Duh …

Sett på Twitter:

Twitterpated kvitredilla

Den kloke uglen til Bambi, Trampe og Blomst, som er fortørnet over fuglenes våryre kvitring. «Twitterpated» er hva de er. Eller de har «kvitredilla», som det heter i den norske oversettelsen. Muligens med en viss relevans for forrige post.

Raushetens splid

Det var da voldsomt til rabalder! Det som har rast i avisene, radio, TV, Twitter og Facebook den siste uken, om rosing og rausing, primært mellom damer i næringslivsposisjoner – eller som aspirerer til dem. Men litt rett har de jo, på begge sider av gjerdet. For det er jo ikke til å komme forbi at jo flere av slaget du følger på Twitter desto større er sjansen for at landskapet minner voldsomt om bildet i toppen her, garnert av hjerter, begreper som «flinka», «fina» og «you go girl».

For egen del har jeg i forsvinnende liten grad orket å involvere meg. Dels fordi temaet er til de grader uinteressant, men også fordi jeg ikke er så oppsatt på «de rauses» stempel, som en person som ligger under for «dype traumer» og lignende:

Jeg tror arrogansen og latterliggjøringen i denne saken er trigget av dype, smertefulle mekanismer.

Kathrine Aspaas i Afteposten 16. mars

HP-sjef Anita Krohn Traaseth og programleder Ole Torp i NRK2s Aktuelt, mandag 17. mars 2014 (tekstingen, som er ordrett, er tilføyd av bloggeren selv).
HP-sjef Anita Krohn Traaseth og programleder Ole Torp i NRK2s Aktuelt, mandag 17. mars 2014 (tekstingen, som er ordrett, er tilføyd av bloggeren selv).

For slik taler altså de rause, og det er vel ikke fritt for at noen hver betakker seg. Men Ole Torp var jo litt fin, da, i Aktuelt på NRK2 påfølgende dag. Jeg skal ikke nekte for at det ble litt fnising i stua, iallfall.

Twitter-besøkene er i alle høver blitt en prøvelse for tålmodigheten, til de grader at det fratar en enhver lyst på delaktighet. For jeg er altså blant dem som følger noen av disse karrieremenneskene, som følge av at jeg stort sett kvitterer med å følge tilbake, med mindre egne følgere er meg fullkomment uinteressante, da.

Enkel løsning

Men ligger ikke problemet også just deri? Man følger dem man vil følge. Skulle noen av dem du følger vise seg å bli et irritasjonsmoment, avfølger du dem. For egen del er de ikke mange, slik at en liten gruppe-avfølging neppe får nevneverdige konsekvenser – utover at Twitter blir et langt hyggeligere sted å være.

For så enkelt er det vel egentlig? Ikke noe som bør være gjenstand for debatt, hvor umåtelig stor pris vi enn setter på Ole Torp.

Ser jeg mer av «flinka», «fina», hjerter, «You go girl» og desslike nå, avfølger jeg på flekken. Om det inngår i den aktuelle tvitrerens daglige modus operandi, vel å merke.

Og skulle nå denne bloggposten avstedkomme ukvemsord av noe slag, har jeg tre ord, som jeg antar at de æreskjellende selv må slå opp:

Quid. Erat. Demonstrandum.

P.S. La meg bare presisere at ekte ros er bra. Ekte ros er en mangelvare. Men i begge tilfellene er altså «ekte» et nøkkelord.

Takk og lov for de sosiale mediene

Takket være de sosiale mediene, ble leteaksjonen raskt iverksatt, med denne lenken til følge  – og eks-statsministerens jul er berget. Så nå kan han bare benke seg foran Love Actually.

Hva gjorde vi uten sosiale medier?

Midlertidig identitetskrise

Her om dagen ble jeg gjenstand for en tweet som sant å si fascinerte mer enn hva godt antagelig er:

Og som inspirerte meg til å be jentungen knipse og manipulere opphavet, så han ble litt mer kompatibel med kravspesifikasjonen – ad padde-appen Perfect 365:

20131209-130657.jpg

Vakker, sant? Litt fyldigere lepper hadde jeg likevel ikke hatt noe imot, men jeg er viss på at there’s an app for that. I motsatt fall, har vi alltids gode, gamle Botox.

Så hva sier du, @fimreite?

(Du verden, for noen rollemodeller vår håpefulle har!)

Forskjellen på Twitter og Facebook

Facebook: Egalitært og i overkant folkelig.

Twitter: Hierarkisk og – dermed – vanvittig servilt.

Det første egentlig langt å foretrekke, var det ikke for de udelte gledene ved å bivåne spillet.

Grepet av Twitter-paranoia – ispedd en anelse megalomani

Angst

Selvbildet fikk et sårt tiltrengt løft i dag, da jeg registrerte at jeg hadde fått en ny Twitter-følger.

Intet spesielt deri, selvfølgelig, men bær over med meg litt til, så ser du hvorfor jeg føler meg så smigret – eller skremt. Alt ettersom …

Siden jeg ikke vet én ting om min nye følger, og hun heller ikke har tvitret det bøss, føles det feil å gjengjelde følget. Det skremmende eller smigrende – alt ettersom, som sagt – ligger tvert om i hvem hun følger. For hør bare:

Og – og det er her den skrekkblandede forfjamselsen slår inn:

SinnafuggernPunktum. Ingen andre. Hadde det enda vært noen jeg kjente, skulle jeg saktens forstått egen infiltrasjon av dignitærer og aktverdige institusjoner. Men det gjør jeg da ikke – med mindre min nye følgesvenns brukernavn er et reinspikka pseudonym, tilhørende noen jeg faktisk kjenner.

Og der, herregud, slo jammen meg også paranoiaen inn.

Vel, du skjønner sikkert min engstelse – og utvilsomt sterkt misforståtte fornemmelse for smiger.

Befippelsen er absolutt og tilnærmet total. Jeg mener, at jeg rager der oppe, sammen med våre fremste myndigheter, myndighetspersoner, organisasjoner og parlamentariske hovedinstans, visste jeg jo (skjønt egen begeistring for påfuglblekka Morrabla er høyst betinget, for å si det mildt).

Jeg ante bare ikke at andre var klar over det.

1–0 indeed

Nationaltheatret stasjon anno 1927/28. Wikipedia

http://twitter.com/#!/oslopolitiops/status/201215355476119553
http://twitter.com/#!/oslopolitiops/status/201217300848844800
http://twitter.com/#!/oslopolitiops/status/201239063427170304
http://twitter.com/#!/oslopolitiops/status/201240018243694592
http://twitter.com/#!/Steinklev/status/201246617242832896
http://twitter.com/#!/Oslo110sentral/status/201247314088697856

Keiserens nye fjær – kultur – Dagbladet.no

Framtiden er her: Kommunikasjonsrådgivere med stavevansker og ledere som kvitrer om øl, hår og toaletter.

Kjetil Rolness 1

I følge Kjetil Rolness (hans måte å skrive «ifølge» på, riktig nok, men ikke desto mindre).

Og han har jo et poeng. For schvarte, inntil flere.

Men la meg ikke hefte deg med fjas. Gakk bort og les. Epistelen er ganske fornøyelig, faktisk – og fryktelig på kornet.

via Keiserens nye fjær – kultur – Dagbladet.no.

Kony 2012: Vikarierende motiver?

Kony  2012

Den verdensomspennende kampanjen mot den beryktede lederen av Herrens motstandshær (LRA) i Uganda, Joseph Kony, går sin seiersgang – om det er ordet – i de sosiale mediene, og da primært på Twitter, som vanlig.

Intensjonene er prisverdige nok; Å få trollet til de grader ut i lyset, at en pågripelse, med påfølgende rettergang, blir uunngåelig. Og her er videoen som skal gi Twitter-folket blod på mølla:

Det er imidlertid et stort men her.

Ny (arabisk) vår for de sosiale mediene

Konys grusomheter har vært kjent veldig lenge, uten at verden har sett nevneverdig grunn til å løfte øyenbryn før nå, oppildnet av såkalte SoMe-eksperter, som igjen ivrer etter å demonstrere de sosiale medienes makt, slik at det atter blir lettere å selge deres kostbare konsulenttimer. For de kan umulig hevde at de anser Konys grusomheter ny viten?

Det siste tiåret har nyhetsbildet flommet over av tidender om LRAs fryktelige handlinger. Herregud, jeg har da selv formidlet beretninger om grusomhetene i en rekke sammenhenger, ikke minst i Depesjer, for en fem–seks års tid siden – her ved et knippe:

Om jeg vil bidra til å mele SoMe-ekspertenes kake? Jeg skulle jo gjerne ha hjulpet, men tror jeg har nok med egen kake denne gangen. Det er jo ikke akkurat slik at jeg gir beng, slik de gjorde, da vi andre prøvde å rette søkelyset mot Kony.