Kolla min nya profilbild

Vi lever i underlige og bekymringsfulle tider, hvor utenlandske presidenter kan få tyske satirikere fengslet, mens våre egne pressetillitsmenn innkalles på justisministerens teppe, og partiet Rødt risikerer straff for bruk av riksløven som politisk virkemiddel, som også denne bloggeren har gjort seg skyldig i, i og for seg (om enn minus løve):

Nytt riksvåpen
Nytt riksvåpen? Bloggers egen illustrasjon.

Det begynte som en fleip, som det gjerne gjør:

Men ender med nytt profilbilde i de sosiale mediene, nu som ytringsfriheten er under slikt press.

Løven har jeg tegnet etter Disneys Robin Hood, förstås, eller Prins Johan i Disneys Robin Hood, da. Altså stjålet, slik det sømmer seg en moderne Hood. Parce que:

Je suis Jarlie
C’est moi!

Det bærer vel lukt i fengsel.

Et lite apropos til Charlie Hebdos flaggtoning hin uke.

Je ne suis pas Charlie
Je suis Jarlie.

Tid for å gå under jorden, godtfolk?

Klimaet i norsk samfunnsdebatt og politikk er endret drastisk, bare to–tre år etter Siv Jensens infamøse «Morna, Jens!» (og syv år etter hennes konspirasjonsteoretiserende insinuasjoner om snikislamisering).

De en gang «politisk korrekte» må vokte munnen, skal de unngå angrep og mer eller mindre dulgte trusler fra anonyme nettroll, som later til å ha fått store deler av opinionen på sin side.

Frps justispolitiske talsperson Jan Arild Ellingsen. Fotograf: Bård Gudim/FrPMedia
Frps justispolitiske talsperson Jan Arild Ellingsen. Fotograf: Bård Gudim/FrPMedia

Faktum, slik man opplever det, som frittalende blogger, er at det en gang politisk korrekte nå er ukorrekt, og at klimaet i økende grad innbyr til at anonyme rasister trygt kan la anonymiteten fare, i visshet for hyldest og honnør – i alle fall fra Frps justispolitiske talsmann, og en voksende skare politikere på høyre flanke.

Derimot ser det ut til at vi en gang politisk korrekte kunne være tjent med å operere anonymt, skal vi være trygge for å slippe svartkledde stormtropper på døren.

De anonyme derimot, som «Etnisk nordmann», som de siste månedene later til å ha lagt sin elsk på denne bloggen (men dessverre ikke kan påregne tilsvar), kan åpenbart trygt tone flagg, under de rådende omstendigheter.

Forfatter og oversetter Håvard Syvertsen begår i dag et inserat i Dagsavisen, der han åpenbart deler denne bloggerens bekymring:

Når det dukker opp en gruppe som Odins Soldater, får man unektelig følelsen av å befinne seg i en fiktiv verden. Den følelsen er det viktig å holde fast på samtidig som man spør seg om hvordan en slik fiksjon er mulig. Og da ser vi at den har vært forberedt i mange år.

Odins svartkledde er ikke skremmende i seg selv. Vi har da hatt Boot Boys og allehånde snauskaller tassende gatelangs i uminnelige tider, uten at det har gitt grunn til nevneverdig bekymring. For denne bloggeren er det klimaet og aksepten som skremmer.

Som når justisminister Anders Anundsen (Frp) gir for dagen sin heller lunkne avstand til partifelle Jan Arild Ellingsens Odin-hyldest, med beskjed om at han ikke helt ser at Odins soldater har noen naturlig plass i ordensapparatet. I alle fall ikke under de rådende forhold. Som om han like gjerne kunne ha tilføyd at de dog er gode å ha i bakhånd, i påkommende tilfeller.

Hva så med den tause majoritet, som heller velger jubel over Maaemos tre Michelin-stjerner, enn bestyrtelse over samtidens virkelige beskaffenhet? Samtykker de tause, eller er saken dem egentlig uvekommende? Spørsmålet er interessant, det, all den tid majoriteten virkelig er likegyldig – eller samtykkende i det stille.

I alle høver lever de hittil anonyme endelig i et Norge som bifaller deres hat. Det ser simpelthen ut til at de omsider kan krabbe ut av sine kamuflerende skall, skal de ha mulighet for å motta hyldesten de utvilsomt anser seg fortjent.

Vi andre derimot, burde muligens overveie anonymiteten, for egen sikkerhets skyld.

Jeg velger likevel, naiv som jeg er, å håpe at vinden snur. Det gjorde den tross alt i forna dagers Tyskland, selv om det måtte en verdenskrig til.

La oss håpe det ikke bærer fullt så langt. Og kanskje, kanskje burde man bare holde klokelig kjeft. Men du vet hva de sier:

All that is necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing, og all den jazzen.

Så man gjør det lille man kan (det går ingen tog her ute på bygda, og vi har ingen organisasjoner).

P.S. Og jada: Her kommer nok mange til å innvende at jeg tar litt vel hardt i, og at det tross alt ikke er ille. Som folk har gjort før, i vår ikke altfor fjerne historie. Til hvilket jeg ærlig talt ikke har andre svar enn at: Jo, likhetene, til skremmende organisasjoner i vår fortid, er slående, og det må – ulikt hva man var, den gang da – være lov å være oppmerksom. Alternativet er som da: Å lukke øynene, med de følgene det måtte få.

Pussy Riot: CHAIKA, 2016

Ny video fra Pussy Riot, om korrupsjon i Putin-regimet.

Da bærer det vel fluksens i buret igjen, da?

Ondhetstyrannenes kunnskapsløse, tomme trusler

Som vi til stadighet ser, må enhver godhetstyrann, i alle fall de som lufter egne meninger, gjøre regning med å få skrevet sitt påpasset av ondhetstyrannene, slik jeg fikk, i kjølvannet av gårsdagens «Holocaust»-bepostelse:

[ … ] Så Gud hjelpe dere globalister som nå driver fram nye Lebensraum-folkevandringer, som også vil føre til nye Holocaust mot Europas urbefolkning.

Skriver «ETNISK NORSK, DVS MED URBEFOLKNINGSBAKGRUNN.» i sin kommentar.

Her burde det kanskje presiseres at man er føderalist, med opphevelse av de europeiske nasjonalstatene som målsetting, til fordel for en europeisk føderasjon. Men det blir spiseflikking. Viktigere er det at ingen bør la seg skremme av slett kamuflerte trusler, som
«[ … ] Så Gud hjelpe dere globalister som nå driver fram nye Lebensraum-folkevandringer». Jeg har mottatt langt mer utilslørte trusler før, om kuler plantet i pannebrasken og den slags, men vi vet jo hvordan disse menneskene er.

Desto fornøyeligere, selvfølgelig, når de hevder jødene en «europeisk urbefolkning», slik «ETNISK NORSK, DVS MED URBEFOLKNINGSBAKGRUNN.» også presterer i kommentaren:

Jødene var ikke innvandrere i Europa. Men har bodd her minst siden Karl den Stores tid, og dermed fra de første nasjonaldannelser. Askenazy-jødene var således en europeisk urbefolkning, akkurat som germanerne, slaverne, latinerne. Det er faktisk vi innfødte europeere som er vår tids jøder!

Misforstå meg endelig rett: Europeiske jøder er et svært naturlig og velkomment innslag i Europa (kjære vene, ethvert skolebarn vil vite at de etablerte det europeiske bankvesenet, først i Venezia, slik vi kjenner det), men den som hevder dem annet enn migranter fra Palestina, hvor lenge det enn måtte være siden, er på villspor av uante dimensjoner.

Når den renrasede nordmannen til alt overmål presterer følgende kraftsalve:

[ … ] Mens de afrikanske og arabiske folkevandrerne som nå flommer over Middlehavet er vår tid «nazister». Nazismen var nemlig en ektrem utvekst av Vølkish-bevegelsen, som også utviklet Lebensraum-ideen. Om at ekspansive folkegrupper, sperret inn av trange grenser på ressursfattige områder, hadde rett til å overta landområder fra folkefattige, nasjoner. Når muslimske menn nå flommer over Middelhavet og marsjerer oppover Balkan, er de på samme jakt etter Lebensraum som de Wehrmacht-innvandrerne som i 1939 brøt ned de polske grensestolpene, og i 1941 padlet over San-elvea for innvandre Russland (Fall Barbarossa).

Ja, da vet du i grunnen hvem du står overfor. De har jo alltid vært der, men fortrinnsvis i de mørke avkrokene av Internett. Etter regjeringen Solbergs tiltredelse, kan det virke som om de i økende grad anser tankegodset sitt comme il faut (eller skulle vi si Salonfähig?), og ser vi på Norges offisielle politikk, er det all grunn til å gi dem rett i det.

Det er, slik tingene står, vi liberale og humant orienterte som er ekstremistene, godhetstyrannene, i alle fall om vi bruker myndighetenes offisielle holdninger som målestokk – mens «ETNISK NORSK, DVS MED URBEFOLKNINGSBAKGRUNN.» og hans/hennes geliker står last og brast med Regjeringen. Det er nesten så en undres hvorfor de stadig opererer anonymt (skjønt noen av dem er kommet ut av skapet). Etter alle solemerker er de pinlig oppmerksom på hvor langt ute på viddene de er.

Dithen hadde vi kanskje aldri trodd vi skulle komme. Så var det vel også noe av poenget med gårsdagens post, En gang i verden.

Det er meg for øvrig en gåte at tidspunktet for ens etnisitets inntreden på et kontinent, skal være avgjørende for hvilke rettigheter en skal vederfares. Jødene som kom før «Karl den Stores tid» (men, «ETNISK NORSK», det fantes europeiske «nasjonaldannelser» lenge før hans tid), skal ha de samme, selvskrevne rettighetene som resten av oss. Og fortjener den samme respekten som Ola og Kari. Dermed er det ikke sagt at de som kom noen hundre år senere, eller i løpet av høsten som gikk, skal strippes alle folkerettslige rettigheter.

Graver vi oss langt nok bak i tid, migrerte de indoeuropeiske stammene – eller vi, da – fra … Vel, det ligger vel egentlig i navnet, uten at det av den grunn bør gi oss spesielle fortrinn.

Summarisk håndtering, slik vi nå ser den utspille seg på norsk jord, er noe vi forbinder med nazistenes Volksgerichtshof, om vi nå først skal gi oss de tyske glosene i vold.

Sånt kan vi kort og godt ikke være bekjent av, uten samtidig å gi avkall på rettsstats-betegnelsen vi ynder å smykke oss med.

Jeg lot den ariske nordmannens kommentar stå, som jeg skrev i mitt tilsvar. Ikke bare på grunn av uviljen mot eventuelle kneblerstempler, men fordi verden er tjent med å se hvilke vrangforestillinger disse menneskene lider under.

Å true til taushet, med dulgte trusler derimot, tror jeg kanskje har motsatt effekt, «ETNISK NORSK, DVS MED URBEFOLKNINGSBAKGRUNN.».

Jeg fortsetter nok ufortrødent, parce que:

Je suis Jarlie
C’est moi! Og det under fullt navn. Feiging.

Je répète: Je ne suis pas Charlie

Plutselig ville de som hyllet Charlie Hebdo ikke bruke andre overskrifter enn «Magasin [!] viser druknede Aylan (3) som forbryter».

Aylan
Man noterer seg for øvrig de trakasserte kvinnenes skrekkblandede (?) fryd.

Jeg skulle kanskje ikke behøve å gjenta meg selv, men gjør det likevel:

jenesuispas
Je suis Jarlie.

Og tror jeg skulle ha mitt på det tørre.

P.S. Plutselig er det et poeng at Aylan er en tyrkifisering av kurdiske Alan. Det gjør hele forskjellen.

Når er oppvigleri oppvigleri?

Den, som offentlig opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan eller tilbyder at udføre eller bistaa ved Udførelsen af en saadan, eller som medvirker til Opfordringen, Tilskyndelsen, Forherligelsen eller Tilbudet, straffes med Bøder eller med Hefte eller Fængsel indtil 8 Aar, dog i intet Tilfælde med høiere Frihedsstraf end to Tredjedele af den høieste for Handlingen selv anvendelige.
Lige med strafbare Handlinger regnes her Handlinger, til hvis Foretagelse det er strafbart at forlede eller tilskynde.

Slik lød straffelovens § 140, kanskje bedre kjent som Oppviglerparagrafen i Norges lover. Etter siste endring, 19. juni 2009, er paragrafens ordlyd:

Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved vold, materiell ødeleggelse, meddelelse av feilaktig informasjon eller på annen måte forstyrrer den sikre drift av luftfartøy, flyplass, skip eller innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen, og derved volder fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på kropp, eiendom eller miljø.

Her kan det være verdt å merke seg at siste lovendring fant sted noen år etter den mye omtalte karikaturstriden, som i brede lag påkalte full frihet til å inspirere straffbare handlinger, om altså ikke til å begå dem. I sin opprinnelige form var selvfølgelig brudd på Oppviglerparagrafen i seg selv straffbart. I dag derimot, kan Hege Storhaug, Peder Are «Fjordman» Nøstvold Jensen og Hans Rustad fritt inspirere ulovligheter, om ikke nødvendigvis i direkte ordelag (da ville jo alle innse hvilke mål de har, noe som neppe hadde gavnet «saken»). Teksten fortsetter under tegningen.

Hege Storhaug kneblet
Human Rights Services informasjonsleder Hege Storhaug. Bloggers illustrasjon.

For direkte, utilslørte oppfordringer ville nok fortsatt bidra til moralsk delaktighet, selv om loven ikke lenger ser det slik.

Utrettelig og massiv påpekning av hvilken fare islam – og religionens troende – utgjør for vår sivilisasjon, i håp om at noen tar hånd i hanke med «problemet», er derimot tillatt.

For er det noen som er i tvil om at det er just det nyss nevnte trio bedriver? Teksten fortsetter under bildet.

Hans Rustad i NRKs Debatten torsdag 4. november 2010
Document.no-redaktør Hans Rustad i NRKs Debatten torsdag 4. november 2010 .

Ikke desto mindre er to av dem invitert inn i varmen hos norske medier, både på prent, på nett og på TV (tidvis sågar som «eksperter»), mens Fjordman sommeren 2013 ble innvilget Fritt Ord-støtte, for å skrive bok om kampfellen Anders Behring Breivik. Rett som det er, slipper han for øvrig til med inserater, både her og både der.

For vi har da ytringsfrihet, eller hur?

Takk og lov, jo. Nedsiden, nå som vi «alle» føler trusselen fra den muslimske fare henge over hodene, er at ansvaret for ytringer på det nærmeste er pulverisert.

Kort fortalt befinner vi oss på et punkt der oppvigleri, kamuflert, som hos Storhaug og Rustad, eller utilslørt, som hos Jensen, ikke lenger betraktes som oppvigleri, fordi en «knebling» derav ville være i strid med ytringsfriheten.

Er vi innstilt på å godta det, må vi også akseptere konsekvensene, slike som manifesterte seg i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, i regi av en forkvaklet ung mann, behørig inspirert av de tre forannevnte. Teksten fortsetter under bildet.

Barnemorderen Anders Behring Breivik under domsavsigelsen i Oslo tinghus fredag 24. august 2012. Bloggers eget foto (fra TV-skjerm)
Barnemorderen Anders Behring Breivik under domsavsigelsen i Oslo tinghus fredag 24. august 2012. Bloggers eget foto (fra TV-skjerm)

I vår virtuelle tidsalder er det mange som frykter for ytringsfriheten. Alle som har fulgt denne bloggen, vil ha registrert at man ikke helt deler den frykten.

Som det i og for seg også fremgår av denne bloggposten. Får vi tro.

Det vi har fått, er ingen virkeliggjøring av Orwells 1984. Vi har fått den rake motsatsen.

Samtlige illustrasjoner, så nær som NRK-skjermdumpen med Hans Rustad, er bloggers egne. Bare ta, om du vil ha (men krediter gjerne).

Ytrings-frislepp?

På årsdagen for angrepet mot Charlie Hebdo-redaksjonen i Paris, kan det forholdsvis trygt fastslås at relativt lite er endret – utover kravet om at ytringsfriheten skal være grenseløs og absolutt.

Blir 2016 det året man skal ha lov til å skrive og si hva som helst, uten at det får konsekvenser?

Stemningen later til å bære i den retningen.

Gud. Hjelpe. Oss. Alle.

Mitt svar er kanskje enkelt, men helt oppriktig:

Je ne suis pas Charlie, je suis Jarlie!

Politisk rensning

Jeg dyrker det frie ord*, og har alltid forsvart mine meningsmotstanderes selvskrevne rett til å ytre sitt tankegods – hvor avskyelig jeg enn måtte finne det. Det betyr hva det betyr: At de selvsagt har krav på å levere sine verbale brekninger, hvor det enn måtte være. Hva det derimot ikke betyr, er at jeg skal føle meg forpliktet til å stå ringside, og bivåne hatet de fortløpende, vedvarende og hvileløst legger for dagen – eller akseptere anklagene om landsforræderi, for å påpeke forskjellen på en muslim og en terrorist.

Jeg har utstått det lenge nå, i den grad åtte–ni år er å anse lenge, men denne høsten er jeg redd grensen er nådd. Josef Goebbels’ mantra, om at en løgn blir til sannhet, bare du gjentar den ofte nok, kan ha sin virkning, selv på meg, er jeg kommet til. Følgelig, og i stedet for å fremtvinge dype depresjoner over menneskehetens generelle tilstand, eller å la dem trekke meg ned i sitt kullsvarte dyp av menneskeforakt, er jeg kommet til at skjeen simpelthen må tas i en helt annen lanke.

Facebook for rasister

English: Fasces Español: Fascio littorio Itali...

I dag begynner jeg min politiske rensning i «vennelisten», av alle som forfekter etnisk rensning eller utestengelse. Best hadde det selvfølgelig vært om de migrerte til et Facebook for meningsfeller, hvor de fritt kan dele sitt hatefulle budskap uforstyrret, uten fare for at resten av oss tar skade på sjelen, og dras med i løgnene de, med økende hell (oh yes), vinner gehør for. Fascesbook kunne de kalle det, etter det italienske fascistsymbolet, fasces (t.h.).

Når jeg, frem til nå, har valgt å opprettholde «vennskapet» til noen av disse utskuddene, av hvilke flere i såkalt fremskutte posisjoner i vårt politiske landskap, har det vært for å holde meg orientert om deres ståsted, om hvilken gift de deler med sine omgivelser, men når faren for selv å bli forgiftet (jevnfør Josef Goebbels’ devise), er så påtagelig som den nå er blitt, tar jeg til takke med dem som deler bilder av søndagsmiddagen – og referat fra høyfjellet, ispedd blomstrende motivasjonssitater og søkte personlighetstester. Og, don’t get me started, alle som bruker de sosiale mediene til personlig branding. Til det meningsfylte har vi fortsatt Twitter. Enn så lenge.

Men nå til Facebook, hvor vennelisten står foran en forhåpentligvis ikke altfor omfattende rensning, i håp om at haterne snart tar oppfordringen, om å finne sin egen Fascesbook, eller hva de måtte velge å kalle den (tør jeg foreslå Fecesbook?), til gjensidig utveksling av fordommer og annen gift.

Skal jeg ha håp om å bevare snev av tro på menneskeheten, fins det ingen veier utenom.

La «blodbadet» begynne.

Skulle noen av dem ha lest dette, før jeg rekker å fjerne dem fra vennelisten, syns jeg bare det er rimelig om de sletter meg først. Så pass storsinn bør jeg nesten utvise.

* Ikke å forveksle med Frie Ord (som sogner til gjengen jeg her omtaler)!

Visst ble ikke Storhaug kneblet

Under overskriften «Knebling er ikke veien», skrev jeg i går aftes en bepostelse, hvor det blant annet står at:

[…] Trollene vinner på det de muslimske ungdommene gjorde i dag. Skal vi få dem til å sprekke, må vi dessverre beholde dem ute i lyset (skjønt forbløffende få foreløpig later til å være skremt).

Om gårsdagens tre timer lange Facebook-utestengelse, av den islam- og innvandringskritiske HRS-lederen Hege Storhaug.

Men nå er hverken overskriften, illustrasjonen – som jeg, fordi det er gøy, har forbedret og fargelagt en smule – eller sitatet over, indikasjoner på at jeg anså Storhaug kneblet. Langt der ifra!

For det første, handlet det slett ikke om den eneste Facebook-kontoen damen disponerer. Dernest er det vanskelig å hevde henne kneblet, når landets aviser kappes om å formidle hennes hatefulle evangelium – og pressen (tillikemed denne bloggeren?) går fullstendig bonkers over episoden.

Som en noe forsinket presisering, føler jeg det riktig å understreke at få slipper så ukritisk til, med usannheter og halvkvedede viser om muslimsk elendighet, som just Hege Storhaug og hennes HRS-kumpaner.

Det hindrer meg likevel ikke i sterk avstandstagen til «Norges Unge Muslimer» eller andres forsøk på slik knebling – hvor ubetydelige de enn måtte være. Du ber ikke Facebook iverksette forføyninger mot dem du mener farer med «upassende innhold». Du politianmelder det.

I dette tilfellet ville politiets konklusjon selvfølgelig bli den samme som Facebooks, når de først hadde fått tenkt seg om: Ingen isolerte overtramp, om det etterlatte inntrykket, over tid, likevel skulle være at det stikker et intenst fremmedhat under.

Men jeg følger ikke helt resonnementet til dem som ler tildragelsen bort. Den var en viktig påminnelse om at Storhaug har rett – i at de udemokratiske kreftene fins der ute, blant radikalisert, muslimsk ungdom.

Det betyr ikke at jeg sluker inntrykket hun prøver å skape, av at det er mer utbredt enn vi liker å tro. Slike krefter finner du sågar i kristne kretser.

Når jeg overhodet gidder å beblogge episoden, er det fordi frontene helt klart er i ferd med å skjerpes. Jeg tror ikke det blir lenge til vi ser de første påsatte asylmottak-brannene (men håper det ikke er dette). Jeg tror heller ikke det – om litt – blir mulig å skjelne mellom den jevne nordmanns syn på muslimer, og mellomkrigs-tyskerens syn på jøder.

At rabiat muslimsk ungdom bidrar til at det blir slik, godt hjulpet av sine islamkritiske motparter, eller at vi trekker flirende på skuldrene, gjør ingenlunde saken bedre.

C'est moi!
C’est moi!