Kristenkors-manipulasjon blir ikke mindre manipulerende av at den forekommer oftere enn antydet. Kanskje tvert om?

Man begikk en bepostelse om Sven Egil Omdals Sylvi Listhaug-korsfestelse her om dagen, hvor man kort, og relativt lakonisk, fastslo at den dyktige kommentatoren antagelig hadde tatt for mye Møllers tran – noe han senere skulle komme til å beklage, i og for seg.

For som vi senere fikk vite, var forekomsten av korsprydet innvandringsminister i Scanpix-databasene langt høyere enn antydet i Omdal-utspillet.

Dracula kors vampyr
Korset er ikke like populært i alle kretser. Foto fra 1931-innspillingen av «Dracula», med Bela Lugosi i tittelrollen.

Spørsmålet som uvegerlig da melder seg, er om han ikke hadde mer rett enn han egentlig hadde tenkt seg, idet at innvandringsministerens manipulasjonsforsøk har forekommet langt oftere enn han insinuerte.

Som salig Joseph Goebbels engang postulerte:

Hvis en løgn gjentas ofte nok og lenge nok, vil den til slutt oppfattes som sannhet.

Gjentatt inntil det kjedsommelige, naturligvis, men noe vi altså, og med fordel, kan gjenta ad gjentatt besmykkelse.

Denne bloggeren holder det ikke for usannsynlig at innvandringsministeren simpelthen er glad i arvestykket etter sin avdøde bestemor. At bruken avstedkommer støtte i mer eller mindre brede lag, får hun heller ta som en bonus. At hun derimot besitter kyniske tilbøyeligheter, kan det ikke herske mye tvil om.

Jeg spørger selvfølgelig kun, dog. Mitt kall er ei at svare.

Toppfoto: Sylvi Listhaug (Frp) med kors. Foto fra Justis- og beredskapsdepartementet/Flickr

Man må ikke nødvendigvis like statsråder som er gjenstand for aviskommentatorers grunnløse kritikk, for å begripe at kritikken virker like søkt som Breitbart News’.

Men det hjelper?

Syns ikke det.

Foto: Sylvi Listhaug (Frp) med kors. Foto fra Justis- og beredskapsdepartementet/Flickr.

Hvert mediehus sitt (insourcede) satireteam – et medialt paradigmeskifte?

5080.no og Opplysningskontoret.org

I september 2008 så en ny stjerne på den norske bloggehimmelen, satirebloggen 5080.no (efter opphavspersonenes postnummer, tilhørende Eidsvåg i Bergen), lyset for første gang, kort efter, i november samme år, efterfulgt av oslobaserte Opplysningskontoret.org. Begge har siden, med høyst vekslende hell, klart å underholde en stadig voksende tilhengerskare – uten at det dermed ble nevneverdig butikk av det.

Det kunne det derimot bli, om de lot seg omfavne av de etablerte mediene, med sine velutbygde annonseorganisasjoner og distribusjonsplattformer – noe som også fort skulle vise seg å bli en realitet. I midten av september 2010 tok TV 2 Opplysningskontoret under sine kommersielle vinger, mens Aftenposten relativt nylig fulgte opp, med en lignende avtale med 5080.no. Og vips:

  • Bergensbaserte TV 2 holder seg brått med et oslobasert satireteam
  • Oslobaserte Aftenposten disser oslohumoren med sitt bergenske, om enn oslobaserte, satireteam

Efter den fjerde statsmakts fall

Begge for øvrig bidragsydere til Tufte Johansen og Eias Storbynatt i høst, men med vidt forskjellig humor, som 5080-gjengen understreker i postulatet «Oslohumoren døde med Leif Juster«. Opplysningskontoret fremstår som før, kun tilført en global TV 2-meny i toppen, og underlagt TV2-sjef Alf Hildrums redaksjonelle ansvar, mens 5080.no fortsetter ufortrødent, dog som innholdsleverandør av den nye aftenpostensatsingen Den femte statsmakt. Teksten fortsetter under billedet.

Den femte statsmakt

Men er det forskjell på bergens- og oslohumoren? Definitivt! Som ektefødt barn av førstnevnte, velger jeg meg likevel, uten fnugg av tvil, den siste, noe som muligens ikke er så vanskelig å forstå, efter et titt på dette 5080-klippet:

De er i det minste på YouTube, ulikt konkurrenten.

Redaksjon utenfor redaksjonen

Men det er ikke humoren som er det interessante spørsmålet, skjønt det i bunn og grunn er spennende nok. Det virkelig store spørsmålet er om disse samarbeidene innvarsler et langt mer vidtfavnende mediaeksperiment, som modell for mediehus uten midler til å holde seg med nødvendige ressurser innen ymse redaksjonelle disipliner.

Nu har jeg ikke tid til research, men har klare erindringer om signaler, fra inntil flere mediehus, om bortsetting av fagredaksjoner, til eksterne innholdsleverandører, eventuelt i form av klassisk outsourcing. Aftenposten selv har prøvd seg frem, ikke minst da avisen, sammen med Verdens Gang, etablerte økonominettstedet E24, basert på ressurser i de to avisenes egne økonomiredaksjoner. Det endte med at Aftenposten gikk tilbake til egen økonomiredaksjon, og at avisen solgte sin halvpart av E24 til VG, som i dag står som eneeier.

Vi ser det samme i andre deler av Schibsted-sfæren, nærmere bestemt Media Norge, med de store regionavisene Bergens Tidende, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Aftenposten, hvis artikler i økende grad er å finne i de respektive deltageravisene. I tillegg inngår Finn.no. Resultatet av all denne stordriftstenkningen – som går igjen nær sagt overalt – kan fort vise seg å bli en utvisking av enkeltavisenes redaksjonelle særpreg og profil, til forskjell fra partipressen vi hadde glede av for ikke mer enn 25 år siden.

Vi er kanskje ikke så mange lenger, men noen av oss savner tydelige stemmer, som hedersjournalisten Egil Sundar.

Men det er på tide å innse at også vi er en utdøende rase. Sikkert er det i alle fall at mediemangfoldet vi pleide å dyrke, synger på siste vers.

Kanskje blir de kjøpt opp av WikiLeaks, alle sammen.