Har informert husets fjortis om at dagens ungdom tidvis lyder dumme som bruh.

Kødda. Det fins ikke ett ungdomsparti i kommunen engang – eller andre tilbud som bidrar til å skape samfunnsengasjerte ungdommer.

Dels, utvilsomt, fordi det knapt fins ungdommer i egnen, men også fordi det ikke oppfordres til den slags.

Og så fikk far et påskudd til å mekke fanzine anno 1977 eller så (bare forsiden, da), med ganske andre midler enn forna da’rs skrivemaskin, saks og lim.

P.S. Ok, så jeg kan fleipe med det nå. Sannheten er imidlertid at jeg får vondt i magen av at tenåringsdatter må vokse opp under slike forhold. So there.

Ukens salatbetredelse

Man ante fred, fordragelighet og overhodet ingen fare, da man i går kveld tok sjansen på å like to Facebook-bekjentskapers ungdomsportretter, som skulle vise seg å åpne samtlige av helvetes porter, som De muligens forstår, ved gjennomlesning av denne Facebook-bepostelsen:

Som det fremgår av inseratet, stammer bildet fra ens besteforeldres barnebarn-klipp, formidlet i et brev fra min tante for noen år siden, som skulle vise seg å romme mer enn den ene helsiden jeg hadde registrert – noe jeg oppdaget først nå.

Som en eksklusiv bonus for lojale blogglesere, derfor, som ikke blir Facebook-vennene til del, drister jeg meg derfor til å by på dette utklippet, også fra Bergens Tidende, våren 1980 en gang:

Gjørme-sekkeløp på Stemmemyren, i regi av NHH-studentenes UKEN-arrangement, våren 1980. Yours truly til venstre (faksimile fra Bergens Tidende).
Gjørme-sekkeløp på Stemmemyren, i regi av NHH-studentenes UKEN-arrangement, våren 1980. Yours truly til venstre (faksimile fra Bergens Tidende).

Dagens innovative ungdom vil muligens notere at man også for 36 år siden holdt seg med Adidass-sko (type Gazelle, tror jeg at det var), som, etter denne bloggerens erfaring, går helt utmerket, også til tweed. Og vi var ikke redde for å bli skitten på føttene!

Og dette, da, fra Bergens Arbeiderblad, påfølgende høst:

Hovedstyret -81
Rødrussens hovedstyre i Bergen (og omegn) 1981, sakset fra Bergens Arbeiderblad, 23. september 1980.

Har De noen gang sett noe så søtt?

(Som medlem av Arbeiderpressen, anså nok avisen anførselstegnene rundt «De røde» en nødvendig presisering.)

Vi har alle vært unge og dumme. Noen, som ukritisk klikker «Liker» på venners ungdommelige portretter, forblir det imidlertid livet ut (om ikke nødvendigvis ung).

Skulle De imidlertid slumpe over noen av de småkamuflerte utfordringene selv, kan De i det minste anse Dem advart.

QED I

Det kan vise seg vanskelig å finne bedre beviser for at Norge er et neokapitalistisk lykkeland, enn at eksamenskandidatene ikke forstår et «neokapitalistisk lykkeland».

Flaut
Gremmelse. Bloggers tegning.

Og skam få den som ikke «Skam» vil bekikke

Om du ønsker en plass i det offentlige ordskiftet av 2016, er endeløse timer foran SkamGame of Thrones og House of Cards, så vel som et knippe serier man i farten ikke helt erindrer, en helt avgjørende forutsetning.

Den siste der kan man i noen grad forstå, om man er kommet over de verste pubertets-tilbøyelighetene, vel å merke (skjønt man altså har unngått den, men da kun fordi den anses så obligatorisk, og hverken har HBO Nordic eller Flexflix).

Ikke desto mindre er Skam blitt en kollektivkulturell referanse i de sosiale mediene, blant mennesker helt opp i bloggers alder, ikke fordi de er bekymrede eller interesserte foreldre – nei, fordi de digger fjortisbertene og -dudesa. Og jeg mener … det er jo da man ramler litt av.

Som far til en 13-årig pike, har det selvfølgelig slått en at man kanskje burde gi serien en sjanse, om ikke annet, for å forstå avkommet og hennes virkelighet. Men bøgda er ikke Oslo, skjønt enkelte ting er universelle. Samtidig klarer man ikke helt å fri seg fra følelsen av at ungdommen har rett til å ha noe for seg selv, uten at 40-50-årige teen-wannabes skal blande seg, og dertil adoptere fjortisenes samlede vokabular.

Skulle De være blant dem som ikke følger Skam, kunne De like gjerne ha iført Dem usynlighetskappe på Twitter, noe jeg i og for seg merker, når de «kulturelle» referansene farer ubegripelig forbi. Det er da man er glad valget er selvpålagt.

Nå er man helt på det rene med at man antagelig banner i kjerka, for det er visst et monn av skam forbundet med alder – i alle fall med å vedkjenne seg den. Selv da man relativt nylig bekjente at man ikke hadde videre sans for fantasylitteraturen (eller filmene i kjølvannet), endte det simpelthen med at man måtte stå skolerett, for ikke å dele irettesetterens smak.

Jeg mistenker at også denne bebloggelsen ender lukt i samme kanossagang, men jeg kan forsikre «Jente 16» i dagens Aftenposten om at unntakene altså fins. For jeg er altså enig: Det burde knyttes megen skam til å bivåne Skam i voksen alder. Pussig nok er det motsatt.

Denne karen derimot …

Derrick

Da er det smil og lutter marmelade i stuen! Synd, dog, at Oberinspektoren bare har det i kjeften, televisert mangelvare, som risen engang er.

Toppfoto: Scene fra den nettbaserte NRK-serien «Skam». Foto fra NRK.

P.S. Et annet av bloggerens hatobjekter: Minutt for minutt-konseptet.

P.P.S. Det er vel bare å krype til korset, idet man noe motvillig må medgi at man hin år faktisk så Krinkens relativt eminente Unge lovende. Men de var i det minste voksne – ish.

Kuen hadde ikke glemt, men definitivt fortrengt, at den var kalv

Russen får gjennomgå for tiden. Høyst fortjent, i tilfellene det gjelder, mens resten blir stående som representanter for ting de overhodet ikke har hatt befatning med.

«Den verste russefeiringen noensinne», sier utvalgte talspersoner for lærerstanden, og kanskje har de rett. Kuene begår likevel en svær tabbe, om de glemmer at de var kalver en gang. Personlig forsøker man tidvis så godt man kan, men får det jo egentlig ikke til. Vi snakker fortrengning i stor skala, av ungdommelig dårskap man på det innstendigste ber om tilgivelse for.

Likevel hender det at fortiden, helt uforvarende, kommer og biter deg i akterspeilet. Som da man sent i går aftes ble foreslått en Facebook-gruppe for 1981-russen ved en skole som ikke engang var ens egen. Til gjengjeld har jeg gode minner om mange av den selvsamme skolens russ av det velsignede året, så jeg bestemte meg for å svinge innom, for å se om det dukket opp noen kjente fjes, noe det til min store glede også gjorde.

Blant de utallige bildene gruppemedlemmene hadde delt, fant jeg også dette, «signert» blårussens førstedeputerte og meg selv (bildet er klikkbart, for leselig gjengivelse):

Kidnappingsavtalen mellem blårussen og rødrussen i bergensregionen 1981. Ført i penn av herværende blogger.
Kidnappingsavtalen mellem blårussen og rødrussen i bergensregionen 1981. Ført i penn av herværende blogger.

Sprogføringen taler i alle fall sitt tydelige … sprog: Denne avtalen, i en faksimilegjengivelse fra vårt månedlige nyhetshefte, hvis navn for lengst har unnsluppet en, inngått på en russekro (hvor blårussen normalt ikke hadde adgang, for øvrig), en februarkveld i 1981, viser i alle fall at det fins noen ting som nesten ikke er forandret på 35 år, skjønt sproget nok var en anelse mer radikalt den gangen.

Neida, det var ikke glemt, men skjøvet langt bak i hukommelsens gjemmer, godt hjulpet av det faktum at man ikke har ett eneste minne fra ens tidlige liv i sin besittelse, så De kan jo forestille Dem sjokket.

En fristes nesten til å hevde at vi var bedre enn vårt rykte, men vi var jo ikke det. Spesielt rystende er det klart man finner passusen «Den kidnappede har krav på utsøkt forpleining, dvs. kulinariske måltider, innen rimelighetens grenser, en kasse pils, røyk og to gutter/piker til selskap [!]» (mine uthevelser). Men De kan jo tenke Dem skuffelsen over at man ikke ble kidnappet – noe ens altfor dyktige livvakt-korps må bære litt av skylden for. Skjønt det var nære på noen ganger. En hasardiøs biljakt på Nordnes, med umulige odds, rinner umiddelbart i hu.

Voldtekter hørte vi derimot aldri om – og jeg mener aldri. Der har De i alle fall noe som er endret.

For øvrig syns jeg avtalen bærer bud om at det en gang fantes noe slikt som ære blant tyver. Just den tror jeg kanskje ikke lenger fins, tross tidligere forsøk på å komme dagens russ til unnsetning.

Så nei, kuen har ikke glemt at den en gang var kalv. Men den prøver, så godt den kan.

Tungen i rett munn

Det burde være selvsagt at foreldre ikke uten videre kan unnlate å redde sine barns liv, bare fordi barna ikke ønsker det – uten at jeg skal hevde at det forholder seg slik. Sånn blir det i alle fall fremstilt, og det gir jo «skjellig grunn til mistanke», ingen tvil om det.

Og visst kan man ikke fly i strupen på unge mobbere, men foreldre som oppdrar slikt, bør stilles til veggs, så hardt at det buldrer veggimellom.

Samtidig er det ingen gitt å vite hvilken virkning årelang kamp kan ha på enslige mødre eller fedres psyke, utover at vi med rimelig grad av visshet kan fastslå at den nok er vesentlig.

Jeg ser at mange mener enten den ene eller den andre, instanser inkludert, er å klandre, men inntil videre kan vi altså nøye oss med å konkludere at vi absolutt intet vet, utover partsinnlegg fra høyre og venstre.

Av samme grunn bør vi også holde godt kjeft.

(Det var da svært så hellig vi var i dag, da, men faen heller!)

Illustrasjonen er bloggers egen.

Retrospektiv gremmelse

En av den gryende alderdommens store gleder, ligger i  vissheten for at dagens unge om en tyve års tid vil spørre:

Min Gud, min Gud, snakket og oppførte jeg meg sånn?

Eventuelt:

Ammagad, snakket og oppførte jeg meg sånn?

Livets hjul og all den jazzen. Slappe lørdagsbetraktninger fra bondelandet.

For øvrig er det ikke bare bare å bli gammel. Og denne er gammel, så det skulle vel passe bra:

lots-of-love

Russen i historisk perspektiv

Det har, vanen tro, vært stor ståhei om russens sedvanlige usedelighet den siste uken. En usedelighet som tiltar, år om annet, i takt med samfunnets evig tiltagende uanstendighet for øvrig.

I min egen russetid, 1981, hadde vi en klikk som benevnte seg PVS (Piker, vin og sang), som opererte under dette credoet (fremsagt med megen kraft og patos, linje for linje):

Vi er gutta fra Calcutta
Vi drikker whisky’n bar
Vi puler uten dong

Røsk vårs i balla!

1981 der, altså. Det er muligens på sin plass å presisere at man selv ikke var PVS-medlem, skjønt man definitivt kjente inntil flere. Man var, som man vil se, i det hele tatt en usedvanlig alvorlig russegutt:

Petterson (med rødt slips) som rød og alvorlig, 17. mai 1981.
Petterson (med rødt slips) som rød og alvorlig, 17. mai 1981.

Jeg tror nok det eneste vi kan si, med noen grad av sikkerhet, er at det – som alltid – er dømt til å bli verre. For hvilke grenser skulle de egentlig sprenge, om ikke de forrige?

«Bær dog over med den ungdommens usalige hang til litt kjærlighet og himmelstorm … Det stilner nok en gang», sa visst salig Wildenwey en gang, og det hadde han jo evig rett i, muligens med trykk på «evig».

For du verden som det har stilnet. Her i gård, vel at bemærke. Noe som sier sitt, ovenforstående bilde tatt i betraktning.

Så bommelack i vei, kjære russ. Alvoret innhenter dere tidsnok, og måtte forsynet forbarme seg over dem som tror dere mener hva dere synger.

Et gufs fra fortiden

Når man ser hvem noen av disse EU-motstanderne er (i dette tilfellet Sverigedemokratenes ungdom), blir det enda lettere å være for Den europeiske union. Ikke at det var nødvendig, men slike elementer finner du overhodet ikke blant EU-tilhengerne.

Just sayin’.

Under alle omstendigheter et skremmende skue.