Skulle vi ikke bare selge avisene til Zuckerberg?

Det har vært noen underlige dager, der et 44-årig bilde, av Vietnamkrigens ubeskrivelige gru, helt har dominert det norske nyhetsbildet, og innvilget landet en dags berømmelse i internasjonal presse. Vi var, kort sagt, i fyr og flamme, og denne bloggen var antagelig intet unntak, selv om utgangspunktet mitt muligens var motsatsen til norsk offentlighets.

Det er, som jeg må ha gjentatt inntil det kjedsommelige, Facebooks soleklare rett å avgjøre hva som skal formidles på plattformen deres, just som Espen Egil Hansen og Gunnar Stavrum har en selvskreven rett til å avvise bilder og budskap i sine respektive aviser. En rett Aftenposten for øvrig påberopte seg, da avisen nektet å trykke bildet av napalmpiken, sommeren 1972 – til også de, etter vedvarende påtrykk (mye lenger enn Facebook), ble tvunget til å sette det på prent, mandag 13. november – om enn bare i den svært lokale aftenutgaven:

Aftenposten, aftenutgaven mandag 13. november 1972.
Aftenposten, aftenutgaven mandag 13. november 1972, med napalmpiken, fotografert innpå et halvår i forveien.

Så er det også en kjent sak at avisen, tillikemed Erna Solbergs parti, stod på napalmbombernes side i konflikten.

Skjønt det har liten hensikt å dvele ved fortiden. Som forhenværende journalist i selvsamme avis, så vel som nok en dagsavis med tvilsom track record forbundet med siste verdenskrig, skal jeg være varsom med å trekke paralleller mellom samtidsutgavene og deres forgangenhet.

Aftenposten, onsdag 17. juli 1935.
Aftenposten, onsdag 17. juli 1935.

Begge de her gjengitte faksimilene stammer imidlertid fra en tid da Aftenposten hadde en mening med det de bedrev, utover å tjene penger, vel å merke. Abonnements-, løssalgs- og annonseintekter var til for journalistikkens skyld, mens dagens journalistikk – eller det lille som fins igjen av den – er til for inntektenes. På mange måter ikke ulikt Facebook og Mark Zuckerbergs motivasjon.

Den store avisdøden

De har den interessen til felles, og mangler antagelig andre interesser helt. Selv om vi nok krever at avisene i det minste må opprettholde et skinn av journalistisk integritet, er de henvist til å strømlinjeforme sine virksomheter, dels fordi nyheter for lengst gratis er blitt, og fordi deres griske eiere fjernet nok et av inntektsgrunnlagene, rubrikkannonsene, som behendig ble flyttet til en separat, forbrukermelkende tjeneste ved navn Finn.

På mange måter kan vi kanskje hevde ringen sluttet, idet at våre aller første papiravisers spede begynnelse var som renspikkede annonsepamfletter, ispedd religiøst oppbyggelige ord, hvis videre overlevelse fordret leseverdig informasjon mellom avertissementene.

Til vi i dag sitter tilbake med aviser som i økende grad baserer seg på betalt content marketing og fallerte betalingsmurer, hvis innholds kvaliteter nok kan diskuteres.

Walls tumbling down

Vent, jeg kalte betalingsmurene fallerte? Jeg gjorde jo det, selv om landets samlede redaktørkollegium vil hevde dem en ubetinget sukess. At suksessen vanskeliggjør bortforklaringer av fortsatte nedbemanninger i stor stil, tror jeg ikke plager dem nevneverdig. Underholdning, ikke troverdighet, er nå engang hva vi forventer av pressen anno nå omkring.

For alt jeg vet, ligger forklaringen i at noen bare er blitt for glad i å svinge øksen. Det fordrer uansett ikke så voldsomme redaksjonsressurser, om krig med de sosiale mediene defineres som pressens fremtidige raison d’être.

Om alt dette ser jeg for øvrig at medblogger Sven Henriksen i dag gjør seg noen interessante tanker.

De sosiale overtar

Det er klart jeg forstår frykten. Vi leser jo ikke avisartiklene lenger, knapt nok forsidene deres, men snippets av dette og hint, sporadisk innflettet mellom venners statusoppdateringer. Det er på den måten vi skaper oss en noenlunde helhetlig oversikt (om ikke akkurat innblikk), uten at det dermed gir klirrende mynt i redaksjonskassene, med desperasjonen vi så komme til uttrykk på Aftenpostens forside i går til følge:

Symptomatisk nok gjort kjent på Facebook. Seriøst. Butikkene fører ikke Facebook, unnskyld … Aftenposten hvor jeg bor. Likevel fikk jeg forsiden med meg, timer før den fantes i avisstativene (der den føres, vel å merke).

Kampen om oppmerksomhet

Det har vært noen underlige dager, skrev jeg innledningsvis, for det har det virkelig. Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansens ansikt har vært smurt utover avissider og TV-skjermer verden over.

Nettavisen og Aftenposten måler krefter med Facebook. Bloggers tegning.
Nettavisen og Aftenposten måler krefter med Facebook. Bloggers tegning.

Men han var jo, som denne tegningen av i går viser, langt fra alene om å ta æren for forfatter Tom Egelands ensomme kamp mot Facebook. Også kollega Gunnar Stavrum prøvde så godt han kunne, sammen med statsminister Erna Solberg (H). Blant de mer absurde innslagene, finner fant vi dette oppslaget:

Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen (faksimile fra A-magasinets mobilutgave).
Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen (faksimile fra A-magasinets mobilutgave).

Siden det engang blir stadig vanskeligere å skjelne mellom de sosiale og de tradisjonelle mediene, og begge parter likevel lefler med algoritmer og robotisert journalistikk, hadde det kanskje ikke vært så dumt om Zuckerberg bare kjøpte Aftenposten, og andre blekker som er blitt ofre for hans voldsomme suksess, såvel som for egne feiltrinn?

Er ikke det en naturlig slutning av at pressen avkrever Facebook løsninger den, ikke Facebook selv, kan leve av?

Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje. Facebook
Har Mark Zuckerberg alt overtatt avisenes redaktøransvar? Bloggers egen montasje.

Jeg vet ikke. Det jeg derimot vet, er at avisene umulig kan bli dårligere.

Skrev han, blant annet under henvisning til en gammel bebloggelse.

Mer enn noe står likevel dette spørsmålet tilbake: Herregud, hva er det vi holdet på med?

Toppillustrasjon: WHAT THE FACE: Statsminister Erna Solberg (H) tok opp kampen med Facebook. Bloggers tegning og montasje.

Nettavisen og Aftenposten måler krefter med Facebook. Bloggers tegning.

Stavrum og Hansen eller Facebook. Hvem er sterkest?

Når man møter eget selv i døren

Man er, for å si det forsiktig, mildt oppgitt over redaktører som protesterer mot andre redaktørers rett til å redigere – en rett de for øvrig alt har gitt sitt samtykke til.

Nå plutselig anført av en avis som selv nektet å trykke bilde av vettstkremt napalmpike, da det ble tatt.

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Beskjemmet blogger.

Presisering

Det omdiskuterte bildet, som ble tatt 8. juni 1972, kom omsider på trykk i Aftenposten, etter stor ståhei (ikke ulik dagens, i og for seg), 13. november samme år:

Har de egentlig forstått hva Facebook er?

I uken som gikk, ble forfatter Tom Egeland utsatt for det de fleste av oss nok anså utidig sensur, etter å ha lagt ut det ikoniske bildet av vietnamesiske Kim Phúck, tatt mens Vietnamkrigen var på sitt mest opphetede (i samtlige av ordet betydninger). Når jeg unnlater å dele det her, er det av hensyn til opphavsretten, ikke til Facebooks sensibilitet.

Det skulle imidlertid ikke stoppe med fotosensuren. Noen hos Facebook mente åpenbart at kritikken også måtte slettes, hvorpå Egelands konto simpelthen ble suspendert i 24 timer. Det er klart noen hver lot seg ryste, denne bloggeren inkludert:

Jeg mener fortsatt slettingen var urimelig, men det unndrar hverken Egeland eller meg aksepten av Facebooks brukerbetingelser, som vi «signerte» ved opprettelsen av våre brukerkonti – eller senere justeringer derav.

Det er betingelser både du, jeg, virksomheter og mediehus har underskrevet. I går kveld bet jeg meg derfor spesielt godt merke i dette:

Som temmelig umiddelbart avstedkom følgende tweet fra herværende blogger:

Man kan nemlig mene hva man vil om Gunnar Stavrum, men ingen kan ta fra ham evnen til å skape blest om seg og sitt, en kunst han tross alt behersker til fulle.

I formiddag ble det klart at også Stavrums Facebook-konto ble suspendert, og at han høster støtte fra Redaktørforeningen (og, utvilsomt, Stavrums kone, Kjersti Løken Stavrum i Presseforbundet):

Det er en liten verden, nemlig, selv om jeg deler det som tilsynelatende er deres intense ønske om et fritt Internett. Spørsmålet er bare om de har forstått hva Facebook er. Teksten fortsetter under bildet.

Nettavisens ansvarlige redaktør Gunnar Stavrum under Nordiske Mediedager i Bergen, 12. mai 2016. Fotograf: Freddy Foss/NMD.
Nettavisens ansvarlige redaktør Gunnar Stavrum under Nordiske Mediedager i Bergen, 12. mai 2016. Fotograf: Freddy Foss/NMD.

Det bør ikke legges beskrankninger på hva vi, innenfor lovens rammer, ytrer på Internett – et nett bestående av svært mange komponenter, deriblant Nettavisen, hvor Gunnar Stavrum er i sin fulle rett til å øve sitt redaktøransvar, tillikemed Facebook, hvor Mark Zuckerberg og hans deputerte har den samme retten – og allehånde medier, som bruker nettet.

Det faktum at Nettavisen har kommentarfelt til lesernes disposisjon, er ingenlunde ensbetydende med at Stavrum fritas for redaktøransvaret, som kollega Zuckerberg (eller hans geliker) nå benytter seg av, av hensyn til ytterst varierende bluferdighet, i landene det sosiale mediet betjener.

Så kan man saktens hevde vettskremte Kim Phúck, som er naken, fordi klær og hud sto i brann etter et napalmangrep … naken. Man kan også spørre seg hvordan noen hos Facebook kan få seg til å finne noe usømmelig ved bildet, på andre måter enn at det sier litt om amerikansk sømmelighet i Vietnam anno 1972.

(Sen tilføyelse: Og hvor var napalmbildet i 1972? Definitivt ikke i Aftenposten!)

Jeg støtter med andre ord redaktørenes syn på saken, så vel som Facebooks selvskrevne rett til å gjøre alt vi har gitt dem rett til, i henhold til brukerbetingelsene.

Vi har kort sagt ingenting å sutre over. Men vi kan jo, som for lengst antydet, forlate skuta helt? Denne bloggeren ville antagelig ikke anse det rare savnet.

Heller det, enn å tøffe seg med bilder de likevel fjerner:

Charles Bronson som Paul Kersey i "Death Wish/Nådeløs by" 2 eller 3.
Charles Bronson som Paul Kersey i «Death Wish/Nådeløs by» 2 eller 3. Eller Gunnar Stavrum?

Jeg har sett folk spørre hvor lenge pressen skal akseptere at Facebook opptrer som redaktør. Men svaret er, alle sammen: Så lenge man velger å bruke Facebook.

Så vanskelig og så enkelt.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Charles Bronson som Paul Kersey i "Death Wish/Nådeløs by" 2 eller 3.
Charles Bronson som Paul Kersey i «Death Wish/Nådeløs by» 2 eller 3.

La oss i alle fall være glad for at menn atter tør å være menn.

Ukens salatbetredelse

Man ante fred, fordragelighet og overhodet ingen fare, da man i går kveld tok sjansen på å like to Facebook-bekjentskapers ungdomsportretter, som skulle vise seg å åpne samtlige av helvetes porter, som De muligens forstår, ved gjennomlesning av denne Facebook-bepostelsen:

Som det fremgår av inseratet, stammer bildet fra ens besteforeldres barnebarn-klipp, formidlet i et brev fra min tante for noen år siden, som skulle vise seg å romme mer enn den ene helsiden jeg hadde registrert – noe jeg oppdaget først nå.

Som en eksklusiv bonus for lojale blogglesere, derfor, som ikke blir Facebook-vennene til del, drister jeg meg derfor til å by på dette utklippet, også fra Bergens Tidende, våren 1980 en gang:

Gjørme-sekkeløp på Stemmemyren, i regi av NHH-studentenes UKEN-arrangement, våren 1980. Yours truly til venstre (faksimile fra Bergens Tidende).
Gjørme-sekkeløp på Stemmemyren, i regi av NHH-studentenes UKEN-arrangement, våren 1980. Yours truly til venstre (faksimile fra Bergens Tidende).

Dagens innovative ungdom vil muligens notere at man også for 36 år siden holdt seg med Adidass-sko (type Gazelle, tror jeg at det var), som, etter denne bloggerens erfaring, går helt utmerket, også til tweed. Og vi var ikke redde for å bli skitten på føttene!

Og dette, da, fra Bergens Arbeiderblad, påfølgende høst:

Hovedstyret -81
Rødrussens hovedstyre i Bergen (og omegn) 1981, sakset fra Bergens Arbeiderblad, 23. september 1980.

Har De noen gang sett noe så søtt?

(Som medlem av Arbeiderpressen, anså nok avisen anførselstegnene rundt «De røde» en nødvendig presisering.)

Vi har alle vært unge og dumme. Noen, som ukritisk klikker «Liker» på venners ungdommelige portretter, forblir det imidlertid livet ut (om ikke nødvendigvis ung).

Skulle De imidlertid slumpe over noen av de småkamuflerte utfordringene selv, kan De i det minste anse Dem advart.

Ytringsfrihet under begrenset ytringsansvar

Aftenposten kunne i går fortelle om en Fetsund-mann i 30-årene, som er idømt en 12.000-kroners bot for Facebook-kommentaren «bare å ta ladegrep !!one shot one kill!», om muslimer som samlet seg til utendørs bønn i Fredrikstad. Ikke at kommentaren skiller seg så voldsomt fra annet vi daglig ser i sosiale medier og kommentarfeltene. Det nye er imidlertid at utsagnene kan straffe seg, som selvfølgelig er av det gode. Teksten fortsetter under denne oppbyggelige lesningen:

Rasisme i fri dressur (faksimile fra Facebook). Facebook Rasisme
Voldsforherligende rasisme i fri dressur (faksimile fra Facebook).

Hvorvidt politiet derimot har kapasitet til å følge dem opp, er selvfølgelig et annet spørsmål, hvis svar vi i bunn og grunn kan gjette oss til. Mange jeg kjenner, jeg vil tro de fleste jeg kjenner, vil imidlertid hevde at det er helt ok å gi uttrykk for hat, men tar sterk avstand idet hatet manifesterer seg som konkrete trusler.

Det er en holdning som likevel får noen av oss til å spørre om sannsynligheten for Anders Behring Breiviks og radikaliserte Isil-terroristers udåder, uten dem som foret dem med vrangforestillingene. Betydelig mindre enn med påvirkningen, ville jeg nok hevde, om overhodet.

Likevel vil nok også denne bloggeren forsvare enhvers rett til å gi uttrykk for antipatier, men la oss likevel leke oss med følgende tankespinn:

Rotwang Metropolis Fritz Lang
Rotwang i Fritz Langs «Metropolis», 1927.

La oss si at jeg var en spenna tussete, megaloman og narsissistisk vitenskapsmann (t.h.), som ønsket død over regjeringen som nektet meg midler til videre arbeid med mitt elleville massehypnose-prosjekt. Som galningen jeg engang er, ville jeg være dum om jeg lot meg stoppe av slike bagateller. Med sosiale medier og kommentarfelt til hjelp, behøver jeg ikke så mye som én krone, for å spre min hypnotiske gift til «massene», i den hensikt å hensette dem til en viljeløs tilstand. Sovende drapsmaskiner, som trekker våpen ved syn av selv den unnseligste politiker. Eller som salig Joseph Goebbels så treffende uttrykte det:

Hvis en løgn gjentas ofte nok og lenge nok, vil den til slutt oppfattes som sannhet.

Som selvfølgelig er et stykke unna den gale vitenskapsmannens eksperiment, men desto mer effektivt. Så kan vi, for å innlede eksperimentets neste fase, spørre oss om noen av disse, blant mange flere, kan tenkes å bedrive slik gjentatt og hvileløs terping av muslimer eller vantros ødeleggende effekt på de respektive sivilisasjoner:

Skulle vi konkludere at de driver med slikt, og hvis Goebbels’ metode er vel så effektiv som gale vitenskapsmenns massehypnose: Er ansvaret deres mindre enn en koko-hypnotisørers eventuelle eskapader?

For nu er vi ved kjernen av problemet. Kun noen ganske få av dem har tatt til orde for væpnet aksjon, og det er jo ikke dem selv som utfører dem. Hverken Listhaug, Rustad, Rotmo, Gjedda, Sandberg eller Storhaug, i motsetning til noen av de andre, oppfordrer til våpenbruk og drap. Det ingen av dem derimot kan løpe fra, er at de som er troende til å ta våpen fatt, gjør det i en slags overbevisning om at de har disse profilene i ryggen, så ofte som de engang terper på islam og muslimers katastrofale innvirkning på vår høyverdige kultur.

Supplert, selvfølgelig, av alle som faktisk oppfordrer til våpenbruk, som bringer oss tilbake til bloggpostens utgangspunkt. For også de mener seg nok støttet, av Listhaug, Rustad, Rotmo, Storhaug, Trump, Gjedda, Sandberg og Carl Ivar Hagen.

Sjølvi Kvisthaug ønsker flyktningene vel hjem. Bloggers illustrasjon.
Sjølvi Kvisthaug ønsker flyktningene vel hjem. Bloggers illustrasjon.

Det er en eksplosiv kombo, som før eller siden får et eller annet til å klikke i noens toppetasje.

Så kan vi kanskje utsette skyldfordelingen til etterpå, men jeg vil nok fortsatt hevde enhver ytring forbundet med et visst ansvar, om akkurat det ansvaret for tiden fører en heller kummerlig tilværelse.

Ett er i alle fall relativt sikkert: Jeg kommer fortsatt til å betrakte Facebook- og Twitter-bekjentskapers videre opptreden med den aller største interesse.

P.S. Det er ingenlunde meningen å gi innvandringskritikere, hverken blant politikere eller menigfolk, direkte ansvar for forkvaklede sjelers ugjerninger, men jeg håper også de kjenner konsekvensene av det de bedriver. Desto mer ubegripelig, selvfølgelig, om de gjør det.

Toppillustrasjon: Norges lover, malt av blogger.

Hår i suppa

Vi kommer antagelig ikke fra det faktum at kloden knaker mer i sammenføyningene enn den har gjort på en 70–80 års tid, vi gjør jo ikke det, og får anta at vi alle har våre private måter å håndtere det på.

Likevel er det lett å fjetres over alle som tilsynelatende ikke ser elendigheten, skal en dømme etter det som opptar dem i de sosiale mediene. Det er klart det blir for enkelt å stemple dem ubekymret, av den enkle grunn at de utelukkende gir for dagen en happy go lucky-holdning til livet. Kanskje de mener det er hva de sosiale mediene dikterer? Kan hende de er av den oppfatning at verden er elendig nok, om ikke også de skal gi seg til å føye sten til byrden.

Hvorom allting er, hindrer det ikke herværende blogger i å betrakte Facebook-veggen av realitetssky venner, med vantro øynene, store som tinntallerkener.

Årsakene er sikkert like mange som faretegnene, selv om vi ikke skal se bort fra at det fins dem som ikke øyner krisen, før den treffer dem lukt i den private fleisen.

Så har du selvfølgelig dem som postulerer klodens endelikt. Personlig er man vel ikke helt der, men det ville være løgn å hevde seg ubekymret, noe som også kommer til uttrykk i en slått jeg begikk i fjor, med tekst utelukkende hentet fra Twitter (egne og andres tweets):

Jeg kom til å høre på den ved ren slump i dag. Har du hørt den, du også, slår det deg muligens at teksten ikke helt er til å få tak på, men så var det heller ikke meningen. Den skulle, slik verdens lidelser også blir, oppfattes som bakgrunnsstøy, selv om enkelte ord, som iskanten (eller noe om døde barn i vannkanten? Jeg husker ikke lenger), Middelhavet, drept, Putin, Lampedusa, Børge Brende, #jegharopplevd, Nye Deichman, Russland og booyakasha, skjelnes i det ekkoforvrengte lydbildet, som altså var helt tilsiktet. Irriterende bakgrunnsstøy, som verdens lidelser engang er, når vårt fokus befinner seg annensteds.

Jeg ber også om tilgivelse for at deler av arrangementet utvilsomt lyder inspirert av Maurice Ravels Bolero – helt utilsiktet (og uten sammenligning, for øvrig!), kan jeg forsikre, der jeg improviserte formålsløst og uten noter, for overhodet å ha et auditivt bakteppe (om aldri så mye i forgrunnen) for knippet dystre tweets.

Siden er det i alle høver gått ett år, uten at det, stupende oljepriser til tross, har gjort oss mindre happy go lucky, enda fjoråret var en veritabel piknik, til sammenligning. Det er noe ved å stå til halsen i global kvikksand, og rope smilende «You go, girl!» i sosiale medier, vassende i feriebilder.

La oss bare håpe de som øyensynlig ikke enser begredeligheten, har andre utløp enn Facebook. Vi har alle behov for flukt i blant. Blir mitt for påtrengende, svinger jeg bortom og gjør noe her – eller lager en slått, som den oppi lia her (skjønt det jo var noe til flukt …).

Men nå er det OL i Rio, dere! Samba’n er løs?

Hjorth og hjorth, @fruhjorth

I forbindelse med siste dagers «avsløringer«, av identiteten til twitterkarakteren @fruhjorth, som for øvrig var meg fullkomment ukjent, har pressen igjen benyttet seg av anledningen til å praktisere navlebeskuelse av verste merke, noe som i bunn og grunn var den anonyme/pseudonyme tvitrerens anliggende.

Det påfølgende og ytterst offentlige rabalderet vi alle måtte bivåne, om vi ville det eller ei, bekreftet selvfølgelig @fruhjorts – AKA Mina Ghabel Lunde – poenger, så det formelig sang bortetter.

Personlig kunne man ikke brydd seg mindre om saken, så mange anonyme og pseudonyme bråkebøtter vi har der ute, mediekritikeren @doremus42/@doremus44 (og gad vite hvor mange pseudonymer pseudonymet har!) inkludert (se opp, nå kommer de etter deg også!), men medgir villig vekk at Lunde har fremstått usedvanlig utroverdig i sine post-avslørte forklaringer.

Med det sagt, fins det ikke ett øyeblikks anledning til å ta anonyme og pseudonyme twitterkonti på alvor. Anonymiteten fratar dem både troverdighet og injurierende kraft, og skulle dermed ikke være verdt å hefte seg ved.

Så kan man selvfølgelig innvende at det blir problematisk, om vedkommende til alt overmål har en dagjobb som tillegges tillit og autoritet. Meg bekjent er det imidlertid ingen grunn til å mene at seriøse mennesker ikke kan sitte på useriøse alter egoer.

Så lenge ingen fjols finner det opportunt å blåse pseudonymene, vel at bemærke.

Selv er man mer enn komfortabel med å si sin ærlige mening under fullt navn, men så har man heller ikke sitt virke i dagspressen lenger. I så måte vil jeg oppfordre Mina Ghabel Lunde til å fortsette som hun stevner, dog under fullt navn.

Skal vi tippe at det medfører en smule moderasjon?

Hvem som har hjorth hva på @fruhjorth-kontoen, er visst også noe uklart, etter hva de forteller. Derav den småtabloide overskriften.

For øvrig er det mye som taler for at den offisielt nedlagte Twitter-kontoen lever i beste velgående:

Whatever the colours

Remember how, deeply shocked, we all clad our social media profile pictures in French colours in the wake of the Bataclan attack last November?

I was no exception:

Jacques de France
Jacques Tati draped in the Tricolour, my social media profile picture shortly after the attack on Bataclan and other Paris targets.

Now, on the other hand, I fear I am:

Me and a gay flag
Me, enveloped in gay colours, in the wake of the Orlando shooting.

And I cannot help but wonder why. Love is love, and terrorism terrorism, right?