Populærkulturell amnesi

Han: Du vet hun australske skuespillerinnen … Eller hun er vel amerikansk blitt, etter hvert.

Hun: Ååå … Hun som var gift med Tom Cruise?

Han: Henne, ja!

Hun: Nei, jeg husker heller ikke hva hun heter …

Han: Samma det, men det var henne jeg mente. Hun gikk nettopp ut og oppfordret amerikanerne til å slå ring om, og stille seg bak, den vordende presidenten.

– Scener fra et ekte skap

Trøsten får være at begge lå under for et identisk anfall populærkulturell demens.

Man er siden, etter nøye overveielser og granskning av teinten, og kommet til at det må dreie seg om denne damen:

Nicole Kidman
ORANGE IS THE NEW BLACK: Nicole Kidman.

Det er en av de helgene. Fruen sitter over tegnebordet, i full sving med en av sine sedvanlig (sykt) detaljerte strektegninger – et møysommelig arbeid, som nok tar det meste av helgen, og adskillig mer til. Tilgi uskarpheten, thi man fotograferte hastig, usanksjonert og i skjul, med gammelt mobilkamera uten stabilisator (noe man imidlertid håper det snart blir en råd med):

Blomstertegning
Fruen tegner blomster.

Følgelig er det lite annet å gjøre, enn å gjenopplive gamle planer om å etablere et heilnorsk clip art-bibliotek:

Ambulanse
Norsk ambulanse. A work in progress, som det heter, som nærmer seg ferdigstilling, bare de siste lyktene, sidevinduene og dekalene kommer på plass. Bloggers tegning.

Et ytterst relevant behov, spesielt etter at Microsoft skrotet sitt her om året, hvor mangelfullt det enn var.

Men det er rart med hvordan menn og kvinns henfaller til så forskjellige motiver. Blomster versus knapper, knotter og biler, lissm. Hvor stereotyp kan man bli? Rett nok er egen motivasjon å få på plass et clip art-arkiv tilpasset norske forhold, men lell. Teknisk har jeg heller ikke utviklet meg nevneverdig, på de noen og tredve årene som er gått siden jeg begynte å arbeide med vektorisert datagrafikk. Her står jeg kort og godt på stedet hvil, skjønt det som helgesyssel er helt ok.

Én ting tror jeg likevel trygt jeg kan fastslå. Skal jeg ha håp om å få biblioteket ferdig innen overskuelig fremtid, kan jeg bare ikke fortsette å gå like detaljert til verks:

VW hjulkapsel
Hjulkapsel på ambulanse. Bloggers egen tegning.

Skjønt fruen ikke er helt borte vekk, hun heller:

Blomsterdetalj
Utsnitt av kone pones blomstertegning, i all sin uskarpe prakt.

Ett anser man i alle fall relativt sikkert: Skulle De ikke høre mer fra herværende blogger med det første, beror det nok på grisebank for uautorisert gjengivelse av fruens kunst. Dog nærer man håp om at hennes egen deling derav virker i formildende retning.

Nu tilbake til ambulansen. Man kan behøve en før man aner.

– Scener fra et ekte skap

Bøker: Innhold eller pryd?

Husets årvisse omkalfatring, i regi av ens bolde viv, er i full sving. Som alltid, påkaller tildragelsen det uvegerlige spørsmålet om hva vi skal gjøre med bøkene.

Det må medgis at det hersker en viss uenighet om saken, idet at fruen aller helst beholder de innbundne, og skroter de fleste mellom myke permer. Selv sverger man nok helst til overbevisningen at bøker hovedsakelig dreier seg om innhold*, pryd dernest. For at bøker er et hjems fremste smykke, kan det umulig herske tvil om, men det er jo ikke derfor vi beholder dem.

Eller?

Jeg vet da faen … Vi er kanskje litt sære, vi som på død og liv må holde ordet så forbannet hellig. Og så tenker jeg at innpakningen er relativt underordnet, når man først skal stille sin kulturelle kapital i skue. Men det er klart, det kan fort bli mindre av den.

Bill.mrk. Engstelig

– Scener fra et ekte skap

P.S. Det skulle vel aldri være en bok-selfie?

Herværende blogger inni et boktårn i Prahas hovedbibliotek. bok bøker books
Herværende blogger inni et boktårn i Prahas hovedbibliotek.

*Misforstå meg endelig rett, det er nok fruen også, uten at det dermed fjerner uenigheten om de stivpermedes angivelige overlegenhet.

Ekte kjærlighet

Han: Hørte du om de to guttene som ble hentet livløse opp av en elv i dag?

Hun: Neei?

Han: De forsøker visst å gjenopplive dem nå.

(Ti minutter passerer.)

Hun: Skal vi gå en tur i skogen?

Han: Det er vel ikke akkurat sånn at jeg har annet fore for øyeblikket, så jeg er med!

Senere, ved elven som renner gjennom selvsamme skog:

Hun: Har du lyst til å bade?

Sirenesang ved elvebredd.

— Scener fra et ekte skap

P.S. Oppfordringen hennes var naturligvis ikke et forsøk på lettsindighet, forbundet med dagens tragiske hendelse, som hun ikke engang hadde i tankene. Man klarer likevel ikke helt å fri seg fra de smått morbide implikasjonene.

Great expectations

Når fruen spør om du gidder å feie over henne bakfra, og rekker deg denne:

– Scener fra et ekte skap

Nok en milepæl

Du fant dem overalt langs landeveien, før om årene – milepælene. I dag passerte vi én, fruen og jeg, etter seksten år i hymens lenker.

Den observante leser vil imidlertid ha registrert at det er så som så med kollektivtrafikken her omkring, hva nå det måtte ha med saken å bestille. Vel, det har seg ganske enkelt slik:

Fruen arbeidet til klokken 18 i dag, én mil hjemmefra, uten den minste mulighet for hjemtransport. Siden været er som bestilt for en bryllupsdag, ble vi begge enig om å gå, og møtes på halvveien.

En i ekteskapelig forstand så episk metafor, at jeg rent ble svimmel! Jeg rakk imidlertid å skyte disse bildene, innen jeg segnet om.

Egentlig var det jo tanken å knipse fruen i det fjerne, men tror De ikke hun hadde ordnet skyss?

Vi møttes likevel på halvveien, og tilbrakte innpå én times retur på livets landevei.

Men milepæler så vi ikke.

Utover vår egen.

— Scener fra et ekte skap

Hun (nyss hjemvendt fra en fuktig kveld): Jeg er alltid så sulten når jeg har vært ute. Har du lyst på mat? Vil du ha noen egg?

Han: Nei, jeg er fortsatt mett etter middagen.

Hun: Men hvis jeg lager?

Han: Nei takk, ikke da heller.

Hun: Hvis du lager, da?

Han: Nei, ikke da engang.

Hun: …

Han: Men jeg kan lage til deg, altså.

Hun: Å ja, gjør du?

— Scener fra et ekte skap

P.S. Nå er det selvfølgelig ikke slik at han hadde manglet matlyst, var det han som hadde vært på rangel, selvfølgelig er det ikke slik å forstå, men timer foran TV-en bidrar sjelden til overdreven appetitt. Vel er han hellig, men ikke hellig.

– Du kan jo stå her og kose med disse, sa fruen, og festet dem på skapdøren.

Selv skjønner jeg intet.

Scener fra et ekte skap (og når passet vel merkelappen bedre?)

Han: Vil du ha en caffè latte?

Hun: Nei, jeg tar bare en kopp traktekaffe.

Hun tar kaffen som er igjen på kannen, mens han styrer med espressomaskin, melkesteamer osv osv, og går til kontoret med resultatet: En skummende, dobbel latte.

Hun: Laget du bare til deg selv?

— Scener fra et ekte skap

Hei hå …

Hun (i et forsøk på å overbevise seg selv): Det blir nok jul i år også.

Han (inni seg): Enten vi vil eller ei.

— Scener fra et ekte skap