Twitter sliter etter Elon Musk-overtagelsen tidligere i høst, som har gjort plattformens fremtid – og min deltagelse på den – høyst usikker, for å uttrykke det forsiktig.
Og her om dagen fikk jeg nok, stengte egen konto, og migrerte til det angivelig forjettede land, den konkurrerende plattformen Mastodon. Det skulle vise seg å bli en selsom opplevelse.
Ja, jeg forstår kritikken av sentralstyrte plattformer, som Facebook og Twitter, og kanskje spesielt når én av dem er i hendene på en megaloman og noe sinnsforvirret narsissist, så ved første øyekast virker desentraliserte Mastodon, der hvem som helst kan opprette sin egen Mastodon-server, og selv håndheve en viss justis, ganske tiltalende.
Problemet er imidlertid at du fort oppdager at Elon Musks uopplyste enevelde er erstattet av en «føderasjon» av «stater», såkalte «instanser», som hver har sin nessekonge. Nessekongen kan være liberalt anlagt, eller ikke, slik tilfellet var i den norske «instansen» jeg hadde valgt, med en eier/moderator som, helt utvilsomt i aller beste mening, påtalte ethvert utspill som kunne tenkes å krenke offentlighetens bluferdighet eller rettferdighetssans (for eksempel med krav om å utvise varsomhet med å betegne Atle Antonsens rasisme som rasisme, før en offentlig oppnevnt instans har identifisert den som det). Det blir litt for voldsomt – og jeg er ikke den som mener vi har for lite ytringsfrihet.
Musks uopplyste enevelde var med ett erstattet av en lokal føydalstat, i en «føderasjon» av flere. Også eneveldig, men på et desentralt nivå. Jeg vet ikke hva som er verst, men Twitter er i alle fall ikke fullt så intervenerende.
Jeg ante vel alt ved første ankomst at det var noe fremmed ved stedet, når du møtes av advarsler og forordninger idet du ankommer plattformen. Alt sammen forsterket av fornemmelsen at stedet nok var for spesielt interesserte, med en betydelig overvekt av deltagere av ganske nerdete tilbøyelighet, som bruker brorparten av tiden på selvransakende metadisputt. Da er det ikke fritt for at den som heller vender blikket mot verden, ramler litt av.
Som generalisten jeg engang er, vendte jeg snuten mot Twitter igjen – i håp om keiserens snarlige abdikasjon.
Så Elon: Hello darkness, my old friend.
P.S. Jeg nevnte Atle Antonsen oppi lia her, og kan bekrefte at blodtåka lå like tjukt på Mastodon, som på Twitter. Berettiget som bare det, ja visst, men alle som hadde forhåpninger om at Mastodon skulle bli noe helt annet (enn Twitter): lykke til med det. Jeg syns likevel det blir feil om moderatorer intervenerer mot uttrykk for høyst menneskelig og berettiget harme. Harme er det uansett, enten den kommer til uttrykk her eller der. Frem og tilbake er nemlig like – eller dobbelt – så langt. Det var bare det.
Nedtegnelser 