Når jeg ser hva jeg poster på Instagram (og ellers), er det ikke fritt for at jeg føler jeg har stått på stedet hvil i 30 år, for denne grafikken er ærlig talt kliss lik den jeg begikk på 1980-tallet og et stykke inn på 1990-tallet – skjønt vi selvfølgelig ikke hadde iPhoner ved de leiter.
Sett bort fra slike detaljer, får man utvilsomt fornemmelsen av å stå litt i stampe, enten det innebærer at jeg er frøktelig bakpå nå – eller veldig før min tid da.
Stillstand er det nå lell (eventuelt lojalitet mot en stil), og kanskje er det tid for å innse at dette ikke lenger holder mål – skal en dømme etter fraværet av likes og respons hos lokalt næringsliv.
Man er en late bloomer når det kommer til Instagram. Rett nok postet man tid om annen bilder borti der, for noen år tilbake, men siden man holdt – og holder – seg med inntil flere blogger, hvorav noen utelukkende forbeholdt foto, så man kanskje ikke helt poenget.
Ikke desto mindre har man gjenopplivet Instagram-kontoen, som for tiden byr på én ny tegning hver dag. Gammelt ræl jeg har hatt liggende, tegnet på EDB-maskinen, som nu slippes i en evig strøm, borte på Insta.
Honestly do not know what came over me. Just saw an old photograph of a Mobil garage, including those iconic cylindrical petrol pumps.
I miss unique details like that in design everywhere. So had to draw one myself, partly based on (a very small!) photo and on memory, so accuracy may not be the best. My apologies for that.
Sunday and nothing better to do, but a nice addition to my personal clip art library, all the same.
P.S. And, as you will see, clearly a work still in progress.
Om jeg ikke husker mye feil, satte jeg meg fore å begå en samling norsk clip art, her om uken, men må nok se i øynene at jeg ikke kan gå like detaljert til verks, skal jeg ha håp om noen gang å komme i mål.
I så fall skulle jeg ha tatt meg forholdsvis fett betalt – noe som formodentlig er i strid med all clip art-bruks intensjoner. Vel ligger djevelen i detaljene, men det får være grenser! Færre detaljer fra nå av, og, antagelig, mer en façe enn på skrått.
Hjulkapsel på ambulanse. Bloggers egen tegning.
Utover det er man i bunn og grunn fornøyd.
P.S. Man har, som Ingrid Espelid, juksa litt, da. Hjulkapsler, og et par av lyktene, er tegnet kun én gang – og duplisert. Det er liksom en av fordelene med datagrafikk.
P.P.S. Og som alltid, når det kommer til presisjonsarbeid, er det noen detaljer som er uteblitt. Følgelig og derfor:
Oppdatert, datagrafisk fremstilling av ambulanse – med fingerte helseforetak-betegnelser. Bloggers tegning.
Det er en av de helgene. Fruen sitter over tegnebordet, i full sving med en av sine sedvanlig (sykt) detaljerte strektegninger – et møysommelig arbeid, som nok tar det meste av helgen, og adskillig mer til. Tilgi uskarpheten, thi man fotograferte hastig, usanksjonert og i skjul, med gammelt mobilkamera uten stabilisator (noe man imidlertid håper det snart blir en råd med):
Norsk ambulanse. A work in progress, som det heter, som nærmer seg ferdigstilling, bare de siste lyktene, sidevinduene og dekalene kommer på plass. Bloggers tegning.
Et ytterst relevant behov, spesielt etter at Microsoft skrotet sitt her om året, hvor mangelfullt det enn var.
Men det er rart med hvordan menn og kvinns henfaller til så forskjellige motiver. Blomster versus knapper, knotter og biler, lissm. Hvor stereotyp kan man bli? Rett nok er egen motivasjon å få på plass et clip art-arkiv tilpasset norske forhold, men lell. Teknisk har jeg heller ikke utviklet meg nevneverdig, på de noen og tredve årene som er gått siden jeg begynte å arbeide med vektorisert datagrafikk. Her står jeg kort og godt på stedet hvil, skjønt det som helgesyssel er helt ok.
Én ting tror jeg likevel trygt jeg kan fastslå. Skal jeg ha håp om å få biblioteket ferdig innen overskuelig fremtid, kan jeg bare ikke fortsette å gå like detaljert til verks:
Hjulkapsel på ambulanse. Bloggers egen tegning.
Skjønt fruen ikke er helt borte vekk, hun heller:
Utsnitt av kone pones blomstertegning, i all sin uskarpe prakt.
Ett anser man i alle fall relativt sikkert: Skulle De ikke høre mer fra herværende blogger med det første, beror det nok på grisebank for uautorisert gjengivelse av fruens kunst. Dog nærer man håp om at hennes egen deling derav virker i formildende retning.
Nu tilbake til ambulansen. Man kan behøve en før man aner.
Og der var juletreet i hus. Egenhugget i egnens skog i dag. Tror ikke?
Exhibit A:
Villmarkens sønn fanger juletre. Fotograf: Datter (13).
Værforholdene innbyr imidlertid ikke til verdens juleste julestemning, men vi har jo ingen menneskeskapte klimaendringer, så da så.
Det bør muligens, og i rettferdighetens navn, anføres at husbond og viv delte på sagingen, dog. Treet oppi toppen er for øvrig også egenhendig. Tegnet, vel at bemærke. Svært hastig, som en vil se, og hovedsakelig ved hjelp av polygoner, så big deal, right?
Som regel, når man behøver en illustrasjon, tegner man den simpelthen, men noen ganger lyt dæ skje furt. I slike tilfeller har man gjennom årene hatt en viss glede av clip-arten, eller utklippstegningene, om man vil. De vet, slike vi alle har lekt med i Powerpoint, om de fleste av dem er aldri så stiliserte.
Nå har det seg likevel slik at man rett som det er finner clip-arten heller irrelevant, utenlandsk som den engang er, og gjerne skulle hatt et arkiv ferdige illustrasjoner med norske motiver, og er kommet til at fraværet av den slags på markedet, påkaller en smule egeninnsats. Nød lærer naken kvinne og all den jazzen, De vet.
Og før man vet ordet av, gir man seg et formidabelt prosjekt i vold, som utvilsomt vil ta evigheter, og debuterer med en norsk 200-lapp, men kan neppe gjøre regning med å gjøre karriere som falskmyntner, som det fremgår av tegningen for oven. Kristian Birkeland er vel ikke helt seg selv, han heller. Som utklippstegning i trykksaker, presentasjoner og slikt, skulle den likevel gjøre susen, meg tykkes. Skjønt jeg nok ikke hadde begynt med norske pengesedler, hadde jeg visst dette da jeg startet. Men gjort er gjort.
Skulle kolleksjonen bli stor nok, ender jeg nok med å gjøre den tilgjengelig for andre som har følt det samme savnet, men det lerretet er nok langt å bleke – eventuelt å tegne på.
Gad vite hva som har fått meg til å tegne gamle disneyklassikere i det siste, men jeg kan jo ikke nekte for min brøde. Ikke hadde jeg synderlig lyst til å tegne Storeulv, heller, man har bare slik sans for ulvens maksime. Alltid hatt.
Nedtegnelser 