Ein Tag wie Gold!

Det står ikke til å nekte: Da nyheten om tyske Babylon Berlins foreløpig siste sesong sprang uken som gikk, var det høytid i stuen, og nå er sesongen ferdig binget, i sitrende forventning om en femtesesong, for dette er virkelig gull – eller burde jeg si Gold?

Unbedingt! Javel, så kan man lett forledes til å tro at man står på Goethe-Instituts lønningsliste, for det er jo ikke akkurat første gang jeg skryter hemningsløst av tyske serier, tysk mellomkrigs-film, -musikk, -design og -arkitektur. Men nei, entusiasmen er ekte og uhonorert, antageligvis motivert av bloggerens private fascinasjon for den liberale og grensesprengende tyske kulturen under Weimarrepublikken. Jeg kunne nevne i fleng, men nøyer meg med Fritz Lang, Kurt Weill, Bertolt Brecht og Walter Gropius, for å holde meg til et knippe absolutte enere. Ikke å forglemme hvor skjellsettende æraen etter hvert skulle vise seg å bli, på så mange – og ofte nedslående – vis.

Nyheten om den foreløpig siste sesongen gjorde virkelig dagen til Ein Tag wie Gold, som også er sesongens gjennomgangsmelodi:

Fremført av Max Raabe med sitt Palast Orchester, som for øvrig gir konsert i Bergen neste høst.

Skulle du imidlertid nøye deg med TV-serien, finner du samtlige sesonger hos Krinken.

Du kommer ikke til å angre.

Ich bin ein Berliner

Tyske serieskapere har virkelig svingt seg i senere år, som jeg var inne på i en bepostelse for innpå to år siden, og herligheten ser ut til ingen ende å ta, som vi nylig fikk bekreftet med den tredje sesongen av Babylon Berlin, som har gått på Krinken i senere uker, og stadig er tilgjengelig her, om du skulle være blant de ulykksalige, hvis hus serien gikk helt forbi.

La meg først presisere at dette ikke er en serie som levner seeren i åndeløs spenning, skjønt den jo er bygget som en thriller, breddfull av mord, narkotikamisbruk og usedelighet, men nei … Her er det tidsbildet serien tegner, som holder deg klistret til skjermen, så ubeskrivelig vakkert malt, i all sin sosiale nød og grimhet, der vi bæres tilbake til 1920-tallets frivole Berlin, som på én og samme tid var den mest liberale byen i Europa – og en sydende pøl av voldelige sammenstøt, mellom brunskjorter og kommunister.

På mange måter er Weimarrepublikkens siste krampetrekninger bakteppet for hele serien, og i den siste sesongen: opptakten til børskrakket på Wall Street i slutten av oktober 1929, og det er jo ikke fritt for at man lett forledes til å trekke paralleller til vår egen tids tumulter.

Javel, så må jeg bryte sammen og bekjenne min livslange fascinasjon for tysk estetikk anno dazumal (si «Bauhaus» til meg, så har du det gående), men la ikke det hindre deg i å stifte bekjentskap med en verden som skulle farge ettertiden, på flere måter enn vi er klar over.

Soundtracket er heller ikke å forakte, her ved Severija Janušauskaitės fremføring av kjenningslåta Zu Asche, zu Staub, fra seriens første sesong for tre år siden:

Jeg kunne intellektualisere, utbrodere og sette tingene mer i kontekst, men nøyer meg med å fastslå at dette er noe du ikke vil gå glipp av. Etter denne opplevelsen kan jeg i alle fall istemme salig JFKs etter hvert ganske forslitte tilståelse: Ich bin ein Berliner (enda godt han ikke var i Hamburg, si!).

P.S. Skulle du være blant stakkarene som deler min fascinasjon for epoken, kan jeg på det varmeste også anbefale en svipptur bortom 「 FLOMM 」 THE BATTLE For MODeRN 1923. Just sayin’.

Etter knapt å ha fordøyd mesterverket Babylon Berlin, sendt på NRK før jul (og i skrivende stund fortsatt tilgjengelig på NRK TV, som det nå heter), tro sannelig Krinken til med nok et tysk MeisterstückDas Boot, som fortsetter der Wolfgang Petersens 1981-epos slapp.

Også denne serien tilgjengelig på nett – idet dette publiseres. Det er bare å gå hen og se.

Og hva svarer vi da?

«Jawohl, Herr Kaleun!»

Twin Peaks 25 years on

Are we counting down?

Yes, we are!

Nok nå, NRK

En blogger, som for øvrig ønsker å være anonym, gir for dagen sitt besyv med Krinkens minutt for minutt-satsing:

Er en TV-kanal kommersiell om den avhenger av statsfinansiering?

Det sier seg selv: Skal en ikke-statlig, privat og kommersiell TV-kanal forbli ikke-statlig, privat og kommersiell, kan den ikke basere sin finansiering på milde gaver fra kulturministeren.

Jeg mener … hør på deg selv, Linda Hofstad Helleland:

Det er viktig å sikre en reell konkurrent til NRK. Det er viktig for mediemangfoldet få andre til å strekke seg og levere bedre. For å sikre innhold og meningsproduksjon av høy kvalitet er det viktig å ha en aktør som sørger for medieproduksjon utenfor Oslo.

Kulturministeren til Dagbladet

Det. Er. Ikke. Statens. Oppgave.

Når det kommer til spørsmålet om på hvilke måter TV-mangfoldet har gitt NRK noe å strekke seg etter:

https://nedtegnelser.com/2015/03/05/saerpreg-en-forutsetning-for-kringkastingsavgiften/
(Denne bloggen 5. mars 2015)

Farmen? Nei …

anno

For øvrig er spørsmålet om en kommersiell allmennkringkasters geografiske beliggenhet mediepolitisk uinteressant, i det at det er og blir distriktspolitisk – og skulle TV 2 finne det opportunt å forlate Bergen; se om jeg bryr meg.

Tanken om å fjerne kringkastingsavgiften derimot, også kjent som TV-lisensen, er ikke så dum – om den erstattes av en tilsvarende skatt eller avgift, vel å merke.

TV 2 TV 2s vekst og fall

Kom bare ikke og fortell at statsfinansierte TV-kanaler er kommersielle.

Du har:

Skurkebanken Nova Bank, i den danske spenningsserien
Skurkebanken Nova Bank i den danske spenningsserien «Bedrag». Skjermdump fra NRK.

Og du har:

DNB
Den Norske Bank.

Det kan selvfølgelig bero på at mitt tidvis overdrevent grafiske jeg ser ting som overhodet ikke er der (det ville ikke ha vært første gang), men er det noen som forsøker å fortelle oss noe?

Sorry, man har slikt å gjøre.

Dr. Kapusch könnte Dr. Mabusch sein.

Fred for enhver fredspris – for noen Emmy blir det ikke

Så led man seg gjennom syvende og siste episode av helteeposet Nobel, en serie til hvilken man muligens ikke hadde de aller høyeste forventninger – med rette, skulle det altså vise seg.

Nå skal jeg ikke gi meg til å dissekere serien, utover å tilkjennegi misnøye og eventuell tilfredshet, som henges på et knippe vilkårlige knagger.

En ting er at man antagelig har begynt å få nok av norske serier og filmers fremstilling av norsk heltemot, etter kjent og svært så amerikansk mønster, og siden vi først er inne på det:

Når ble det egentlig vanlig at norske embedskvinner og -menn tiltalte hverandre på engelsk – og da mener jeg ikke bare «are we good?».

Og omtaler virkelig norske soldater, like ned til de meniges rekker, landets utenriksminister som «umin» nu om dagen? Definitivt ikke i min tid, men meget kan ha forandret seg. Så som, for eksempel, at norske toppbyråkrater omgås le corps diplomatique, iført aftenkjoler med tribal-tattis på overarmen.

Skjønt det neppe anses diplomatisk kutyme.

Når serien til alt overmål mangler spenningsmomenter, og utelukkende har til hensikt å fortelle verden hvor barske og snappy norske soldater, journalister og diplomater er, skal man kanskje ikke fortenkes i at man henfaller til kjent og kjær mimikk:

Animert Jarle

La oss heller ikke glemme at alle norske embedsmenn (og soldater) er vakre, og utelukkende bebor hjem prydet med det ypperste innen skandinavisk design. Dette er det viktig at verden får vite.

Ja, og så Gutta på haugen, så klart. La oss ikke glemme dem: