Kategori: Refleksjoner

KI bare farlig så lenge det fins dumme folk

Vi er nok mange som er bange (rim, slim, plim) for den voldsomme fremveksten av KI-genererte tekster og bilder, i første instans. Som utøvende, både av innhold og formgivning, befinner jeg meg selv i noen av yrkesgruppene som snart kan tvinges til å se i øynene at vi ikke lenger er til nytte, som selvfølgelig er bekymringsfullt i seg selv, men som ikke er hva jeg tenkte å ta tak i her.

Heldigvis har teknologien ennå et stykke å gå, før vi kan feste nevneverdig lit til den – som min gode venn Pål Hivand nylig erfarte:

(Jeg skal ikke nekte for at det er fristende å kopiere stuntet, så underernært som jeg er på lovord.)

Som det også fremgår av bildet oppi toppen, ba jeg DALL•E generere et bilde av Stortinget i futuristisk utførelse. Ikke ser det ekte ut, og skal jeg først være helt ærlig: mer som noe hentet fra Midtøsten i bibelsk tid, enn direkte futuristisk. Så ja, teknologien har potensial, men direkte pålitelig er den vel knappest, skjønt den definitivt kan brukes til å fremstille illustrasjoner som ikke foregir å være autentiske – og de kan bli riktig bra (derav frykten for illustratørers velbefinnende).

Enn så lenge er det imidlertid slik at du skal være temmelig tett i pappen om du ikke avslører galskapen, selv om eksamenskandidater har innlevert ChatGTP-genererte besvarelser, med innpå laudabelt resultat. Inntil videre forestiller jeg meg likevel at det kanskje sier mer om sensorene enn om den kunstige intelligensens ferdigheter, men utviklingen går uvegerlig sin gang, og det fins ikke det bøss vi kan gjøre med det.

Falske bilder er bare farlige om vi som ser dem tror de er ekte, men hvorfor skulle vi – med det vi vet om deep fake og kunstig intelligens? Hullkameraet (såkalt camera obscura) ble oppfunnet for over 1000 år siden, men foto skjøt vel ikke virkelig fart før franske Joseph Nicéphore Niépce lanserte det kjemisk fremkalte fotografiet på 1820-tallet. Før den tid var vi henvist til malerier eller annen bildende kunst, helt uten krav om autentisitet – og siden har bildene vært gjenstand for retusjering, med vekslende hell. At teknologien er kommet så langt at arbeidet kan gjøres uten menneskelig medvirkning, gir ikke alene grunn til videre bekymring.

Arbeidsplassene er et annet kapittel, men det stiller vi i bero. Men denne er litt søt, da:

by Kategorier: Media, Norsk, RefleksjonerStikkord: , , , Legg igjen en kommentar

Det fine med helg, er at du faktisk får tid til å skrive intervjuene dine, uavbrutt av andre intervjuer (og all admin rundt).

#frilansliv

by Kategorier: Media, Norsk, RefleksjonerStikkord: , , Legg igjen en kommentar

Det sikreste sykdomstegnet

Når du våkner, og det siste du tenker på, er kaffe. Når bare tanken på kaffe simpelthen byr deg imot, slik tilfellet har vært for meg, siden jeg for fem dager siden testet positivt for Covid-19.

Det er da du vet du er syk. Faktum er at testen strengt tatt ikke var nødvendig. Alt jeg behøvde å spørre meg selv, var simpelthen om jeg hadde lyst på kaffe eller ei. Avhengig av svaret, ville jeg med den største letthet kunne fastslå om jeg var syk eller frisk.

I går våknet jeg med sedvanlig kaffetørst, som underforstått betyr at jeg var frisk. Synd, bare, at den ikke smakte det bøss, skjønt smaksløkene gradvis våknet til liv gjennom dagen, til de dagen derpå synes fullkomment restituert.

Greia forblir uansett at avsmak for kaffe fremstår som det sikreste tegn på sykdom hos en kaffeelsker. En avsmak som lykkeligvis er borte. Jeg ville ikke gå fullt så langt som enkelte filosofer, kjent for å ha stilt spørsmål som:

Burde jeg ta livet av meg – eller ta en kopp kaffe?

–– Albert Camus

Fullt så gæli er det altså ikke, men det er neigu ikke mye om å gjøre!

Kaffeillustrasjon: bloggers egen.

by Kategorier: Norsk, RefleksjonerStikkord: , , Legg igjen en kommentar

Så var det på’n igjen

Sannelig er det ikke gått 23 år siden jeg var medlem av Europabevegelsen, og nå er jeg, etter en måned som med all tydelighet har demonstrert betydningen av europeisk samhold, det forsyne meg igjen.

I motsetning til på 1990-tallet kommer jeg imidlertid ikke til å gi dem lillefingeren. Sist det skjedde, endte jeg med å bli tildelt ansvar for å etablere lokallag (EB Oslo Syd, for Nordstrand, Søndre Nordstrand, Ekeberg-Bekkelaget, Lambertseter og Østensjø), med tilhørende innsats rundt folkeavstemningen 1994 – og satt i en årrekke i styret for fylkeslaget i Oslo, også som leder.

Det krever sitt, for å si det sånn, så den feilen gjør jeg ikke igjen, og jeg har sikret meg på to ypperlige vis, idet at jeg nå er medlem av fylkeslaget i Vestland, som har det meste av sine aktiviteter på betryggende avstand, i Bergen (en hel dagsekspedisjon unna), og ikke føler noen trang til posisjonering. Jeg blir rent sliten av å bivåne dem som kjemper om oppmerksomheten, først og fremst på Facebook, av alle ting – fullkomment tilfreds med at det må være deres tid til å skinne nå.

Så denne gangen er jeg proaktiv (you like?), kommer dem i forkjøpet og gjør det klart hvor landet ligger, skremt som jeg er, av ymse medlemskap i årenes løp, som uten unntak har medført tidkrevende arbeid i styre og stell.

At styrkede bånd til EU blir nødvendig, fortrinnsvis i form av et fullt medlemskap, kan det imidlertid ikke være mye tvil om. Mitt medlemskap, i Europabevegelsen derimot, vil ikke komme til å bli aktivt. Skulle jeg, mot alle formodninger, fristes til innsats, blir det i kulissene. Så kan heller påfuglene holde på med sitt.

Med det sagt kan jeg anbefale et medlemskap på det varmeste. Rett nok nærer jeg ingen illusjoner om at gjenstridige nordmenn noen gang kommer til å ombestemme seg. Til det er vi nok altfor sta, men det kan umulig skade om noen av oss likevel holder fanen høyt.

P.S. Nei, jeg sladdet ikke adressen på brevet for oven. Den som forestiller seg at adressene våre er hemmelige, kan umulig ha hørt om Google.

EU er kjærleik. Bloggers egen illustrasjon.
by Kategorier: Aktualitet, Norsk, RefleksjonerStikkord: , , , , , , Legg igjen en kommentar

NRK som mikrofonstativ for landssvikere

Det er vel ingen overdrivelse å hevde at vi har et noe uavklart forhold til narrativet om oss selv under siste verdenskrig, noe som selvfølgelig ikke er så merkelig, når den utbredte forestillingen er at alt som er norsk, per definisjon også er godt. Til nazistene blant oss kommer og slår hull på fantasien. Da blir det bråk.

Så også da NRK nylig slapp den dramatiserte dokumentarserien Frontkjempere, som fikk adskillige historikere til å forlate sine konsepter, omtrent som da Marte Michelet her om året slapp Hva visste hjemmefronten?. De fleste vil nok huske hvordan Michelets forsøk på å minne om at ikke alle knyttet til Hjemmefronten var uskyldsrene som sne, påkalte den sedvanlige blodtåka.

Selv har jeg ennå bare rukket å se tre av de fire Frontkjempere-episodene, men jeg ser jo hva kritikerne mener. For tross korrigerende «fakta», fra et panel av mer eller mindre uhildede historikere, forsøkes de frontkjemperne som ennå er i live, fremstilt som naive – eller idealister som kun ville bolsjevismen til livs, mens dramatiseringene fremstiller dem som var de gutta på skauen, kjernesunne og på alle måter likandes norske gutter.

Jeg vet ikke om det er meningen, men intervjuene av dem levner liten tvil om at de vet mer enn de vil vedstå seg, så her må jeg, ulikt tilfellet Michelet, gi kritikerne en viss rett.

I serien går dokumentarskaperne nærmere inn på bakgrunnen til frontkjemperne, langt de fleste fra kommuner med stor NS-tetthet, som ikke uventet sammenfaller med det som i dag er Sp-dominerte kommuner. Så er det da også en dårlig skjult hemmelighet at avstanden mellom Nasjonal Samling og Bondepartiet var forholdsvis kort – og at dagens Sp, som Nasjonal Samling og Sps gamle jeg, setter Norges interesser foran alt. For la oss innse det: strengt tatt er det vel bare navnet som er «nytt».

Der har du en kjensgjerning Trygve Slagsvold Vedums avvæpnende latter aldri vil kunne skjule.

Med det sagt, og siden det engang er 9. april, er serien definitivt verdt et gjennomsyn. Om ikke annet, så for å gi deg selv anledning til å se hvordan landssvikerne rettferdiggjør sine ugjerninger for ettertiden. Det er interessant, det også, selv om serien fremstår som et veritabelt forsøk på full frifinnelse. De fleste av oss vet formodentlig nok til ikke å la seg overbevise.

Du finner den her.

Illustrasjon: NS/Filmavdelingen/NRK

by Kategorier: Norsk, Observasjoner, RefleksjonerStikkord: , , , , Legg igjen en kommentar

Apokalypse-observasjoner langs landevei

I et forsøk på å bli kvitt noen overflødige koronakilo har jeg prøvd å gjøre det til en regel å tilbakelegge seks daglige kilometer på 60 minutter, langs våre svingete og smale landeveier – som jeg anser en akkurat passelig distanse, til akkurat riktig tid, for gamle menn som meg selv. Skjønt jeg fort faller i tanker om dette og hint, i en slik grad at tempoet helt havner i bakgrunnen, og far krysser målstreken fem minutter på overtid.

Og nei, jeg overdriver jo ikke når jeg sier at veien er smal, for det er den jo – til de grader at bilene jeg møter må stoppe om det følger annen trafikk bak meg. Og så har du dem som flakker med blikket, mens de tilsynelatende overveier om de bør kollidere med den møtende trafikken eller kjøre meg ned. Vel, sånn ser de i alle fall ut.

Folk klager selvfølgelig på veistandarden, og jeg er fullt klar over at det jeg nå skal si antageligvis er som å banne i kjerka, men vi er jo så få som bor her ute at vi burde prise oss lykkelig over at vi har vei overhodet. Det er klart at folk ikke vil høre på det øret, men det blir jo ikke mindre sant av den grunn.

En annen landeveis-observasjon som er til stor personlig forlystelse, er innslaget av bærumsregistrerte biler her omkring, i alle fall i helgene og hyttesesonger som denne. For jeg tuller ikke, minst annenhver bil på veiene bærer bærumsskilt.

Bæringer valfarter til Tysnes?

Så kan man saktens spørre seg om årsaken. Jeg burde muligens ha forhørt meg, men skulle jeg finne det opportunt å spørre den lokale handelsstanden, gjør jeg regning med at de vil avkrefte at annenhver kunde er bæring, så hva kommer det av? Min høyst private teori er at det handler om jåleri, for utover å være bærumsregistrert, hører bilene til den dyrere enden av prisskalaen, og har nok en nyrik bergenser bak rattet, heller enn en bæring.

Det er klart jeg måtte smile for meg selv, der jeg gikk i tanker om fenomenet. Enda mer, selvfølgelig, da nok en BS-registrert bil passerte mens jeg grunnet på saken – etterfulgt av enda en.

Som tingene står er det ikke fritt for at jeg tok meg i å undres hvor mange som må gi fra seg doninger, båter, fritidsboliger og primærboliger når den pandemiske apokalypsen når sitt klimaks. Som medlem av prekariatet er jeg naturligvis ikke så engstelig, siden jeg hverken har hus, bil, båt eller hytte, og dermed ingenting å miste. High-flyerne blant oss derimot, bekymrer meg, og jeg er redd vi vil se en del skjebner som minner om dem vi så i kjølvannet av jappetiden, for et par og tredve år siden. Her finner du i alle fall ingen skadefryd.

At flyselskapene forsvinner, er imidlertid kilde til langt mindre bekymring. Hvordan kloden og våre etterkommere skulle ta skade av deres – og oljeselskapenes – sorti, er meg i alle fall et mysterium.

Apokalypse eller ei, tror jeg situasjonen byr på en gylden anledning til å skape en bærekraftig verden, på ruinene av den som var alt annet enn bærekraftig. Det er da også noe.

by Kategorier: Aktualitet, Norsk, Observasjoner, RefleksjonerStikkord: , , , , Legg igjen en kommentar

An embarrassing display of disgust

Norway’s prime minister Erna Solberg’s conduct during the Nobel Peace Prize award ceremony yesterday agitated quite a few, clearly demonstrating her contempt, not only by abstaining from applauding a number of statements, but by clapping – and smiling – in a demonstratively condescending way. Yours truly not exempt:

Needless to say there’s been a lot of debate in the wake of the whole thing. The PM herself, and those sharing her view on nuclear weapons, keep trying to explain that applauding attitudes she does not share would be dishonest, and who am I to contradict that? Hell, I even agree.

Nevertheless the incident turned out to be a blatant show of the official Norway’s distaste for Nobel laureate ICAN, which surely cannot possibly have been the Nobel committee’s intention.

Better then to stay away, leaving the Norwegian parliament’s opposition, sharing ICAN’s views, to represent the official Norway.

That could have brought some dignity to the mockery we were forced to witness.

With all that said, I’m not at all sure that a unilateral disarmament is the way to go (in Norwegian), but this performance was nothing less than a blatant display of disgust. For which I’m deeply embarrassed.

Photo: Norway’s Prime Minister Erna Solberg (Conservatives). Photographer: Tomas Moss – http://www.icu.no.

by Kategorier: Aktualitet, Current affairs, Reflections, RefleksjonerStikkord: , , , , , , , Legg igjen en kommentar

In a tweet yesterday (please forgive its – Norwegian – language) I put it to my fellow tweeters that the longer an occupying force (Spain) is able to hold an occupied possession (Catalonia, since 1714), the bigger the chance of the occupation’s international approval:

Most of those protesting the statement objected that the occupation has lasted too long for the assertion to hold true.

Also see: Let Catalonia remain occupied, if they so desire

by Kategorier: Aktualitet, Current affairs, English, Reflections, RefleksjonerStikkord: , , , , , Legg igjen en kommentar

Let Catalonia remain occupied, if they so desire

I like Spain. Not only because I’ve visited several times and quite like it there, but also because I favour unity over separatism, which goes for Spain as for any other country, as well as my beloved homeland, Europe.

However, we should remember that the late generalissimo Francisco Franco remains in high esteem among many a Spaniard. Also his Guardia Civil‘s conduct during the Catalan referendum weeks ago, immediately woke my sympathy for the Catalan separatists – and their demand for independence.

With that said, I find separatism a bad idea, just as I find unity a good one, which includes Catalonia and Spain. Nevertheless, there are a couple of factors that we need to take into account.

What ever the outcome, the international community needs to ensure that democracy prevails. Today we hear claims that the Catalan referendum was illegal, rendering, therefore, the declaration of independence equally illegal, but is that actually the case?

  1. We need to remember that the declaration was made, not by the referendum, illegal or not, but by the legally elected Catalan parliament. Whether or not that decision was based on the referendum, it was indeed made by the Catalan people’s legally elected representatives. As the case always is, when ever democracy is at work.
  2. We’ve heard claims that a new referendum would have to be held throughout Spain, in order to secure the referendum’s legitimacy. To which I should perhaps remark that:
    1. The minute you assign an overwhelming majority the task of deciding a minority’s future, how could you possibly expect an outcome favouring anyone but the majority?
    2. Said majority is an occupant, insofar that Spain invaded, occupied and annexed Catalonia in 1714, rendering Spain a de facto occupying force. Since when did international law condone an occupying country’s right to decide the fate of the occupied?

These are all facts that we need to keep in mind, whether we favour Catalan separatism or not. Personally I do not, but if we are to discuss these matters, I think it’s only fair that we do so on the basis of facts.

Illustration: The Estelada blava. The Catalan flag. Blogger’s own drawing.

by Kategorier: Aktualitet, Current affairs, English, Reflections, RefleksjonerStikkord: , , , , , 1 kommentar

As self-declared inventor of the word «fake» (true story!), perhaps the current U.S. president should be wary of how he himself is seen, because while no supporter of the Mexican wall – or the Obamacare repeal and replacement, I cannot help wondering how the Donald’s two urgent-most measures seem less feasible than any other.

Photo: U.S. President Donald Trump. Detail from official White house portrait.

by Kategorier: English, Reflections, RefleksjonerStikkord: , , Legg igjen en kommentar