QED I

Det kan vise seg vanskelig å finne bedre beviser for at Norge er et neokapitalistisk lykkeland, enn at eksamenskandidatene ikke forstår et «neokapitalistisk lykkeland».

Flaut
Gremmelse. Bloggers tegning.

Valgets kval

I Norge har vi en utmerket ordning, som gir skoleelevene adgang til å velge et ekstra fag, fra et forholdsvis stort utvalg utenfor pensum. Personlig så jeg frem til å få et forsprang i tysk eller fransk, som begge var obligatoriske C-språk på gymnaset (etter at Kina ble en økonomisk stormakt, er kinesisk blitt svært populært blant åttendeklassingene). Denne høsten blir den samme muligheten vår datter til del, og i går kom brevet fra skolen, med tidender om følgende valgfags-tilbud:

  • Teknologi i praksis
  • Fysisk aktivitet og helse

Men det er selvfølgelig ikke alt. På ungdomsskole-trinnet plikter norske skoler å tilby ekstra fremmedspråk, utover engelsken, supplert av engelsk fordypning, av hvilke datteren har disse valgene:

  • Spansk
  • Engelsk fordypning (eller «fordjupning», som det står i brevet)

Det første utvilsomt et utslag av kommunens milde spanierinvasjon under finanskrisen.

Si hva De vil, men det forekommer en muligens at tilbudet setter «valg» i «valgfag» i et noe spesielt lys. På den annen side er det jo lett å bli svimmel av stor valgfrihet.

Med det sagt, er det kanskje en sjanse for at kommunen er overmoden for en hastig sammenslåing?

 

Et kongehus for alle – eller egentlig for ingen, da, men …

Vi holder oss med et kongehus i Kongeriket Norge. Mange mener det bør inneha en opphøyet status, mens det store gross av oss nok er så glad i dem, nettopp fordi de – i det en gang så egalitære Norge – (inntil ganske nylig) har vært så flinke til å legge for dagen en folkelighet, som gjør dem til «én av oss».

Ja, du vet …

Det er en egenskap som spesielt kjennetegner Hans Majestet Kongen selv, og, i noen grad, hans far – selv om en skarve trikketur under oljekrisen er et spinkelt grunnlag. Men latteren var jo både formildende og smittende, da. Den, og det at han, som sin sønn, rett som det var duppet av, i kongerikets samlede påsyn.

Og vi vil alle ha Kongehusets anerkjennelse – og klapp på skulderen, som det fremgår av denne kronikken, hos NRKs Ytring i dag (her ved de to første avsnittene, og mine uthevelser):

Eg har forsøkt å tenke at det må vere greitt at kronprinsparet som foreldre sjølve vel kor barna deira går på skule. Men det får eg ikkje til – eg får det verkeleg ikkje til. For som lærar kjenner eg at dette stikk litt djupare for oss enn det enkelte av politikarane våre verkar å ville vedstå.

For den skulegangen vi dagleg arbeider med å legge til rette for folk flest i dette landet, den er visst ikkje lenger god nok for dei som skal leie og samle dette folket. Det skulle berre mangle at det vekker litt kjensler og får oss til å stille nokre spørsmål ved det vi driv med. For all del: Vi stiller daglege spørsmål om det vi driv med, og det gjer samfunnet rundt oss òg. Men vi er vande med at spørsmåla dreier seg om korleis vi kan lage ein betre skule for alle, ikkje for dei få.

Det er klart lærerne må føle seg nedvurdert av kronprinsfamilien! Samtidig skulle det bare mangle, om ikke også kronprinsbarna skulle få lov til å gå på privatskole, som Stoltenberg og Støres barn (uten at noen hevet ett øyelokk av den grunn)! Og visst pokker skal vel Kongehuset være opphøyet! Hva skal vi vel ellers med et?

Men det er en hårfin balansegang, selvfølgelig, mellom folkelighet og kongeverdighet. En balansegang som i praksis er helt umulig.

Jeg anser meg hverken republikaner eller monarkist, men sogner vel til dem som mener Kongehuset har skikket seg slik at det samlet sett utgjør en positiv faktor. Siden monarkiet vårt er konstitusjonelt, og all makt likevel sitter hos politikerne (formelt, i alla fulla fall), hadde en president neppe gjort rare forskjellen.

At vi likevel får et kongehus som må se i øynene at omdømmet blekner i den «folkelige» delen av undersåttene, det ser det ut til at kronprinsfamilien klarer å leve med.

Så får vel heller lærerstanden være snurt over at kronprinsparet er like skeptisk til dagens norske skole, som resten av oss – selv om vi ikke har råd til å sende egne barn til private alternativer, eller har slike innen geografisk rekkevidde.

Uansett er det en kime av sannhet i det gamle fyndordet:

Til lags åt alle kan ingen gjera.

Og ingen bør vel strengt tatt heller prøve – kongelig eller ei.

Foto: Kronprinsfamilien sommeren 2013. Fotograf: Sølve Sundsbø

Tøvete nynorskforbud

Ivar Aasen
Ivar Aasen (Photo credit: Wikipedia)

De fleste vil nok ha fått med seg Hedmark Frps forslag om å forby nynorsk som offisielt språk, og, som denne bloggeren, ristet oppgitt på hodet.

Nå er det ikke det at jeg finner det så vanskelig å betrakte tvang som en uting. For la oss fjese det: For mange har nynorsken et tvangspreg over seg, mens det for andre er bokmålet som er forbundet med tvang.

Det enkleste, i rike, lille Norge, ville nok være et separat nynorsk radio- og TV-tilbud, tillikemed nynorske riksmedier, med opplag og utgivelsesfrekvens tilpasset etterspørselen (det der om at sidemålsundervisningen skal være valgfag eller obligatorisk, ville dermed også bli av underordnet betydning).

Ikke at nynorskbrukere bør nektes adgang til bokmålsmedier eller vice-versa, altså, men tvangsaspektet, som åpenbart faller mange så tungt for brystet, ville i det minste forsvinne.

Problem solved. Og alle ville bli glade og vel forlikte.

Og så kan Frp få pusle med sitt.

Den så vi ikke komme

Tirsdag 10. desember kl 12.49:

Den så vi ikke komme 1

Tirsdag 10. desember kl 14.19:

Den så vi ikke komme 2

You do the … math, as it were.

Det som er galt med skolen

Unge mennesker som ikke får plass ved ønsket studium, henvises til lærerutdanningen, som har de laveste opptakskravene innen høyere utdanning.

Men la ikke det hindre deg i å spørre hva som er galt med den norske skolen.

Ser nederlaget i hvitøyet

Den forrige posten, om lokalpolitikernes planer om å stenge bygdas barneskole, ble rett nok kronet med noen interessante kommentarer, men ingen av dem, betegnende nok, fra de berørte selv – bygdas egne innbyggere.

Responsen uteble også på denne meningsmålingen, som ble lagt ut på bygdeportalens egen Facebook-side, fulgt av 431 Facebook-brukere, i dag (én/min stemme etter seks timer):

Facebook-poll om skolenedleggelse

Jeg lar den bli stående, som bevis for sambygdingenes øredøvende likegyldighet resignasjon, men tror nok ethvert videre engasjement herfra er fåfengt.

Hvem tror jeg dessforuten egentlig jeg er, som tror jeg kan nekte livstrette bygder en verdig død? Nåja, død, iallfall.

Jeg lover, dyrt og hellig, ikke å heve røst mot bygdeselvmordet igjen (noe som ingenlunde er ensbetydende med at jeg begriper meg på det).

I hate to say I told you so.

. . .

But I told you so:

Om man må få uttrykke en smule oppgitthet.

Suksessoppskrift for distriktstilflytting

Tallenes tale er udiskutabel – og så tydelig som den overhodet kunne blitt: Kommunen vi for tiden bebor, Tysnes i Hordaland, har vært gjenstand for en markant avfolkning fra midten av 1900-tallet til i dag, som det fremgår av denne «plansjen»:

Befolkningsutvikling, Tysnes, 1951-2011
Kilde: SSB, grafikk: Jarle Petterson

Når kommunen dekker en samlet flate på om lag 255 km², som svarer til Oslo kommune, inkludert byens egen del av Marka, og innbyggertallet lyder 2756 (per 31.12.2011), skjønner man at det kommunale servicetilbudet blir kostbart. Så kostbart at lokalpolitikerne ikke ser andre utveier enn å iverksette sparetiltak, som gjør det mer umulig å besørge tilflytting enn det allerede var. Men la meg ikke foregripe.

Markant forgubbing

Dramatikken i situasjonen kommer ikke først og fremst til syne i den samlede befolkningsutviklingen, men i den innbyrdes alderfordelingen av den gjenværende befolkningen. Per 31.12.2012 bodde det 1217 innbyggere mellom 0 og 39 år i kommunen, og 1539 mellom 40 og 90+. Altså en «gubbeovervekt» på 322. Det virker kanskje ikke så avskrekkende, men demonstrerer med all tydelighet hva som er problemet. For av de 1217 mellom 0 og 39 år, skal hovedvekten av dem mellom 0 og 19 forlate kommunen for videregående eller høyere utdannelse, siden kommunen selv ikke har noen av delene. Vi kan med andre ord trekke 665 mellom 0 og 19 fra de 1217 mellom 0 og 39.

Og da er vi kommet til kjernen av alle utkantkommuners evige problem:

Hvordan får vi den ressurssterke ungdommen, boblende av pågangsmot og kompetanse, til å vende hjem igjen, produsere nye generasjoner og, på andre vis, bidra til lokalsamfunnets videre vekst?

Den grunnleggende forutsetningen er at de møter et tilbud de føler de kan leve med. Lokale arbeidsplasser er ingen forutsetning, så lenge forholdene ligger til rette for dagpendling. Men bo må man uansett, om man leier eller eier, og her er det enkelte minstekrav, som alltid benyttes i boligannonser – om minstekravene fins på stedet, vel å merke (i motsatt fall finner den aktuelle målgruppen noe annet). La oss sakse noen eksempler fra Finn.no:

I umiddelbar nærhet ligger også ICA Supermarked, Kaffebrenneriet, SATS Treningssenter, flotte grønne parker, turveier, serveringssteder, samt flere skoler og barnehager. Det er også gåavstand til et av Oslos flotteste klatre- og golfsentre, samt barnas favoritt «Hopp i havet».

[…]

Kort vei til det meste av forretninger og servicetilbud på Holmlia senter. Barnehager, skoler, idrettsanlegg, svømmehall, samt flotte turområder og rekreasjonsmuligheter i nærområdet.

[…]

Tilhører Kastellet skolekrets, og skolen ligger innenfor kort gangavstand. Kort vei til turområdet på Ekebergsletta, nærbutikk på Kastellet, barnehager, idrettsanlegg samt badeplasser langs Bundefjorden.

Å gjengi flere, blir bare altfor rått parti, og jeg kan høre innvendingene: «Ja, men du kan jo ikke sammenligne med Oslo», som selvfølgelig er en berettiget protest, men den ene faktoren går igjen alle steder: Kort vei til skole er et av de mest brukte (og mestselgende) salgsargumentene. At jeg endte med et knippe osloeiendommer, beror utelukkende på ren og skjær latskap.

Finner de ikke den korte skoleavstanden her, finner de den der – som er just hva vi prøver å forhindre.

Slutt å gi ungdommen flere grunner til å bli i byen

Det er en grunn til at avkommet vårt blir i Oslo eller andre større byer, nemlig, når de først har fått smaken på det. Men vi kan overtale dem, i alle fall om vi sørger for det ene minstekravet, om kort vei til skole og barnehage – og dermed noen ekstraytelser, som gjerne følger med (som nærbutikk, et nærmiljø som trives, osv osv osv).

Kommunen skal imidlertid ha honnør for at den har lagt så mange attraktive tomter ut for salg. Markedsføringen derimot, har bygdefolket selv måttet forestå – som disse to halvsidene, som jeg laget til regionavisen Bergens Tidende sist sommer (klikk på bildet for leselig faksimile i fullt format):

BT-annonse

Merk gjerne salgs-pitchen:

Eg [bygda] kan lokke med nydelige tomter, ny butikk, skule, barnehage…

Og salget er i full sving, det. Denne boligen stod klar i det annonserte byggefeltet på nyåret:

Ny enebolig på Kattaland

Straks etter påbegynte Tysnes Bolig arbeidet på denne firemannsboligen samme sted, der samtlige leiligheter er solgt:

Firemannsbolig under oppføring på Kattaland

Byggherren er selvfølgelig strålende fornøyd, og har, etter hva jeg forstår, bestemt seg for å selge nok et tilsvarende kompleks samme sted.

Men det var før ordførerens utspill for noen uker siden, om å legge ned skolen i bygda.

Katta i sekken

Man skal ikke se bort fra at det nå sitter fire – hittil forventningsfulle – familier rundt om, som begynner å få en vemmelig følelse av katta i sekken-kjøp, etter forlokkende løfter om «nydelige tomter, ny butikk, skule, barnehage…» og sådant mere. De har i alle fall ikke fått hva de ble forespeilet. Man skal rett og slett ikke fortenke dem i at de lar seg inspirere av huskjøperen på Vinstra, som ville omgjøre kjøpet, da det ble kjent at boligen angivelig var hjemsøkt.

Rett nok kjenner vi ikke til noen gjenferd, men vi har politikere som kan ha minst like avskrekkende effekt. Med mindre de da tror at Tysnes Bolig har håp om å få solgt enda fire – uten et lokalt skoletilbud.

Heh… Særlig.

For om vi ikke har spøkelser, ser det nå ut til at lokalpolitikerne kommende tirsdag samles for å skape en spøkelsesbygd, i et forsøk på å spare noen få millioner. Her er en video, som i svært grove trekk viser hvilket lokalsamfunn de vurderer å avvikle:


Jeg beklager kvaliteten og den slappe regien (filmsnutten ble rasket sammen i all hast)

Økte inntekter heller enn sparing

Som jeg påpeker i YouTube-klippet, er det mange inntektsbringende veksttiltak som kan iverksettes, fremfor å spare seg til fant. For når krybben er tom, kan det være bedre å fylle den, enn å la hestene bites. Ett av dem er såre enkelt:

Gratis enebolig i Nes kommune

— Aftenposten 9. februar 2012

Vi sakser igjen:

For å overbevise Oslo-beboere om at livet på landet er bra, tilbyr Tun Eiendom AS i samarbeid med den svenske modulhusbyggeren Älvsbyhus å låne ut en enebolig gratis til en Oslo-familie som er villige til å prøve noe annet.

– Vi ønsker å finne en ung familie som bor trangt i Oslo, som trenger større plass og som har virkelig lyst til å prøve ut livet utenfor sentrale Oslo, sier Syver A. Oliver, daglig leder i Tun Eiendom.

Boligen som skal «gis bort» i ett år, er på 165 kvadratmeter, med fire soverom, to stuer, to bad, varmepumpe, og har en verdi på i underkant av tre millioner kroner.

Familien betaler kun forbruk og strøm mens de bor i huset.

[…]

For å ville gi opp fordelene ved å bo i Oslo lokker Oliver med blant annet 300 meter strandlinje på boligfeltet, barnehageplass på dagen, flott natur og ikke uoverkommerlig reisevei til Oslo.

[…]

Og for de som lurer på hvordan det er å bo der ute – familien skal blogge om livet i huset på landet, slik at det blir mulig å følge dem.

De virkelige vinnerne

Men vi kan bedre enn som så. Vi kan lodde ut de fire leilighetene i den neste firemannsboligen (som utvilsomt vil bli oppført, om skolen får bestå), til fri disposisjon i ett år – men inklusive strøm (se punktlisten under). Kun til barnefamilier, naturligvis. Kampanjen vil rimeligvis nå langt flere enn vinnerne (skjønt fire vinnerfamilier alene ikke er til å kimse av), og utvilsomt avstedkomme reportasjer, både i regionaviser og televiserte distriktssendinger. Gevinsten kan egentlig ikke måles i penger, men for anledningen bør den kanskje nettopp det.

Og det skal bekostes av en alt bunnskrapt kommunekasse?

Nikspiks. Kommunens eneste befatning med dette, blir en økning i inntektene. Dette gildet betales av aktører som ikke lenger vil være tjent med at kundemassen rømmer bygda, og finner nye leverandører på sine respektive områder. Aktører som vil profittere big time på en markant befolkningsvekst. Jeg snakker om aktører som:

  1. Tysnes Sparebank (som er behjelpelig med lån, når familiene overtar leilighetene etter årets utløp)
  2. Tysnes kraftlag (som også besørger ett års fri strømforbruk til vinnerne)
  3. Tysnes breiband (som også tilbyr ett års fri bruk av bredbånd, TV og fasttelefoni – kablene er allerede lagt)
  4. Andersland bygg
  5. Tysnes Bolig
  6. Lien Trelast
  7. Tiko

Og en rekke andre aktører (av hvilke noen større enn de ovenfornevnte), som ikke nødvendigvis har en direkte gevinst av tilflyttingen, utover at den sikrer fremtidig arbeidskraft.

Sommeren 2008 bidro jeg med en rekke artikler til en temaavis om distriktsutvikling, utgitt av NHO, i anledning den årlige konferansen for SMB-foretak: Småtinget. Én av sakene jeg skrev, handlet om fiskeværet Lovund (som Lundegrend, med cirka 400 innbyggere) i Lurøy kommune i Nordland:

Lovund: Suksess mot alle odds

Suksessformelen mot fraflytting er å utvikle sted og næring samtidig, sier forsker Knut Bjørn Stokke ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).

Lovund, Lurøy, Nordland, Norway.

På 70-tallet var det gamle fiskeværet Lovund (bildet til høyre) i Lurøy kommune, i likhet med mange andre øysamfunn langs nordlandskysten, truet med avfolkning.

– Eksemplet Lovund viser at også avsidesliggende strøk kan fremstå som attraktive bosteder, når man samtidig med å etablere interessante arbeidsplasser, også legger til rette for et godt lokalsamfunn å bo i, hevder Stokke.

NIBR står bak rapporten Steds- og næringsutvikling på Lovund – fra krise til suksess, som viser hvordan det lille lokalsamfunnet har snudd en negativ utvikling til vekst og optimisme.

Dobbelt  så  mange  innbyggere

– Lovund er et helt spesielt kasus, forteller Stokke.

– Alt peker oppover på Lovund, som, med sine 390 beboere, aldri før har hatt flere innbyggere. I dag bor nesten dobbelt så mange som på 70-tallet på øya.

– Vi peker på tre forhold i rapporten vår, som kan forklare Lovunds vekst. For det første er gründere og ildsjeler en klar forutsetning for å oppnå slike resultater. Det lokale næringslivet har hatt gode støttespillere, både i lokalsamfunnet, i myndighetene og i bankene, og har vært svært flinke til å etablere sosiale relasjoner, fortsetter han.

Samspill mellom sted og næring

– På et lite sted som Lovund, er også samspillet mellom sted og næring helt avgjørende. De næringsdrivende behøver arbeidskraft for å lykkes. Derfor har de vært aktive pådrivere for å utvikle lokalsamfunnet, med ny svømmehall, squashhall og så videre. Det er nettopp dette engasjementet fra de næringsdrivende selv som mangler mange steder. I stedet forventes det at det offentlige har kapasitet til å legge til rette for alt, noe som ofte ikke er tilfellet, sier Stokke, som berømmer også det lokale næringslivet for å ha trukket offentlige instanser aktivt med i utviklingen. Det at næringslivet har stilt opp med midler, har blant annet gjort det lettere å få kommunale midler til ulike tiltak.

Næringslivet har vært drivkraften

Den første oppdrettslaksen i Nord-Norge ble fraktet med sjøfly i plastposer til Lovund tidlig på 1970-tallet. I dag er oppdrettsselskapet Nova Sea ett av landets største.

– Det som har vært situasjonen på Lovund, er at kommunen ikke har evnet å legge til rette for næringsutvikling, sier administrerende direktør Karsten Nestvold i Nova Sea.

– Det har næringslivet gjort selv. Men én ting skal kommunen ha ros for: den gode havneutbyggingen, som  er svært viktig for lokalsamfunnet, mener Nestvold.

– Etter press fra næringslivet, ble det etter hvert satset på barnehage, skole, eldretilbud og så videre. Det har kostet mye, men igjen: Også her har næringslivet vært drivkraften.

Lovund skiller seg markant ut fra de øvrige kretsene i kommunen, og er ifølge Nestvold gjenstand for en smule misunnelse:

– Kommunen har en vanskelig balansegang her, som ikke tør å satse der hvor man lykkes, av frykt for kritikk fra kretsene hvor det ikke går fullt så bra, men vi har vist at det er mulig å nå langt, selv uten kommunal tilrettelegging!

Med klar adresse til lokalpolitikerne, som samles for å berede grunnen for fortsatt avfolkning kommende tirsdag: Jeg har kun nevnt ett konkret eksempel på inntekts- og befolkningsøkende tiltak, helt uten å legge hodet mer i bløt enn jeg normalt gjør, når jeg tar en dusj. Vi er nok mange som mener at vi bør kunne forvente minst det samme av dere.

  • Slutt å stirre på skotuppene!
  • La være med alt snakk om at folketallshemmende innsparinger er eneste vei ut av uføret!
  • Se bortenfor kommunekassen når dere diskuterer tilflyttingstiltak (jfr eksempelet over)!
  • Det er ingen som har gitt dere mandat til å gjøre Tysnes-samfunnet til en spøkelseskommune

Tro på bygda – eller legg den ned

Det er en kjent sak at de som tror på en sak også satser på den. Det fins mengder av eksempler på lokalsamfunn som har satset, i stedet for å spare seg til styrt avvikling – og lykkes med det.

Har man derimot ingen tro på lokalsamfunnet (utlagt: ikke vil ta den risikoen det vitterlig er å satse), medgir man også at kommunen altså ikke har livets rett, og at videre seigpining kun gjør vondt verre.

Men for all del: Om man, som en kommune i det geografiske skjæringspunktet mellom arbeidskraftpressede Bergen, Haugesund, Os og Stord, ønsker å etablere inntrykk av den absolutte handlingslammelse…

Be my guest.

Det var i grunn bare det jeg hadde på hjertet. Ikke småtteri, bare det, kanskje. Men det måtte ut. For så oppgitt tror jeg aldri jeg har vært over noen, i mitt snart 50-årige liv.

Velkomen til Tysnes

(Og la oss pynte litt på brura, mens vi først er igang, hæ?)

Viktig tilføyelse:

I lokalavisen Bladet Tysnes sist torsdag, leverte ordføreren følgende misvisende uttalelse (min uthevelse):

– Viss me skal leggja ned Lunde skule frå hausten av, må det gjerast vedtak i kommunestyret i februar. No brukar me meir pengar enn me har. I tillegg går elevtalsutviklinga ned.

Dette medfører ikke riktighet. Dersom vi ser bort fra en eventuell tilflytting (de solgte leilighetene i ovenfornevnte firemannsbolig inkludert), viser fødselstallene for Lundegrend følgende elevtallsprognose for Lunde skule (med en videre stigning til 30 elever per skoleåret 2026/27):

Skoleår 11/12 12/13 13/14 14/15 15/16 16/17 17/18 18/19 19/20
Elevtall 17 19 17 19 14 18 18 19 21

Hva den reelle utviklingen blir, om man får solgt tomtene, som tross alt er lagt ut for salg, er en helt annen sak. Det stemmer imidlertid at man står foran en nedgang ved skolene som ikke er foreslått nedlagt (forstå det, den som kan).

Kommunen forutsetter videre at man får 19 nye boliger i bygda frem mot år 2020. Når det er oppført fem nye, bare de senere månedene, kan man spørre seg om prognosens etterrettelighet. Det opereres for øvrig med et potensial på 75 nye boliger.

Utdannelse = dannelse – og omvendt?

Georg Sverdrup's Building
Image by pllatreille via Flickr

I anledning 200-årsjubileet, arrangerer Universitetet i Oslo den såkalte Dannelseskonferansen 2011 i Georg Sverdrups hus tirsdag 8. november.

Siden Dannelseskonferansen arrangeres av et lærested, må det være lov å spørre om man dermed anser dannelse en naturlig følge av utdannelse – eller vice-versa, om man vil. Mye kan tyde på det, siden dannelse, slik dannede mennesker kjenner begrepet, ikke later til å stå på agendaen:

Hvordan er universitetets helsetilstand ved begynnelsen av det 21. århundre? Hva bør universitetet være? – Studentenes evne til refleksjon, gjennomtenkning og vidsyn må styrkes, mener prorektor Inga Bostad. Velkommen til debatt, workshops, foredrag og boklansering 8. november.

Konklusjonen må bli at noen muligens ikke har konsultert ordbøkene, hvor følgende definisjoner er listet:

  • folkeskikk
  • begynnelse
  • genesis
  • oppkomst
  • tilblivelse
  • oppdragelse
  • grunnleggelse
  • stiftelse
  • opprettelse

Skjønt vi også finner synonymene:

  • almendannelse
  • belevenhet
  • kultur
  • pli
  • politur
  • sivilisasjon
  • utdannelse
  • utvikling

Som ingenlunde gjør den utdannede dannet. At utdannelse kan føre til dannelse, se det er det liten tvil om, skjønt det motsatte oftest er tilfellet.

Alle vet at det er forskjell på dannelse og utdannelse, tillikemed velferdsstat og velferdssamfunn (det siste interessant nok et begrep introdusert av Arbeiderpartiet). La oss håpe man ikke må være utdannet for ikke å se distinksjonen.

Nok sagt. Men det måtte ut.

Tidsånden på 83 ord

Metropolis

Med 83 ord, i ett skarve avsnitt, sammenfatter aftenpostenjournalist Joacim Lund i dag tidsånden, i kommentaren Vinn eller forsvinn:

[…] For oss som vokste opp på 70-tallet er det ikke vanskelig å se at denne teorien står vesentlig svakere i kurs i dag. Alt skal måles. Studentene tar kampdop før eksamen. Treneren topper laget når niåringene våre skal spille fotballkamp. De mest skruppelløse selgerne hever millionbonuser. Folk twitrer om hvor langt og fort de har løpt. Doper seg for å bli best. Løper på seg hjertefeil i Birken-forberedelsene. Sjekker ligningen til alle de kjenner. Navn og tall er det eneste som betyr noe.

Der han for øvrig tar et drabelig oppgjør med skoleverkets utvikling.

Og vi undres hvordan vi kan ha gjort oss fortjent til slike eliter.