Kuen hadde ikke glemt, men definitivt fortrengt, at den var kalv

Russen får gjennomgå for tiden. Høyst fortjent, i tilfellene det gjelder, mens resten blir stående som representanter for ting de overhodet ikke har hatt befatning med.

«Den verste russefeiringen noensinne», sier utvalgte talspersoner for lærerstanden, og kanskje har de rett. Kuene begår likevel en svær tabbe, om de glemmer at de var kalver en gang. Personlig forsøker man tidvis så godt man kan, men får det jo egentlig ikke til. Vi snakker fortrengning i stor skala, av ungdommelig dårskap man på det innstendigste ber om tilgivelse for.

Likevel hender det at fortiden, helt uforvarende, kommer og biter deg i akterspeilet. Som da man sent i går aftes ble foreslått en Facebook-gruppe for 1981-russen ved en skole som ikke engang var ens egen. Til gjengjeld har jeg gode minner om mange av den selvsamme skolens russ av det velsignede året, så jeg bestemte meg for å svinge innom, for å se om det dukket opp noen kjente fjes, noe det til min store glede også gjorde.

Blant de utallige bildene gruppemedlemmene hadde delt, fant jeg også dette, «signert» blårussens førstedeputerte og meg selv (bildet er klikkbart, for leselig gjengivelse):

Kidnappingsavtalen mellem blårussen og rødrussen i bergensregionen 1981. Ført i penn av herværende blogger.
Kidnappingsavtalen mellem blårussen og rødrussen i bergensregionen 1981. Ført i penn av herværende blogger.

Sprogføringen taler i alle fall sitt tydelige … sprog: Denne avtalen, i en faksimilegjengivelse fra vårt månedlige nyhetshefte, hvis navn for lengst har unnsluppet en, inngått på en russekro (hvor blårussen normalt ikke hadde adgang, for øvrig), en februarkveld i 1981, viser i alle fall at det fins noen ting som nesten ikke er forandret på 35 år, skjønt sproget nok var en anelse mer radikalt den gangen.

Neida, det var ikke glemt, men skjøvet langt bak i hukommelsens gjemmer, godt hjulpet av det faktum at man ikke har ett eneste minne fra ens tidlige liv i sin besittelse, så De kan jo forestille Dem sjokket.

En fristes nesten til å hevde at vi var bedre enn vårt rykte, men vi var jo ikke det. Spesielt rystende er det klart man finner passusen «Den kidnappede har krav på utsøkt forpleining, dvs. kulinariske måltider, innen rimelighetens grenser, en kasse pils, røyk og to gutter/piker til selskap [!]» (mine uthevelser). Men De kan jo tenke Dem skuffelsen over at man ikke ble kidnappet – noe ens altfor dyktige livvakt-korps må bære litt av skylden for. Skjønt det var nære på noen ganger. En hasardiøs biljakt på Nordnes, med umulige odds, rinner umiddelbart i hu.

Voldtekter hørte vi derimot aldri om – og jeg mener aldri. Der har De i alle fall noe som er endret.

For øvrig syns jeg avtalen bærer bud om at det en gang fantes noe slikt som ære blant tyver. Just den tror jeg kanskje ikke lenger fins, tross tidligere forsøk på å komme dagens russ til unnsetning.

Så nei, kuen har ikke glemt at den en gang var kalv. Men den prøver, så godt den kan.

Russen i historisk perspektiv

Det har, vanen tro, vært stor ståhei om russens sedvanlige usedelighet den siste uken. En usedelighet som tiltar, år om annet, i takt med samfunnets evig tiltagende uanstendighet for øvrig.

I min egen russetid, 1981, hadde vi en klikk som benevnte seg PVS (Piker, vin og sang), som opererte under dette credoet (fremsagt med megen kraft og patos, linje for linje):

Vi er gutta fra Calcutta
Vi drikker whisky’n bar
Vi puler uten dong

Røsk vårs i balla!

1981 der, altså. Det er muligens på sin plass å presisere at man selv ikke var PVS-medlem, skjønt man definitivt kjente inntil flere. Man var, som man vil se, i det hele tatt en usedvanlig alvorlig russegutt:

Petterson (med rødt slips) som rød og alvorlig, 17. mai 1981.
Petterson (med rødt slips) som rød og alvorlig, 17. mai 1981.

Jeg tror nok det eneste vi kan si, med noen grad av sikkerhet, er at det – som alltid – er dømt til å bli verre. For hvilke grenser skulle de egentlig sprenge, om ikke de forrige?

«Bær dog over med den ungdommens usalige hang til litt kjærlighet og himmelstorm … Det stilner nok en gang», sa visst salig Wildenwey en gang, og det hadde han jo evig rett i, muligens med trykk på «evig».

For du verden som det har stilnet. Her i gård, vel at bemærke. Noe som sier sitt, ovenforstående bilde tatt i betraktning.

Så bommelack i vei, kjære russ. Alvoret innhenter dere tidsnok, og måtte forsynet forbarme seg over dem som tror dere mener hva dere synger.

Jazz bom bø

Karl Johansgate, Oslo - Norway

Jentungen (9) så en russ i forgårs, med russebukser på(!), og har knapt snakket om annet siden.

Hun savner russen, hevder hun, som rundhåndet øste av sine russekort-bunker, slik at hun etter hvert besatt en respektabel kolleksjon. Den ble borte noensteds, før, etter eller under forflytningen fra det østenfjellske hin år (i 2009, for å være presis).

Og det er rart med det, jeg savner spetakkelet deres på sene maikvelder, jeg med. Det hører liksom måneden til, den dundrende musikken fra passerende russebusser nattestid, som en feiring av våren, ja selve livet, men antar at det hele er en vanesak (skjønt denne, som så mye annet, skal bli vond å vende). For dem som er oppvokst på landet derimot, er det sikkert stikk motsatt. Det vil si: Jeg er temmelig sikker på at det er motsatt, som en ung kvinne herfra, og som nå – pussig nok – bor i kommunen vi flyttet fra, skriver:

https://twitter.com/#!/HelenFroyseth/status/202509796677660673

Som sagt: Det må være en vanesak. Som hun skriver, er det ingen av «urinnvånerne» som later til å reagere. Quad erat demonstrandum.

En liten russehilsen til bondestanden, i anledning nasjonaldagen, syns jeg dog vi skal koste på oss:

Julekake, julekake, hjemmebakt brød!

For jaggu blir det ikke pølsebrød på nasjonaldagen lell.

Exit Blue Meanies?

Russefeiring

Det er merkelig hvordan de underligste innfall brått melder seg – i dette tilfellet ut av det blå, as it were.

Les videre