Norway: Russia officially declared a threat

For the first time since the cold war, the annual threat assessment presented by the Norwegian Police Security Service (PST) today revealed that Russian espionage and cyber attacks pose among the most serious threats to Norwegian civil society and government agencies, which shouldn’t come as much of a surprise to anyone following geopolitical developments as they’ve unfolded over the last decade or so.

The official confession coincides with news that Norwegian MPs Trine Skei Grande (Liberal) and Bård Vegar Solhjell (Socialist Left Party) have been denied entry visas to Russia in response to Norway’s failure to retract support for international sanctions against Russia.

Former Norwegian intelligence officials also voice concerns that America under Donald Trump may pose an equal – actually a worse – threat, and in all honesty, who am I to talk, liable for drawings such as these:

The U.S. Republican party's presidential candidate Donald Trump and Russia's president Vladimir Putin. Blogger's own drawing.
U.S. President Donald Trump and Russia’s President Vladimir Putin. Blogger’s own drawing.

In any event we most certainly do live in interesting times.

Top illustration: Hacking. Source: Elbpresse.de/Wikimedia Commons

Hva nå, Humlegård?

Da det i går ble kjent at den midlertidige, generelle bevæpningen av norsk politi, oppheves med virkning fra tirsdag, senest, var jeg neppe alene om å tenke at det ikke var ett øyeblikk for tidlig.

Så begynte nyhetene fra Paris å tikke inn. Vi skulle ikke passere midnatt med mange minuttene, før mange av oss nok innså at den beslutningen blir temmelig umiddelbart omstøtt. Foreløpig avventer politidirektør Odd Reidar Humlegård PSTs råd, men det er vanskelig å forestille seg andre utganger.

Som sterk motstander av generell politibevæpning, er jeg imidlertid like varm tilhenger av situasjonsbetinget bevæpning – som når det ekstraordinære skjer, slik situasjonen i dag er å forstå. I slike tilfeller ser jeg ingen problemer med å bevæpne hver bidige polititjenestemann – og det til tennene. Ikke vil det vise seg vanskelig å bevæpne dem, i situasjoner som krever det, heller, skjønt det uansett kreves intensiv våpentrening, av et helt annet slag enn vi hittil har sett.

Det betyr selvfølgelig ikke at vi ønsker oss politikonstabler med en hemmelig drøm om én dag å få ytre følgende frase (under henvisning til min egen illustrasjon oppi toppen her):

Uh uh. I know what you’re thinking. ‘Did he fire six shots or only five?’ Well to tell you the truth in all this excitement I kinda lost track myself. But being this is a .44 Magnum, the most powerful handgun in the world and would blow your head clean off, you’ve gotta ask yourself one question: ‘Do I feel lucky?’ Well, do ya, punk?

Eller som denne krabaten (jevnfør politikonstabelen som presterte et vådeskudd gjennom veggen, hjemme i leiligheten, da han «øvde» foran speilet):

– You talking to me?
– You talking to me?

De typene har vi allerede, og jeg er, skal jeg først være helt ærlig, ikke videre oppsatt på å se dem patruljere gatene, med en Glock i hylsteret, selv om situasjoner, som den vi nettopp havnet i, naturligvis må møtes, besluttsomt og bevæpnet.

Resten av året klarer politiet seg utmerket med den fremskutte våpenlagringen, i patruljebil.

Farlig utvikling

Men det er klart ekstraordinære situasjoner krever ekstraordinære tiltak. Generell, men altså situasjonsbetinget, bevæpning er et slikt. I tillegg har jeg lenge tatt til orde for en kraftig oppjustering av Forsvaret, men det ligger en skjult fare i begge tiltak, med potensielt meget dystre konsekvenser.

Da jeg første gang leste George Orwells 1984, hadde jeg svært klare forestillinger om hvordan bokens fascistoide politistyrker så ut. Nå hadde vi ikke opprørspoliti verdt å snakke om her hjemme, men skjelte du til den andre siden av Nordsjøen, var det slik de fremstod:

Britisk opprørspoliti på 1970-tallet.
Britisk opprørspoliti på 1970-tallet.

I dag derimot, overgår de alle mine 1984-forestillinger dengang da:

Opprørspoliti i dag.
Opprørspoliti i dag.

Jeg er også en varm tilhenger av våre etterretnings-organisasjoners rett til å bruke alle tilgjengelige midler, i jakten på spioner, terrorister – og andre trusler mot rikets sikkerhet, men det er klart:

Kombinerer du all of the above, er det fint lite ved 1984 som lenger arter seg fiktivt. Da har vi en fascistoid politistat. Jeg ser mange av mine venner kaste lengtende blikk etter en slik utvikling, men nu, Humlesnurr Humlegård, tror jeg vi skal trå ytterst, ytterst varsomt.

Mens vi møter den nye situasjonen, med alle tilgjengelige midler.

Jeg avslutter med noe jeg tegnet her om dagen:

Britisk bobby

1984 – 30 år senere

Jeg tror det var på høsten 1979, muligens våren 1980. Vi gikk i alle fall i andre gym, da klassen tok for seg Orwells 1984 på originalspråket, som en ytterst sympatisk form for engelskundervisning, mente – og mener – jeg.

Med retningen den teknologiske utviklingen siden har tatt, burde man antagelig vende tilbake til den, med jevne mellomrom. Om ikke annet, så for å få bekreftet hvor rett Orwell skulle få – eller hvor feil han eventuelt tok. Teksten fortsetter etter bildet.

George Orwells "1984"

Personlig er jeg nok av den oppfatning at han var usedvanlig presis, hva den teknologiske utviklingen betraff. Kanskje også når vi ser på hvordan myndighetene bruker de teknologiske mulighetene. Et Oceania har vi vel likevel neppe. Eurasia derimot, kan se ut til å ha manifestert seg, med Vladimir Putin som en slags ny-bolsjeviksk despot (interessant nok inkluderte Orwell Skandinavia og det europeiske kontinentet i denne statsdannelsen).

Jeg hadde blinket meg ut boken, som jeg fant i bokhyllen her i høst (bildet øverst), men så viser det seg altså at NRK kjører den som radioteater, på NRK P2 klokken 15.00 i dag. Et familieselskap gjør at jeg nok må ta den igjen på nett – noe du også kan.

Stykket gjøres tilgjengelig på denne adressen.

Så får vi se, da – hvor rett vi syns han hadde.

Når det klikker i telefonen

En gang i tiden kunne vi risikere å høre uforklarlige klikk i telefonen, noen hver. Nå er det jo ikke så sikkert at det var POT, Politiets overvåkningstjeneste, som de het den gangen, som var på ferde. Men så gresselig utenkelig var det vel ikke, med tanke på alle historiene som verserte, om avlytningssentralen under Handelsgym, i nedre del av Parkveien. Og sannelig bedrev ikke LO telefonavlytning også, av mulige kommunister i egne rekker.

Det var tider, det!

Det lusket KGB-agenter i hver krok, og norske journalister ble bedrukket og bespist etter alle kunstens, ifølge Dagbladet – som fortsatt svever i forestillingen at de bringer nytt til torgs.

PST sitter selvfølgelig ikke lutrygget over telefonapparatene lenger, men det er jo ikke fordi de ikke vil – det er bare fordi de, som resten av oss, har gått videre, i takt med den teknologiske utviklingen. Og mulighetene, de er, som vi alle vet, virkelig legio. Teksten fortsetter under bildet.

Mobiltelefon og stetoskop

I dag ble det kjent at PST ønsker å formalisere det arbeidet de alt bedriver, men ser ut til å få tommelen ned, fra et samlet norsk politikerkorps. Nå er selvfølgelig ikke politikernes avslag jevngodt med at overvåkerne må slutte å samle stordata (som er hva de har bedt om). Det betyr bare at det politiske Norge fortsatt kan hevde seg uvitende om slik aktivitet, og dermed fraskrive seg ethvert ansvar for den.

Personlig syns jeg det må være greit, men mener – helt oppriktig – at Stortinget med fordel kunne ha sanksjonert en aktivitet det hittil har samtykket stilltiende til, og som til syvende og sist er til vårt felles beste. Det hadde vært transparensen sin, det!

Men de «hemmelige» tjenestene skal nok forbli så hemmelige, at selv vaktbikkjene knapt ønsker å vedkjenne seg deres eksistens, enda både E-tjenesten og PST tross alt ikke anvender andre midler enn motparten – og resten av det internasjonale etterretningssamfunnet.

Og kanskje … Kanskje er det i bunn og grunn greit at alt sammen blir ved det gamle. For det gjør det altså. Intet er nytt under solen, med unntak, selvfølgelig, av verktøyene. Klikkene i telefonen er jeg likevel glad vi er kvitt. En pest og en plage, sikkert, for dem som måtte leve med dem.

Resten av oss kan antagelig stemme ubekymret i Knutsen og Ludvigsens hederskronte traver. Og skulle det likevel klikke, kunne du jo prøve med «Hallo, hvordan står det til?». Svarer de «Bare bra» og «Hei på deg», er du in the clear.

Om forholdet skrik og ull

Det ble voldsomt til halloi i landet, etter at PST forleden bestemte seg for å sette himmel og jord i bevegelse, over ubekreftede rykter om at uidentifiserte terrorister, av ukjent opprinnelse, ville slå til på et ubestemt sted til ubestemt tid, men i dag kom kontrameldingen, med beskjed om at trusselbildet er «noe redusert», ifølge PST-sjef Benedicte Bjørnland (bildet).

Barcode i flammer
Barcode i lys lue. Egen montasje.

At det skulle komme en slik kontramelding, kan vel knappest kalles overraskende, for har man først bestemt seg for å være åpen, uten å fortelle noe som helst, skjønner vel de fleste at uglene har satt seg i stevne, i mosen noensteds.

Skal en gi seg til å spekulere, for det må jo være lov, var det hele lite annet enn en nasjonal test av beredskapen, paret med litt forebyggende muskelfleksing, der tvilsomme elementer fikk grei beskjed om at du bare ikke kødder med Norge – om tanken stod dem aldri så fjernt. Som sådan var vel øvelsen legitim nok, selv om den forutsatte at allmenheten måtte lyves huden full, som er forståelig nok, ettersom simuleringens realisme ville avtatt betraktelig, om man åpent medga at det var en øvelse.

Ikke så rart da, at PST-sjefen ikke kan kommentere omstendighetene rundt sine funn og konklusjoner. Hva ville ikke folk tro neste gang?

Men at ble en kostbar øvelse, det tror jeg nok trygt vi kan fastslå.

Alternativet, at PST simpelthen har driti på draget, er, pussig nok, langt mindre betryggende.

Les gjerne også fredagens post over samme tema.

Ulv, ulv?

‪Norsk (bokmål)‬: Anders Anundsen, FrP-politiker
Justisminister Anders Anundsen (Frp). (Photo credit: Wikipedia)

Landet befinner seg i en unntakstilstand, der de virkelig store nyhetene, om menneskelig grusomhet av verste sort, og krigstilstander med potensial til å omkalfatre den samlede verdensorden – og som i verste fall kan kaste kloden ut i en «konflikt» vi ikke har sett maken til, på 70 år, i alle fall (skjønt det er all grunn til å anta at den, til sammenligning, var for barnemat å regne), må finne seg i å innta baksetet, mens vi bakser med vårt.

Bakgrunnen er selvfølgelig PST og Justisdepartementets felles pressekonferanse i går morges, der baunene ble tent, for at byde mannskap mot fienden op, som det lyder så smukt i Bergensiana (for uinnvidde: Nystemten).

Omkvedet var at det foreligger en uspesifisert, men troverdig trussel mot Norge, uten at det var kjent fra hvem, hvor den skulle inntreffe, eller når – utover den nærmeste uken eller så.

Den eneste konkrete informasjonen som ble formidlet i pressekonferansen, var at PST har gjort et utmerket arbeid på dette området de to–tre siste årene. De to–tre siste årene svarer for øvrig til PST-sjef Benedicte Bjørnlands tid i sjefsstolen, og selvros skal man lytte til.

På spørsmål om situasjonen innebærer et nytt og forhøyet beredskapsnivå, svarer Bjørnland at beredskapen har vært skjerpet over lang tid, og at den ikke er endret i forbindelse med denne nyheten, stikk i strid med inntrykket utenlandske og hjemlige turister får, når de møter stengte dører ved noen av våre største attraksjoner – og væpnet politi i gatene.

Samtidig er det vel også slik at denne type trusler kommer E-tjenesten og PST for øre med relativt jevne mellomrom, om ikke nødvendigvis til dagen. Offisielt heter det at det denne gangen var uspesifiserte grunner til å ta akkurat denne alvorlig.

Det kan godt hende.

Det kan også godt hende at den politiske ledelsen fant anledningen et godt påskudd til å vise muskler – og, muligens, bidra til å tvinge frem en folkelig aksept for væpnet politi og innskjerpede asylbestemmelser, på en noe mer permanent basis.

Jeg hevder altså ikke at det er slik, men med så omseggripende sikkerhetstiltak, på så vagt grunnlag, må det jo være lov å spørre seg hva som stikker under, om det nå skulle foreligge vikarierende argumenter. Jeg hevder heller ikke at regjeringen og PST har vane for å gjøre som gjetergutten i Æsops fabler. Å rope «Ulv!» én gang, syns jeg virkelig må være lov, men la oss nå ikke gjøre det til en årlig sommertradisjon.

Jeg mener … vi vet jo at ulven fins, men han kan jo like gjerne opptre i fåreklær, som den blendahvite terroristen demonstrerte her om året. Og om han eller de nå fins, er det nå slett ikke så sikkert at det blir noe av. Hadde vi spurt Profetens Ummah-leder Ubaydullah Hussein om han ruget på noen bombeplaner med det første, skal du ikke se bort fra at spørsmålet hadde avfødt noen gåtefulle svar eller tre.

Som en venn antydet på Facebook i natt, kan det jo tenkes at Anders Dale (35), som er velsignet med en plass på amerikanske terrorlister, bare vil hjem til mors kjøttkaker på Nesoddtangen.

Men du vet, du går jo ikke helt red alert av den grunn.

Det vi derimot vet, er at PST har bedt om utvidede fullmakter i sakens anledning. Har man ikke en regjering som er på vakt, kan slike dispensasjoner fort vise seg å bli en vane.

Spørsmålet er bare om det er en slik regjering vi har.

Det som i alle fall synes sikkert, er at det hele formodentlig ender i noen pågripelser. Alt annet skulle virkelig ha tatt seg ut.

Med det gjenstår det vel bare å gjenta oppfordringen fra siste bloggpost, med ønsker om en fortsatt vederkvegende fredag:

Keep calm and carry on

P.S. Toppbildet er min egen montasje (skjønt fotoet ikke er mitt), med bønn om tilgivelse for hyppig resirkulering av flammehavet, som jeg har brukt i en serie montasjer det siste året.

Faksimile fra Kvitret, Dagbladet 20. januar 2012

I Dagbladets sitat av meg over, heter det at «Man skulle tro Kristiansens avgang var ei bome…» Ei bombe, skriver de! Det har jeg aldri sagt.

En bombe, javisst, men de vil visst ha det til at jeg har gitt meg samnorsken i vold. Så ikke, som følgende autentiske, uredigerbare og uforfalskede gjengivelse vil vise:

Bare så vi kan få det på den rene. Hva slags bønder er det de hyrer i avisene nu om dagen?

Til Janne Kristiansen

Takk for nå, Janne K. Det var moro, så lenge det varte.

Legger igjen digitale spor om digital sporhund

Verdens Gang's headquarter in Akersgata, Oslo,...
Image via Wikipedia

VG Nett kan i dag fortelle at PST har hyret en anerkjent gravejournalist, som skal bistå i arbeidet med å avdekke kriminell ekstremisme på Internett.

Avisen, som rimelig nok er kjent med hvem gravejournalisten mon være, gjengir, i tråd med journalisten og PSTs ønsker, ikke gravejournalistens navn, men syns visst de kan si så pass:

[…] Den nyansatte har tidligere jobbet som fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk. Han har blant annet vært foredragsholder for kurset med det treffende navnet «Digital Sporhund».

(Lenke til Google-søk tilføyd av meg)

Way to go, boys!

PST og Dabla gjør ny oppdagelse

Mens de høyreekstreme de siste åra har flyttet møtesteder og kommunikasjon over på internett, har Politiets sikkerhetstjeneste knapt prøvd å følge utviklingen.

Dagbladet.no i dag

«De siste åra»!? Jesus og Maria, hvor i himmelens navn har Dabla (eller PST?) vært de siste ti–femten årene? Tilgi at jeg spør, siden fenomenet åpenbart utlegges som noe nytt.

Djises…

(Og så «internett» med liten i, da, De)

P.S. Dagbladet var, så vidt jeg husker, den første riksavisen på web-banen, med lansering 8. mars 1995, og må vel ha registrert at det høyreekstreme miljøet alt da var i full sving på nett, primært på Usenet og IRC (men kort etter også på verdensveven).