Det står ikke til å nekte: Da nyheten om tyske Babylon Berlins foreløpig siste sesong sprang uken som gikk, var det høytid i stuen, og nå er sesongen ferdig binget, i sitrende forventning om en femtesesong, for dette er virkelig gull – eller burde jeg si Gold?
Unbedingt! Javel, så kan man lett forledes til å tro at man står på Goethe-Instituts lønningsliste, for det er jo ikke akkurat første gang jeg skryter hemningsløst av tyske serier, tysk mellomkrigs-film, -musikk, -design og -arkitektur. Men nei, entusiasmen er ekte og uhonorert, antageligvis motivert av bloggerens private fascinasjon for den liberale og grensesprengende tyske kulturen under Weimarrepublikken. Jeg kunne nevne i fleng, men nøyer meg med Fritz Lang, Kurt Weill, Bertolt Brecht og Walter Gropius, for å holde meg til et knippe absolutte enere. Ikke å forglemme hvor skjellsettende æraen etter hvert skulle vise seg å bli, på så mange – og ofte nedslående – vis.
Nyheten om den foreløpig siste sesongen gjorde virkelig dagen til Ein Tag wie Gold, som også er sesongens gjennomgangsmelodi:
Fremført av Max Raabe med sitt Palast Orchester, som for øvrig gir konsert i Bergen neste høst.
Skulle du imidlertid nøye deg med TV-serien, finner du samtlige sesonger hos Krinken.
Du kommer ikke til å angre.
Nedtegnelser 