamle, formodentlig også «fornyede», erkefiende, nemlig, og har innsett at jeg har forsømt meg grovt i det siste, og at det muligens er tid for å stramme tommeskruen noen hakk.

Det skulle i alle fall være nok å ta av.

La meg tenke.

I mellomtiden nytter jeg høvet til å publisere Vladimir-portrettet for oven, smått elektronisk manipuleret av eget gode selv.

Den kalde krigen – en klassiker, til glede for nye lesere?

Nesten daglig fjetres jeg over hvilke etterretnings- og overvåknings-nyheter pressen utlegger som sensasjonelle «avsløringer» – som da den på morgenkvisten kunne melde at russisk etterretning bruker ressurser på å rekruttere norske «venner» i Stortinget.

Og amerikansk etterretning avlyttet franske presidenter (tenk det, Hedda)!

I løpet av de ti siste årene har de florert (se gjerne bebloggelsene over temaet), til en viss bestyrtelse hos oss som vokste opp med den kalde krigen som normaltilstand. Og det er mulig man simpelthen må se i øynene at dagens penneknekter tilhører en generasjon for hvem alt dette faktisk er nytt – uten at de riktig fatter at det slett ikke er det.

Jeg ser for øyeblikket ingen annen forklaring på at vi gæmlisene ganske enkelt ikke lar oss affisere.

Kunne noen, mens vi er i gang, opplyse meg om hva det internasjonale etterretningssamfunnet burde bedrive, om ikke just etterretning?

Vi er alle under mistanke

Det later til å råde en slags oppfatning av at overvåkningen av det kollektive Internett-samfunnet, tillikemed enhver mobiltelefonerende verdensborger, bidrar til at vi alle er å anse mistenkte.

Hvis det er å være mistenkt, kan jeg ikke hevde meg annet enn svært komfortabel med mistanken.

Så er jeg da også en svært enkel gutt på landet.

Det får bli dagens konklusjon, etter en heftig Twitter-disputt over emnet, som levner meg med en gryende frykt for at jeg kan ha satset på feil hest, om Vladimir Putins verdensherredømme noen gang skulle bli en realitet.

Foto: TV-overvåkningskameraer. Fra Wikimedia Commons/Bree~Commonswiki

Angstbitersk egosentrering

FORT OG GÆLI: Når man ser hvor mange som engstes over britisk og amerikansk etterretnings datainnbrudd hos den nederlandske simkort-produsenten Gemaltos, må en jo undres hvilke selvbilder som får dem til å frykte NSA og GCHQs interesse.

Mobiltelefon og stetoskop

1984 – 30 år senere

Jeg tror det var på høsten 1979, muligens våren 1980. Vi gikk i alle fall i andre gym, da klassen tok for seg Orwells 1984 på originalspråket, som en ytterst sympatisk form for engelskundervisning, mente – og mener – jeg.

Med retningen den teknologiske utviklingen siden har tatt, burde man antagelig vende tilbake til den, med jevne mellomrom. Om ikke annet, så for å få bekreftet hvor rett Orwell skulle få – eller hvor feil han eventuelt tok. Teksten fortsetter etter bildet.

George Orwells "1984"

Personlig er jeg nok av den oppfatning at han var usedvanlig presis, hva den teknologiske utviklingen betraff. Kanskje også når vi ser på hvordan myndighetene bruker de teknologiske mulighetene. Et Oceania har vi vel likevel neppe. Eurasia derimot, kan se ut til å ha manifestert seg, med Vladimir Putin som en slags ny-bolsjeviksk despot (interessant nok inkluderte Orwell Skandinavia og det europeiske kontinentet i denne statsdannelsen).

Jeg hadde blinket meg ut boken, som jeg fant i bokhyllen her i høst (bildet øverst), men så viser det seg altså at NRK kjører den som radioteater, på NRK P2 klokken 15.00 i dag. Et familieselskap gjør at jeg nok må ta den igjen på nett – noe du også kan.

Stykket gjøres tilgjengelig på denne adressen.

Så får vi se, da – hvor rett vi syns han hadde.

Når det klikker i telefonen

En gang i tiden kunne vi risikere å høre uforklarlige klikk i telefonen, noen hver. Nå er det jo ikke så sikkert at det var POT, Politiets overvåkningstjeneste, som de het den gangen, som var på ferde. Men så gresselig utenkelig var det vel ikke, med tanke på alle historiene som verserte, om avlytningssentralen under Handelsgym, i nedre del av Parkveien. Og sannelig bedrev ikke LO telefonavlytning også, av mulige kommunister i egne rekker.

Det var tider, det!

Det lusket KGB-agenter i hver krok, og norske journalister ble bedrukket og bespist etter alle kunstens, ifølge Dagbladet – som fortsatt svever i forestillingen at de bringer nytt til torgs.

PST sitter selvfølgelig ikke lutrygget over telefonapparatene lenger, men det er jo ikke fordi de ikke vil – det er bare fordi de, som resten av oss, har gått videre, i takt med den teknologiske utviklingen. Og mulighetene, de er, som vi alle vet, virkelig legio. Teksten fortsetter under bildet.

Mobiltelefon og stetoskop

I dag ble det kjent at PST ønsker å formalisere det arbeidet de alt bedriver, men ser ut til å få tommelen ned, fra et samlet norsk politikerkorps. Nå er selvfølgelig ikke politikernes avslag jevngodt med at overvåkerne må slutte å samle stordata (som er hva de har bedt om). Det betyr bare at det politiske Norge fortsatt kan hevde seg uvitende om slik aktivitet, og dermed fraskrive seg ethvert ansvar for den.

Personlig syns jeg det må være greit, men mener – helt oppriktig – at Stortinget med fordel kunne ha sanksjonert en aktivitet det hittil har samtykket stilltiende til, og som til syvende og sist er til vårt felles beste. Det hadde vært transparensen sin, det!

Men de «hemmelige» tjenestene skal nok forbli så hemmelige, at selv vaktbikkjene knapt ønsker å vedkjenne seg deres eksistens, enda både E-tjenesten og PST tross alt ikke anvender andre midler enn motparten – og resten av det internasjonale etterretningssamfunnet.

Og kanskje … Kanskje er det i bunn og grunn greit at alt sammen blir ved det gamle. For det gjør det altså. Intet er nytt under solen, med unntak, selvfølgelig, av verktøyene. Klikkene i telefonen er jeg likevel glad vi er kvitt. En pest og en plage, sikkert, for dem som måtte leve med dem.

Resten av oss kan antagelig stemme ubekymret i Knutsen og Ludvigsens hederskronte traver. Og skulle det likevel klikke, kunne du jo prøve med «Hallo, hvordan står det til?». Svarer de «Bare bra» og «Hei på deg», er du in the clear.

Om forholdet skrik og ull

Det ble voldsomt til halloi i landet, etter at PST forleden bestemte seg for å sette himmel og jord i bevegelse, over ubekreftede rykter om at uidentifiserte terrorister, av ukjent opprinnelse, ville slå til på et ubestemt sted til ubestemt tid, men i dag kom kontrameldingen, med beskjed om at trusselbildet er «noe redusert», ifølge PST-sjef Benedicte Bjørnland (bildet).

Barcode i flammer
Barcode i lys lue. Egen montasje.

At det skulle komme en slik kontramelding, kan vel knappest kalles overraskende, for har man først bestemt seg for å være åpen, uten å fortelle noe som helst, skjønner vel de fleste at uglene har satt seg i stevne, i mosen noensteds.

Skal en gi seg til å spekulere, for det må jo være lov, var det hele lite annet enn en nasjonal test av beredskapen, paret med litt forebyggende muskelfleksing, der tvilsomme elementer fikk grei beskjed om at du bare ikke kødder med Norge – om tanken stod dem aldri så fjernt. Som sådan var vel øvelsen legitim nok, selv om den forutsatte at allmenheten måtte lyves huden full, som er forståelig nok, ettersom simuleringens realisme ville avtatt betraktelig, om man åpent medga at det var en øvelse.

Ikke så rart da, at PST-sjefen ikke kan kommentere omstendighetene rundt sine funn og konklusjoner. Hva ville ikke folk tro neste gang?

Men at ble en kostbar øvelse, det tror jeg nok trygt vi kan fastslå.

Alternativet, at PST simpelthen har driti på draget, er, pussig nok, langt mindre betryggende.

Les gjerne også fredagens post over samme tema.