If you ever doubted

Doubt no more:

Julian Assange and Edward Snowden. Source: David G. Silvers/Flickr and Wikipedia. Montage: Jarle Petterson
SPIES LIKE US: Julian Assange and Edward Snowden. Source: David G. Silvers/Flickr and Wikipedia. Montage: Jarle Petterson

Let Manning go

Despite my obvious condemnation of U.S. Army soldier Chelsea Elizabeth Manning’s (born Bradley Edward Manning) actions, for which she was sentenced to 35 years’ imprisonment, there can be no doubt that her crime was nowhere near fellow traitor Edward Snowden’s.

There’s also very little doubt that she has expressed her sincere regret, and clearly suffers much pain and unnecessary hardship in prison, unproportional to her crime, grave as it is.

Unforgiving as I may seem in all matters relating to high treason, I would, nevertheless, urge clemency for Manning, considering that her name currently finds itself at President Obama’s desk, in the hope that he finds it in his heart to let her go.

Watercolour painting: Chelsea Elizabeth Manning (born Bradley Edward Manning, 17 Dec. 1987). Blogger’s illustration, by way of Waterlogue.

As you may know or may not know, this blog has been among Julian Paul Assange and WikiLeaks’ most passionate critics for years on end, making it – and its author – target for much chastise over the years. All the more satisfying, of course, to see the man’s credibility fall apart completely.

Dear former Assange followers, of whom I know many, I am pleased to inform you that all is forgiven. Same thing goes for Snowden, when the time comes.

The age of disenlightenment

Want to destabilise a country, a region or an entire planet? No biggie. Inspire terrorism, distribute vast amounts of false news and wreak general havoc.

Living in times of great uncertainty, as we do, most find it hard to decide what and who to believe anymore, as fake news and general disinformation fills our social media feeds, in part spread by trolls, but also by the traditional media themselves, often staffed by journalists lacking not only the ability to write properly, but the ability to tell truth from lies – possibly due to the financial situation, forcing media corporations to maximise production at a minimum of costs, inevitably resulting in a quantity surpassing quality by tenfolds. Online, that is.

Eager to cut costs, online newspapers have spent huge resources on user involvement, included third-party independent groups and individuals, regardless of their funding and/or motivations, such as these fine gentlemen:

Julian Assange and Edward Snowden. Source: David G. Silvers/Flickr and Wikipedia. Montage: Jarle Petterson
SPIES LIKE US: Julian Assange and Edward Snowden. Source: David G. Silvers/Flickr and Wikipedia. Montage: Jarle Petterson

Both of whom in the receiving end of much journalistic praise, as the media had a field day, nay, field days and years, basking in the glory of their «findings», «leaks» and «revelations»,

Personally I never really bought into it, as posts thusly tagged will show (please feel free to go back in time):

I suggest that not only has the press fallen victim to Assange, Snowden and the likes of them, but has in fact acted as an accomplice, some news outlets more than other, but nevertheless.

The subject has been among this blog’s recurring topics for years and years, resurfacing after a brief Twitter conversation on former Guardian journalist Glenn Greenwald’s recent escapades yesterday:

Currently hailing from the news and commentary website The Intercept, Greenwald is launching an attack on his former employer, whence he once spread the gospel according to Snowden and Assange, wildly throwing accusations at The Guardian, for reasons unknown to you and me, just as we were kept in the dark with regards to his motivations for distributing their disclosures, be they lies, facts – or mere instruments in the grand scheme of things.

With the destabilisation of the west among Vladimir Putin’s more or less expressed intentions, it should come as no surprise that the Kremlin is responsible for at least the better half of all known fake news operations, as well as innumerable hacker attacks and, possibly, leading an unprecedented number of refugees to Europe, which we all know has brought about political discord, including the outset of the European Union’s dissolution, starting with a Brexit motivated, among other things, by fear of the refugee influx.

All while we witness NATO lying in shambles, as a new «Warsaw pact» emerges.

Most of it, of course, orchestrated by the Kremlin, where, by the way, Putin’s and western media’s golden boy, Edward Snowden, resides. Must be the climate and the pretty girls, huh?

Edward Snowden en route to Kremlin with a huge pile of secret U.S. documents. Blogger's own drawing.
Edward Snowden leaving Fort Meade, en route to Kremlin with a huge pile of secret U.S. documents. Blogger’s own drawing.

You may of course ask yourself how it is that WikiLeaks and Snowden focus on what they present as US violations, whereas Russia, according to them, is perfectly immaculate.

Because Russia is immaculate, perhaps …

Despite my disgust for Mr. Putin’s intentions, there’s no denying that he’s been carrying out what he set out to do with great success, masterfully, with the west sidelined as helpless bystanders, probably out of fear for escalating a conflict Vladimir Putin tries his best to … well, escalate.

But I can tell you this much. As a journalist, mostly a former journalist, I’m deeply ashamed by my one-time colleagues’ conduct – and active part in introducing fake news as the basis of our collective «knowledge», and the fear we all harbour.

Which all bodes well for the age of Vladimir Putin and Donald Trump.

We can only hope that, since the objective has been an attack on «the establishment», the media one day wakes up to the realisation that the two afore-mentioned gentlemen in fact are the establishment.

With the invaluable help of our eminent press.

As Donald J. Trump utters his compulsory «So help me God» on Friday 20 January, I’ll whisper a quiet addition to myself:

God help us all.

Please read this recent post on same subject:

Who to trust in post-factual times? 18 December 2016

Spies like us

I think I’ve made it abundantly clear, for years on end, what I think of popular heroes Julian Assange and Edward Snowden, but would, for the record, like to reiterate that I have always considered them henchmen of this here fellow (with documents appropriately reflected in his shades):

Russlands president Vladimir Putin. Bloggers egen illustrasjon
Russia’s president Vladimir Putin. Blogger’s own drawing (to the best of his ability).

For which I expect we will see further proof in times to come. Not about to stoop to Donald Trump’s level, by reminding you that I told you so (even though I indeed told you so), I content myself with the knowledge that those who have objected will have to reconsider. Unless, of course, they actually knew all along.

And yes, I did see the cinematic Assange tribute Underground: The Julian Assange story (2012), which did little to change my mind. Granted he started out a regular punk, perhaps even with the best of intentions, but far be it from me to claim that his humble beginnings in any way acquits him of the damages he later came to bring upon us.

Same thing, of course, goes for infamous defector Snowden. I have yet to stumble over arguments convincing me that landing in Russia (!) with a huge pile of U.S. intel was a freak accident.

Edward Snowden en route to Kremlin with a huge pile of secret U.S. documents. Blogger's own drawing.
Edward Snowden leaving Fort Meade, en route to the Kremlin with a huge pile of secret U.S. documents. Blogger’s own drawing.

So yes, I do hate to say that I told you so.

But I did, didn’t I?

Top photo montage: Julian Assange and Edward Snowden. Sources: David G. Silvers/Flickr and Wikipedia. Montage: Blogger.

P.S. The post title, of course, serves more as caption for top photograph, than as a content headline.

Don't help the enemy

Jeg har aldri gjort noen hemmelighet av hva jeg mener om WikiLeaks’, Edward Snowden og Anonymous’ virksomhet. Denne andre verdenskrig-plakaten, reprodusert av bloggeren, for optimal gjengivelse, er «dedisert» dem.

Merkelige sengekamerater

Å gjøre regning med at Vladimir Putin legger skylden for den syriske flyktningstrømmen, på andre enn Vesten, er like realistisk som å forvente at Julian Assange og Ed Snowden brått ga seg til å flashe russiske overtramp.

Wiki-boblen som sprakk

[…] Ambassadenotatene inneholder nemlig enorme mengder informasjon om hvordan USA har observert og forsøkt å påvirke politiske prosesser i andre land. Det første dokumentet er fra 1966, men de fleste er skrevet i tidsrommet 2006 til 2010. Det er fascinerende og svært lærerikt å lese dem.

Og det er svært etisk problematisk at de nå er fritt tilgjengelige.

Dokumentene som nå er offentliggjort, inneholder nemlig navnene på alle kildene USAs diplomater har brukt i sitt arbeid. Aktivister, motstandspolitikere og varslere i udemokratiske land har risikert egen frihet for å formidle sitt budskap til amerikanerne. De har gjort det i den tro at deres identitet ville bli beskyttet.

Nå er de avslørt. Alle som vil, kan nå finne ut hvem som har informert USA om sine egne myndigheters menneskerettighetsbrudd, korrupsjon og maktmisbruk. Disse varslerne – det er hundrevis av dem – er nå i akutt fare. De kan arresteres, siktes og dømmes for undergravende virksomhet eller spionasje. Slikt kan dømmes med døden i enkelte land.

Aftenposten 03.09.2011

Det var jo en bombe.

Les også hva jeg har skrevet om det lekkende røverpakket ved tidligere høver:

Hvert mediehus sitt (insourcede) satireteam – et medialt paradigmeskifte?

5080.no og Opplysningskontoret.org

I september 2008 så en ny stjerne på den norske bloggehimmelen, satirebloggen 5080.no (efter opphavspersonenes postnummer, tilhørende Eidsvåg i Bergen), lyset for første gang, kort efter, i november samme år, efterfulgt av oslobaserte Opplysningskontoret.org. Begge har siden, med høyst vekslende hell, klart å underholde en stadig voksende tilhengerskare – uten at det dermed ble nevneverdig butikk av det.

Det kunne det derimot bli, om de lot seg omfavne av de etablerte mediene, med sine velutbygde annonseorganisasjoner og distribusjonsplattformer – noe som også fort skulle vise seg å bli en realitet. I midten av september 2010 tok TV 2 Opplysningskontoret under sine kommersielle vinger, mens Aftenposten relativt nylig fulgte opp, med en lignende avtale med 5080.no. Og vips:

  • Bergensbaserte TV 2 holder seg brått med et oslobasert satireteam
  • Oslobaserte Aftenposten disser oslohumoren med sitt bergenske, om enn oslobaserte, satireteam

Efter den fjerde statsmakts fall

Begge for øvrig bidragsydere til Tufte Johansen og Eias Storbynatt i høst, men med vidt forskjellig humor, som 5080-gjengen understreker i postulatet «Oslohumoren døde med Leif Juster«. Opplysningskontoret fremstår som før, kun tilført en global TV 2-meny i toppen, og underlagt TV2-sjef Alf Hildrums redaksjonelle ansvar, mens 5080.no fortsetter ufortrødent, dog som innholdsleverandør av den nye aftenpostensatsingen Den femte statsmakt. Teksten fortsetter under billedet.

Den femte statsmakt

Men er det forskjell på bergens- og oslohumoren? Definitivt! Som ektefødt barn av førstnevnte, velger jeg meg likevel, uten fnugg av tvil, den siste, noe som muligens ikke er så vanskelig å forstå, efter et titt på dette 5080-klippet:

De er i det minste på YouTube, ulikt konkurrenten.

Redaksjon utenfor redaksjonen

Men det er ikke humoren som er det interessante spørsmålet, skjønt det i bunn og grunn er spennende nok. Det virkelig store spørsmålet er om disse samarbeidene innvarsler et langt mer vidtfavnende mediaeksperiment, som modell for mediehus uten midler til å holde seg med nødvendige ressurser innen ymse redaksjonelle disipliner.

Nu har jeg ikke tid til research, men har klare erindringer om signaler, fra inntil flere mediehus, om bortsetting av fagredaksjoner, til eksterne innholdsleverandører, eventuelt i form av klassisk outsourcing. Aftenposten selv har prøvd seg frem, ikke minst da avisen, sammen med Verdens Gang, etablerte økonominettstedet E24, basert på ressurser i de to avisenes egne økonomiredaksjoner. Det endte med at Aftenposten gikk tilbake til egen økonomiredaksjon, og at avisen solgte sin halvpart av E24 til VG, som i dag står som eneeier.

Vi ser det samme i andre deler av Schibsted-sfæren, nærmere bestemt Media Norge, med de store regionavisene Bergens Tidende, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Aftenposten, hvis artikler i økende grad er å finne i de respektive deltageravisene. I tillegg inngår Finn.no. Resultatet av all denne stordriftstenkningen – som går igjen nær sagt overalt – kan fort vise seg å bli en utvisking av enkeltavisenes redaksjonelle særpreg og profil, til forskjell fra partipressen vi hadde glede av for ikke mer enn 25 år siden.

Vi er kanskje ikke så mange lenger, men noen av oss savner tydelige stemmer, som hedersjournalisten Egil Sundar.

Men det er på tide å innse at også vi er en utdøende rase. Sikkert er det i alle fall at mediemangfoldet vi pleide å dyrke, synger på siste vers.

Kanskje blir de kjøpt opp av WikiLeaks, alle sammen.

Sett Wiki-lekkerne på vann og brød

VG og Dagbladet mandag 29. november 2010

The Subtle Roar of Online Whistle-blowing: Jul...
Image by New Media Days via Flickr

Jeg vet at jeg fremstår i overkant avisforside-orientert for tiden, kanskje til og med en anelse angstbitersk, men det er ikke fritt for at man blir litt matt av det vanvittige oppstyret Julian Paul Assange (t.h.) og hans WikiLeaks forårsaker hver gang de slipper en fjert på verden, grensende til en heltedyrkelse jeg tror verden knapt noen gang har sett maken. Og det for å berede grunnen for skjerping av alt latente konflikter!

Mannen (og hans geliker) burde for svingende heller bures inne. Ikke som straff, men som forebyggende og skadebegrensende tiltak, før de rekker å sette kloden i lys lue. Jada, jeg er blant de varmeste tilhengerne av ytringsfrihet, men er ikke uten videre moden for å plassere blatante provokasjoner og personvernbrudd i akkurat den kurven.

At det i samme momangen fremkommer overtramp verden fortjener kjennskap til, forsvarer ingenlunde lekkernes egne overtramp. Men så er jeg granngivelig en journalist av den gamle skolen, da, som har visse problemer med å avfinne seg med at dagens journalister (som i hovedsak foretrekker «innfinner seg med», forresten) har tatt farvel med etikken. Vel, det vi pleide å kalle etikk, iallfall.

Cover of
Cover of The Omen (Two-Disc Collector's Edition)

Vel vitende om at jeg alt har nevnt det på Twitter og Facebook, drister jeg meg likevel til å lufte egen forveksling av Julian Assange og Damien Thorn i The Omen-filmene anno dazumal. Vel så mye med hensyn til de mulige kataklysmene han forestår som til det iskolde blikket.

Enfant terrible? Bien sur. Trés-trés terrible!

Men det er klart: Ytringsfrihet få rangen over verdens eventuelle eksistens, det forstår seg.

Huttetu… Er jeg fullbefaren dommedagsprofet nå, eller er jeg ikke?

Jeg slutter meg ellers til Moe Lanes lille betraktning i RedState her:

And I will also note that, while I will happily ding President Obama for both his wrong actions and for not living up to his own side’s previously-established standards of behavior, this line of attack by Wikileaks is made up of pure garbage designed to weaken both my country and my government.  The President needs his ambassadors to know what he wants; they need to be able to tell him what he can get.  So it’s stupid to not be blunt and forthright in private about matters that require a softer public touch. It’s even more stupid for Wikileaks to keep publicly attacking the USA like this.

So there.