Jeg skulle ønske at dette gikk over, men det gjør ikke det. Trykte medier går ned og nett går opp. Dette trendbildet vil vedvare.

— Tore Stangebye, konsernsjef i Dagbladet, i et intervju i Kampanje

Det er det vanskelig å si seg uenig i.

Og så fjerner de Internett.

Offer for eget slankehysteri

Det er ikke lenge siden Aftenposten kunne skryte av å være landets eneste riksavis i fullformat – og dermed påberope seg en seriøsitet resten av avisfloraen forlengst hadde forlatt. Om nå format kan brukes som målestokk på journalistisk kvalitet (noen ville sikkert hevde både Morrabla og Klassakampa seriøse, formatet til tross, men hva er de to, annet enn trykte promenader, der akademia – med groupies – kan flanere, og beundre hverandres intellektuelle fjærprakt?).

Einar HanseidVi som kjente avisen, med sine fire daglige seksjoner fra «vegg til vegg» (som det føltes, om du satt og breiet deg på trikken), var mer enn bare litt skeptisk, da Aftenposten i 2003 la om til tabloid, med sjefredaktør Einar Hanseids (t.h.) forsikringer om at tiltaket ville gjøre journalistikken bedre, snarere enn verre.

Kanskje det?

Det som i alle fall er sikkert, er at de fire omfangs- og siderike seksjonene i fullformat, nå er konvertert til den formatmessig desimerte lefsa du ser over. Mindre og færre sider. Det blir mindre av litt av hvert, det. Om nå kvaliteten, slik Hanseid prediket, er hevet eller ei, er kvantiteten uomtvistelig betydelig redusert – tross kanaliseringen til publikasjonene A-magasinet, Aftenposten Innsikt (som burde vært et innstikk), Aftenposten Junior, Aftenposten K (kultur) – og Osloby, som en gang daglige Aften Aften heter nå, om enn et par ganger i uken kun.

Kanskje tar jeg feil. Kanskje blir det i sum som før, forutsatt at du abonnerer på et vell av aftenpostenske publikasjoner. Som avisabonnent derimot, er den ovenfor avbildede avisen – av onsdag 18. september 2013 – hva du får.

For slankehysteri i tradisjonell forstand, er ikke det eneste som preger avisene på denne siden av årtusenskiftet. Foruten å tipse leserne om veien ut av overvekten (eller den av samfunnet oppfattede overvekten), har avisene satt seg selv på en dugelig slankekur, som materialiserer seg i slankere staber, så vel som aviser.

En rimelig utvikling av en i økende grad multimedial virkelighet, vil du sikkert innvende, og antakelig med rette.

Men like det, det må vi jo ikke.

Ny verdenskrig? Let’s dance!

Dagbladets førsteside lørdag 27. november 2010Vi lever i skumle tider, med overhengende fare for at nord- og sørkoreanerne tar rotta på hverandre – og trekker resten av oss med i dragsuget, i en mulig krig som, i sin ytterste konsekvens vil resultere i en skarp konflikt mellom Kina, med allierte og USA, med sine allierte. Mens iranerne ruster opp og Julian Paul Assange og Wiki-lekkerne hans gjør det de kan for ytterligere å forpurre verdensfreden.

Slike situasjoner påkaller førstesider som Dagbladets i går (t.h.), om «Skal vi danse»-deltageren Tors, hvem han nå mon være, amfetaminforbruk – ispedd noen Jan Werner-dementier og en dash populærvidenskap.

Verdenssituasjonen er forstemmende, men er det lov å påpeke at den muligens er hakket verre i norsk presse?

Spill for galleriet i overvåkningssaken

Hans Rustad i NRKs Debatten torsdag 4. november 2010

Da TV 2s angivelig sensasjonelle avsløring, den om USAs usanksjonerte overvåkning av norske borgere, ble debattert på NRKs Debatten i går aftes, slavet jeg over pc-en, mens jeg overhørte ordvekslingen mellom Knut Storberget (Ap), Bård Vegar Storhjell (SV), Dagfinn Høybråten (KrF), Harald Stanghelle (Aftenposten, i salen), Erling Folkvord (Rødt), Hans Rustad (Document.no!! – og bildet over), Ketil Lund (høyesterettsdommer og fhv leder av Lund-kommisjonen), og enda noen til. Hva Hans Rustad hadde å gjøre i en debatt som formodentlig skulle fremstå seriøs, står for meg som noe av et mysterium.

Men vi lar det ligge nå.

Først må jeg vel nesten, som jeg gjorde da «bomben» sprang hin kveld, spørre hvordan TV 2s påståtte avsløring overhodet kan oppfattes som en avsløring. Selv Dagbladet, som fortsatt klamrer seg til de sensasjonelle aspektene ved saken, spør seg nå hvorfor norske myndigheter ikke hadde fått med seg opplysningene om etterretningsaktivitetene, som har ligget åpent på Internett i årevis. Kremt… Kanskje de i samme momangen kunne ha spurt hvordan det har seg at ikke pressen har fått med seg dette før? Teksten fortsetter under tegningen.

Spy vs Spy

Ikke at det skulle være nødvendig. CIA og deres utenlandske SDUs (Surveillance Detection Units) driver da vitterlig ikke med annet enn etterretningsorganisasjoner skal bedrive. Selv USA-elskende Frp mener nå, smått indignert, at amerikanerne heller burde stolt på informasjon fra den norske Etterretningstjenesten (Forsvaret) og PST (Politiets sikkerhetstjeneste).

Hallo, stoler Norge på informasjon fra CIA eller NSA, kanskje? Pøsj… Vi pusler med etterretning i Junaiten, vi også, som alle andre. Og omvendt, naturligvis. Selvfølgelig omvendt! De har slikt å gjøre, spionene. Likevel spiller alle like forferdet når det i dag avsløres (Tut-tut!) at «USA skal ha drevet med overvåking i Danmark».  Tenk det, Hedda!

Jada, vi forstår at norsk presse har behov for å anskueliggjøre egen uunnværlighet, men når et samlet pressekorps nå roser TV 2-reporterne Asbjørn Olsen og Jens Christian Nørve som banebrytende gravejournalister, (endelig, endelig fikk Norge en hjemmeavlet Bob Woodward og Carl Bernstein, hurra!) får mine lesere heller ha meg unnskyldt at jeg ler. For all del, jeg betviler ikke at de har gjort et pent stykke arbeid, og sikkert er noen djevler til å google, men… Fnis!

Både pressen og politikerne må jo tro vi er stokk dumme (eller så er de det selv). Selv hadde jeg temmelig høy sikkerhetsklarering under førstegangstjenesten, og fikk innsyn i svært mye det ikke er er meningen å slippe på allmennheten. Det skulle da også bare mangle, om det militære ikke skulle kunne holde seg med hemmeligheter. Det hadde ikke blitt rare forsvarsevnen uten. Men dette… Denne avsløringen var ikke slik. Vi snakker informasjon som var offentlig, og som rett nok i visse tilfeller var trukket fra Internett. Men vi har jo The Internet Wayback Machine, som TV 2-reporterne benyttet seg av, som om det skulle være en tjeneste amerikansk etterretning tydeligvis må ha vært helt ukjent med. Hehehe… Right! Personlig har jeg vært en aktiv bruker i ti år, tror jeg nesten det må være – om ikke litt til.

Knut Storberget
Knut Storberget (Photo credit: Wikipedia)

Oppegående mennesker ser dette spillet for hva det er. Før gårsdagens Debatten på NRK, stilte medblogger Fred Rune Rahm spørsmålet «Begynner vi å se rammen av et svarteperspill?» og var nok en smule retorisk. Det var uansett en fryd å se Storberget og Solhjell vri seg i stolene under NRK-debatten, der de toet sine hender og bedyret egen uvitenhet. Jada, det står virkelig til troende at de skal ha visst mindre enn det den enkelte av oss tok for gitt.

Men begge, Knut Storberget først og fremst, kunne forsikre at nå, altså, nå skal det ryddes opp – og lot det skinne gjennom at USAs ambassadør Barry B. White og hans pappenheimere må gjøre regning med noen runder på Gahr Støre-teppet:

Dask på stump

Skjønt det nok heller blir kameratslige dult i siden enn dask på stump, innenfor fire vegger på 7. juni-plassen, med slukkøret positur på veien ut (i fall det skulle vente noen pressefotografer), tenker jeg.

Men det må være lov å være skuffet over at journalistikken TV 2 her har bedrevet, åpenbart fremheves som det ypperste vi har å oppdrive. Men enda verre: at så mange tydeligvis synes sjokkert.

Kjære alle sammen: Om etterretningsorganisasjonene ikke skal få pusle med sitt, hva i himmelens navn skal vi da sette dem til? Og make no mistake about it: Norge har nok en amerikaner eller to gående på gress også. Som verdens nasjoner flest.

Velkommen til virkeligheten, Presse-Norge.

P.S. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle lenke til en av Knut Haaviks bloggposter (sant å si visste jeg ikke at han holdt seg med en), men gå og les.

Du blir hva du spiser

Du har nyheter:

Les videre

Tabloid berikelse

En scene fra Wild Women of Wongo, 1958Haraball i Dagla’ (vel, det var jo en bombe)! Men overskrifter som «– Jeg har tryglet og bedt dem om å ikke sende klippet» har en mystisk appell til mine mørkeste kvaliteter. For tror du ikke jeg beklikket saken? Det skulle avdekke følgende hverdagsdrama (hentet fra artikkelens innledning):

– Det er litt vanskelig å forklare slaget, men det lå så mye mer bak, sier Petter Pilgaards kjæreste, Mari Haugersveen (27).

Det var etter en svært fuktig bytur i Bergen i mai at hun fiket til kjæresten foran TV 2s kameraer. Opptakene ble gjort i forbindelse med realityserien «Petter elsker Mari», som har premiere på TV 2s nye kanal «Bliss» på søndag.

Paret opplever at det er mange som sprer usanne rykter om forholdet deres…

Jaha, tenkte jeg, det må antagelig bety at det fins noen uti der som, ulikt meg, vet hvem de to er. Jeg fant det best å lese videre, i håp om tegn til informasjon som kunne indikere at jeg burde visst.

Men altså: Hvem er disse menneskene, som fillerister hverandre i andres påsyn – eller overhodet, for den saks skyld?

Jeg leste og leste, og fikk på veien med meg at TV 2 visstnok er på beddingen med ny kanal: Bliss, som, om navnet skal være en pekepinn, må være nok en damekanal (enough already!). Og der, et godt stykke nedi lia, kom forklaringen. Det måtte naturligvis være to representanter for bærerne av vår samtids ypperste kultur – våre barns fremste forbilder:

[…] Tidligere har det ikke vært fokus på meg og mitt liv, sier den tidligere «Paradise Hotel»-vinneren.

Er det rart jeg ikke begrep som vem som hvar vem?

(I sannhetens navn må det imidlertid tilføyes at jeg slumpet til å få med meg deler av en episode ved ett høve – eller var det to? Man er da ikke pretensiøs heller!)

Bildet er hentet fra filmen Wild Women of Wongo, 1958

Et medieimperiums kollaps

Orson Welles i rollen som Charles Foster Kane i Citizen Kane, 1941

Bloggene skulle fylle tomrommet etter pressen, sa de, den gang blogging ble ansett Det neste store™. Nå er det visst ingen som riktig vet lenger. Skulle det likevel ha gått slik, hadde jeg vært en mediamogul. Rupert Murdoch, Robert Maxwell, Ted Turner, William Randolph Hearst og jeg.

Du och jag, Rupert. Du og jag.

Les videre