Bli kjent med Europa

Jeg har gleden av å produsere – og være vert for – Europabevegelsens podkast, 12 minutter Europa, som jeg naturligvis anbefaler på det varmeste. Av samme grunn vil du finne den til enhver tid siste episoden her:

Du kan også gå hit, for full tilgang på samtlige hittil publiserte episoder, men er ingenlunde henvist til Spotify, for du finner også podkasten på Apple Podcasts, Google Podcasts – eller der du vanligvis lytter til podkaster.

Har du forslag til emner vi bør ta opp, blir jeg bare takknemlig om du legger igjen et hint i kommentarfeltet.

Ein Tag wie Gold!

Det står ikke til å nekte: Da nyheten om tyske Babylon Berlins foreløpig siste sesong sprang uken som gikk, var det høytid i stuen, og nå er sesongen ferdig binget, i sitrende forventning om en femtesesong, for dette er virkelig gull – eller burde jeg si Gold?

Unbedingt! Javel, så kan man lett forledes til å tro at man står på Goethe-Instituts lønningsliste, for det er jo ikke akkurat første gang jeg skryter hemningsløst av tyske serier, tysk mellomkrigs-film, -musikk, -design og -arkitektur. Men nei, entusiasmen er ekte og uhonorert, antageligvis motivert av bloggerens private fascinasjon for den liberale og grensesprengende tyske kulturen under Weimarrepublikken. Jeg kunne nevne i fleng, men nøyer meg med Fritz Lang, Kurt Weill, Bertolt Brecht og Walter Gropius, for å holde meg til et knippe absolutte enere. Ikke å forglemme hvor skjellsettende æraen etter hvert skulle vise seg å bli, på så mange – og ofte nedslående – vis.

Nyheten om den foreløpig siste sesongen gjorde virkelig dagen til Ein Tag wie Gold, som også er sesongens gjennomgangsmelodi:

Fremført av Max Raabe med sitt Palast Orchester, som for øvrig gir konsert i Bergen neste høst.

Skulle du imidlertid nøye deg med TV-serien, finner du samtlige sesonger hos Krinken.

Du kommer ikke til å angre.

KI bare farlig så lenge det fins dumme folk

Vi er nok mange som er bange (rim, slim, plim) for den voldsomme fremveksten av KI-genererte tekster og bilder, i første instans. Som utøvende, både av innhold og formgivning, befinner jeg meg selv i noen av yrkesgruppene som snart kan tvinges til å se i øynene at vi ikke lenger er til nytte, som selvfølgelig er bekymringsfullt i seg selv, men som ikke er hva jeg tenkte å ta tak i her.

Heldigvis har teknologien ennå et stykke å gå, før vi kan feste nevneverdig lit til den – som min gode venn Pål Hivand nylig erfarte:

(Jeg skal ikke nekte for at det er fristende å kopiere stuntet, så underernært som jeg er på lovord.)

Som det også fremgår av bildet oppi toppen, ba jeg DALL•E generere et bilde av Stortinget i futuristisk utførelse. Ikke ser det ekte ut, og skal jeg først være helt ærlig: mer som noe hentet fra Midtøsten i bibelsk tid, enn direkte futuristisk. Så ja, teknologien har potensial, men direkte pålitelig er den vel knappest, skjønt den definitivt kan brukes til å fremstille illustrasjoner som ikke foregir å være autentiske – og de kan bli riktig bra (derav frykten for illustratørers velbefinnende).

Enn så lenge er det imidlertid slik at du skal være temmelig tett i pappen om du ikke avslører galskapen, selv om eksamenskandidater har innlevert ChatGTP-genererte besvarelser, med innpå laudabelt resultat. Inntil videre forestiller jeg meg likevel at det kanskje sier mer om sensorene enn om den kunstige intelligensens ferdigheter, men utviklingen går uvegerlig sin gang, og det fins ikke det bøss vi kan gjøre med det.

Falske bilder er bare farlige om vi som ser dem tror de er ekte, men hvorfor skulle vi – med det vi vet om deep fake og kunstig intelligens? Hullkameraet (såkalt camera obscura) ble oppfunnet for over 1000 år siden, men foto skjøt vel ikke virkelig fart før franske Joseph Nicéphore Niépce lanserte det kjemisk fremkalte fotografiet på 1820-tallet. Før den tid var vi henvist til malerier eller annen bildende kunst, helt uten krav om autentisitet – og siden har bildene vært gjenstand for retusjering, med vekslende hell. At teknologien er kommet så langt at arbeidet kan gjøres uten menneskelig medvirkning, gir ikke alene grunn til videre bekymring.

Arbeidsplassene er et annet kapittel, men det stiller vi i bero. Men denne er litt søt, da:

Inflasjonen drev ham på loffen

Djises, som matvareprisene svulmer! Rett nok må jeg medgi at jeg fortsatt skyr billigmerkene som pesten, men det fins jo andre grep å ta. Et av dem er at jeg de siste månedene har bakt vårt eget brød, skjønt jeg her om dagen forsømte mine plikter og kjøpte et, så da jeg serverte kvinnen i huset frokost, kvitterte hun med et inkvisitorisk «Jasså, kjøpebrød?».

Den svei.

Det er klart man skjemtes, ikke så meget over å ha forsømt ens husfaderlige plikter, som over at brødet hadde kostet meg 45 norske penger, og var høyst ordinært, fra hyllene på Bunnpris (som de ironisk nok kaller seg).

Så i dag ble det bakst på far igjen, og helt ærlig, det blir rundt fire brød for den samme prisen, og så smaker de jo ti ganger bedre (dagens bakst for øvrig avbildet for oven).

Og de blir store
Ingen krympflasjon å spore

Kanskje det var matblogger – med en lyrisk åre – man skulle vært?

Urban serendipitet

Nå er det selvfølgelig en kjent sak at livet stort sett ikke er mer enn den ene forbannede tingen etter den andre, men også fullt av tilfeldigheter og ganske utilsiktede oppdagelser – serendipitet, om nå egentlig det er lov å si på norsk.

Selv gjorde jeg nettopp en, idet det nylig slo meg at både min aller viktigste oppdragsgiver og min arbeidsgiver (siden årsskiftet) holder hus i den grønne bygården til venstre over, i Prinsens gate 2, og du må medgi at det unektelig er en liten tilfeldighet – spesielt når jeg selv befinner meg på en øy i den vestnorske skjærgården.

Jeg kjente jo begges adresse, i og for seg, men hadde bare ikke gjort koblingen.

På gjengrodde stier, kan man nesten si, ettersom jeg tross alt har litt fartstid fra gatene i Kvadraturen, et geografisk temmelig avgrenset område, mellom festningen, Karl Johan, Børsen og Kontraskjæret. Og siden jeg bare ville finne ut hvordan tidslinjene i WordPress ser ut, snakker vi om følgende:

  • Øvre Vollgate 13 (1993-95)

  • Øvre Slottsgate 10 (1995-98)

  • Dronningens gate 6 (2000-01)

  • Rådhusgata 24 (2001-05)

  • Prinsens gate 2 (to forskjellige virksomheter, 2021-)

(Muligens ikke den fiffigste tidslinjen jeg noen gang så.)

Nå har jeg rett nok arbeidet på oppdrag for den ene virksomheten i Prinsens gate 2 siden 2021, den andre siden januar i år. Som ansatt, vel å merke (jeg har vært medlem i organisasjonen i ett års tid – i denne omgangen). Ikke desto mindre en fornøyelig tilfeldighet, og har jeg først sagt A, kan jeg vel like godt si B. I den ene jobben er jeg skrivende, i den andre plaprende, som vert og produsent for denne podkasten:

Så om savnet etter hjembyen (jeg kaller den det, siden det tross alt er der jeg trives best) skulle blir for påtrengende, fins det mye trøst i å fastslå at det er min offisielle arbeidsplass – om den i praksis befinner seg der jeg er, siden både intervjuene til skrivearbeid og til podkast skjer over Teams.

Teknikkens vidunderlige verden, hva?

Er det rart papiravisene dør?

Så begår man en bebloggelse som hinter om papiravisenes endelikt, og skylder nok å presisere at det er et snarlig, snarere enn et etablert faktum.

Jeg leser dem ikke selv, men med halvannen time å slå ihjel, før buss, ferge og atter en buss på hjemveien, og temperaturer rundt nullpunktet, ble kaffe og avis et naturlig alternativ.

Tanken var å prøve seg på Morrabla, bare for å se hva den pretensiøse kulturfiffen pusler med for tiden, men tror du ikke blekka koster oppunder 85 kroner? Tror de jeg er laget av penger? Selvfølgelig gjør de ikke, skjønt de nok nærer forventninger om at den sedvanlige leserkretsen er det. Følgelig ble det Aftenposten, til skarve (!) 49 penger. For den er vel ikke helt ublu priset, den heller, men nostalgien fikk overtaket på meg (tross alt har man arbeidet i avisen). Dessuten er det fredag, med A-Gamasinet – som jeg alltid kalte bilaget – attåt.

Sånn sett gir kanskje fredagen litt valuta for pengene, og saktens kunne jeg ha tilbrakt halvannen time med en enslig kaffekopp, men det er rart med det: gamle venner er vonde å vanne.

Hvorom allting er, skjønner du jo hvorfor papiravis etter papiravis begrenser antallet ukentlige utgaver, fra å droppe søndagsutgavene, så lørdagsutgavene, til flere av dem nyss kunngjorde tre ukentlige (var det ikke?).

Det er vanskelig å finne andre betegnelser enn en lang og smertefull død.

Men det vil jeg bare ha sagt: jeg savner fullformat-avisen. Én ting skal imidlertid Aftenposten, formatet til tross, ha: de som brekker om sidene, vet hva de driver med.

Det fine med helg, er at du faktisk får tid til å skrive intervjuene dine, uavbrutt av andre intervjuer (og all admin rundt).

#frilansliv

Mastodon ikke for alle

Twitter sliter etter Elon Musk-overtagelsen tidligere i høst, som har gjort plattformens fremtid – og min deltagelse på den – høyst usikker, for å uttrykke det forsiktig.

Og her om dagen fikk jeg nok, stengte egen konto, og migrerte til det angivelig forjettede land, den konkurrerende plattformen Mastodon. Det skulle vise seg å bli en selsom opplevelse.

Ja, jeg forstår kritikken av sentralstyrte plattformer, som Facebook og Twitter, og kanskje spesielt når én av dem er i hendene på en megaloman og noe sinnsforvirret narsissist, så ved første øyekast virker desentraliserte Mastodon, der hvem som helst kan opprette sin egen Mastodon-server, og selv håndheve en viss justis, ganske tiltalende.

Problemet er imidlertid at du fort oppdager at Elon Musks uopplyste enevelde er erstattet av en «føderasjon» av «stater», såkalte «instanser», som hver har sin nessekonge. Nessekongen kan være liberalt anlagt, eller ikke, slik tilfellet var i den norske «instansen» jeg hadde valgt, med en eier/moderator som, helt utvilsomt i aller beste mening, påtalte ethvert utspill som kunne tenkes å krenke offentlighetens bluferdighet eller rettferdighetssans (for eksempel med krav om å utvise varsomhet med å betegne Atle Antonsens rasisme som rasisme, før en offentlig oppnevnt instans har identifisert den som det). Det blir litt for voldsomt – og jeg er ikke den som mener vi har for lite ytringsfrihet.

Musks uopplyste enevelde var med ett erstattet av en lokal føydalstat, i en «føderasjon» av flere. Også eneveldig, men på et desentralt nivå. Jeg vet ikke hva som er verst, men Twitter er i alle fall ikke fullt så intervenerende.

Jeg ante vel alt ved første ankomst at det var noe fremmed ved stedet, når du møtes av advarsler og forordninger idet du ankommer plattformen. Alt sammen forsterket av fornemmelsen at stedet nok var for spesielt interesserte, med en betydelig overvekt av deltagere av ganske nerdete tilbøyelighet, som bruker brorparten av tiden på selvransakende metadisputt. Da er det ikke fritt for at den som heller vender blikket mot verden, ramler litt av.

Som generalisten jeg engang er, vendte jeg snuten mot Twitter igjen – i håp om keiserens snarlige abdikasjon.

Så Elon: Hello darkness, my old friend.

P.S. Jeg nevnte Atle Antonsen oppi lia her, og kan bekrefte at blodtåka lå like tjukt på Mastodon, som på Twitter. Berettiget som bare det, ja visst, men alle som hadde forhåpninger om at Mastodon skulle bli noe helt annet (enn Twitter): lykke til med det. Jeg syns likevel det blir feil om moderatorer intervenerer mot uttrykk for høyst menneskelig og berettiget harme. Harme er det uansett, enten den kommer til uttrykk her eller der. Frem og tilbake er nemlig like – eller dobbelt – så langt. Det var bare det.

Adjøss, Elon!

Etter 14 og et halvt år på Twitter, takket jeg i dag for meg, og skal jeg først være 100 prosent ærlig, vil det neppe bli noe savn.

Ikke at det er noe galt med folkene der, altså, eller … noen av dem er jo ikke helt gode, og det er vel kanskje også det som er greia. Med Elon Musk til rors, blir det sannsynligvis flere av dem (og Trump vender antageligvis tilbake).

Så i dag klippet jeg navlestrengen, slik Musk vingeklippet Twitter-fuglen, med en ytringsfrihets-absolutisme det trolig ikke kommer noe godt ut av. Det var – tidvis – moro, så lenge det varte, men å bidra til, endog bivåne, en plattform der gærningen er sjef, har fjernet siste rest av moro. For meg, iallfall.

@JarlePetterson fins ikke mer – i alle fall på Twitter.

Men du finner meg her, da.

Rettelse: ny feil følger.

Slekters gang

Sist fredag tok vi det endelige farvel med min svigerfar, som altfor tidlig gikk bort onsdag 2. november, bare 75 år gammel, med en lungebetennelse som ble for mye å bære, for en kropp som allerede var kraftig svekket – av alt som følger den lumske Parkinsons sykdom.

Nå var Kolbjørn ingen utpreget religiøs mann, som den fritenkeren han engang anså seg, men hadde ingenting imot salmer. Tvert om, med gode gamle Deilig er jorden som en av favorittene – en salme som, passende nok, rommer strofen «Slekt skal følge slekters gang». Passende, fordi han natten før jordfestelsen fikk sitt andre oldebarn, som far til fire, bestefar til ti – og oldefar til to.

Da har du satt spor etter deg, selv om de fleste nok vil huske ham for så mye annet – og tro meg, det er nok å ta av. Derfor er det heller ikke så merkelig at kirken sist fredag var fullsatt, like til galleriet. Og det er ingen overdrivelse.

Heller ikke at han vil bli dypt savnet, av sin kjære kone, sine barn, barnebarn, oldebarn – og svigerbarn.

Her er det bare å istemme salig Wergelands ord fra diktet Til Herman Foss:

Nu hvil Dig, Borger! Det er fortjent.
Nu løst er Flagget. Dit Værk er endt.
Ak, Norge ejer ei Laurbærskov.
Derinde vilde jeg at Du sov.

Og om du kjente ham, kan også du legge igjen et minneord – eller tenne et lys.