Tilbakevendende frukt

Man postet dette bildet her om uken, med en bestemt følelse av at man hadde begått just denne fotomanipulasjonen før en gang:

Frp Snehvit heksen
Heksen og Snehvit. Bloggers fotomanipulasjon.

Men det var ingensteds i arkivene å finne. Til man nyss snublet over denne bepostelsen, rommende følgende og egenhendige manipulasjon:

Adam, Eva og eplet Frp Fremskrittspartiet
Adam, Eva og Fremskrittspartiet. Bloggers montasje.

Hukommelsen hadde altså ikke sviktet helt, om motivene var aldri så ulike. Men det er klart, man tar seg jo i å undres hva som motiverte Frp til å velge eplet som symbol for seg og sitt.

Jeg sier ikke at frukten burde vært forbuden, men det er lov å håpe at den aldri hadde eksistert?

I motsetning til min gamle venn og Donald-tegner, Arild Midthun, har jeg aldri hatt noe heldig grep om den karakteristiske Disney-streken, men det hindrer meg ikke i å få blod på mølla, nu som jeg først er så godt i gang.

Tar jeg ikke mye feil, har han gått i samme tanker selv, men er formodentlig bundet av Disney-konsernets bluferdighet – og respekt for amerikansk politikk. I motsetning til undertegnede, anonymt bloggende på en øde ø.

Følgelig og derfor – og tross ytterst mangelfulle Disney-ferdigheter …

Je suis Jarlie, after all.

Disney-universet er en utømmelig kilde til harselas visst (jevnfør forrige bepostelse). Og dette, seff:

Donald, konge av Nord-Amerika. Carl Barks, 1952.
Donald, konge av Nord-Amerika. Fra Carl Barks’ «Donald Duck og gullhjelmen» (gullhjelmen), 1952. Noen ganger tar det bare litt tid.

Jeg var sikker på at jeg hadde gjort denne fotomanipulasjonen en gang før i verden, men fant det ingensteds i arkivene, så derfor.

Hvorom allting er, får vi håpe velgerne motstår fristelsen til høsten.

Donald, konge av Nord-Amerika.

Fra Carl Barks’ Donald Duck og gullhjelmen, 1952. Noen ganger tar det bare litt tid.

Disneyland – på godt og vondt

For vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og vi tror det kan komme til å rive landet vårt i filler.

Dette utdraget er hentet fra den mye omtalte Drøm fra Disneyland-kronikken til Frp-erne Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde, datert 25. august 2010, og derfor – berettiget eller uberettiget – brukt som eksempel på noen av strømningene som inspirerte terrorhandlingene i Oslo og på Utøya, påfølgende sommer.

Det kan virke som en søkt innledning til det jeg egentlig har på hjertet, men Disney-referansen vanskeliggjorde eventuelle unngåelser.

Saken er nemlig noe så prosaisk som at man overvar Mikkes magiske jul på TV 2 Zebra her om dagen, et noe uheldig makkverk, i det voldsomme utvalget disneyske julespesialer, hvor karakterer fra allehånde Disney-produksjoner samles i Mikke Mus’ nattklubb(!), House of Mouse, hvorfra ovenfor gjengitte skjermdump er hentet.

Om jeg nå likevel skal dvele litt ved Andersen og Gjeddas multikulturelle Disney-assosiasjoner, må jeg medgi at Disney-konsernets integrasjonsforestilling begrenser seg til å la all verdens vantro ta del i feiringen av vår vestlige frelsers fødsel, slik vår alles Aladdin og Jasmin ankommer Mikkes magiske jul, på sitt like magiske teppe:

housemouse02
Aladdin og Jasmin, i en skjermdump fra «Mikkes magiske jul», vist på TV 2 Zebra andre juledag 2015.

Det hender jeg spør meg hvor urimelig det egentlig er at unge i den muslimske del av verden reagerer med en viss avsky på å få vestlige verdier trædd over hodene. Når selv Jafar, den onde, kongelige visiren av Agraba, gir seg feiringen av kristenhetens frelser i vold, må det jo være lov å spørre:

housemouse03
Jafar, i en skjermdump fra «Mikkes magiske jul», vist på TV 2 Zebra andre juledag 2015.

(Hva Agraba(h) for øvrig betreffer.)

En liten del av meg velger likevel å protestere mot egne innsigelser, med argumenter om at den muslimske underholdningsindustrien heller får kjenne sin besøkelsestid, i stedet for å overlate populærkulturen til Hollywood, som, enten de liker det eller ei, dominerer dens eget primærmarked. For deretter å klandre dem for det.

Med det sagt, virker det selvfølgelig underlig at Disney-konsernet på det nærmeste velger å fremstille gode og dårlige muslimer som festglade Jesus-følgere.

Disneyland, der altså, som Andersen og Gjedda helst så det.

Walt Disney: Education for Death: The Making of the Nazi, 1943