Snakk med ekstremistene, så har du det gående

Jeg vil tro det hersker forholdsvis bred enighet om at ekstreme krefter har hatt gode tider de siste 20 årene, og så avgjort etter at den store majoritet for 15 år siden tok deres side i den mye omtalte karikaturstriden. Men om noen, mer enn andre, er å takke for fremveksten, tror jeg det må være alle som har ivret for «dialog» med ekstremistene, gjennom å imøtegå argumentene deres med sine egne.

På den måten har de oppnådd legitimitet, endog styrket motivasjon – og en følelse av å være av betydning i det offentlige ordskiftet – i en slik grad at selv Hege Storhaug, Hans Rustad og Helge Lurås rett som det er har gjesteopptredener i riksdekkende debatter på TV, så vel som i trykte medier.

Da kan du ikke sperre øynene forundret opp over at det som for tyve år siden ble ansett ekstremt, i vår tid regnes som fullkomment legitimt. Alt for ytringsfriheten, ikke sant?

Så takk skal dere f… meg ha, dere som ivrer for å booste selvbildet deres, med oppmuntrende motargumenter og … dialog.

Stopp statsstøtten til alle tvilsomme organisasjoner, Erna!

At Erna Solberg nå fjerner statsstøtten til Mehtab Afsars Islamsk Råd Norge, er ærlig talt helt på sin plass – og på høy tid. At hun samtidig nekter å diskutere bortfall av det samme for Hege Storhaugs Human Rights Service, er tilsynelatende tilsvarende ubegripelig.

Når jeg skriver «tilsynelatende», er det ikke fordi jeg ville drømme om å tillegge statsministeren sympatier for HRS og deres rasistiske tankegods, men fordi det for Erna Solberg handler om såkalt realpolitikk – om det enkle faktum at hele hennes tilværelse som statsminister, avhenger av støtten fra regjeringspartner Frp, hvis HRS-sympati ingen må finne på å betvile.

Som sjef for en de facto rasistisk regjering, har ikke-rasistiske Erna Solberg få andre valg.

Der har du én av grunnene til at jeg avstår fra å involvere meg i partipolitikken. Jeg vil ha mine meninger i fred – og dertil kunne stå for dem.

Det er en luksus statsministeren (eller lojale partimedlemmer som sådan) ikke kan unne seg – med mindre hun hadde hatt sine meningers mot, selvfølgelig, og tok sin hatt og gikk.

When extremism changes our view of normalcy

Most people weren’t surprised by yesterday’s Alternative für Deutschland landslide election, perhaps because we long since allowed extreme views in our own governing bodies, to such an extent that their views increasingly become our own, seen as the standard to which we’re all held.

Seen in light of this, Americans supporting a proto-fascist’s U.S. presidency, or Norwegians, securing another four years of xenophobic rule, should of course not be surprised by a German 12.6 percent AfD support. We should, however, be surprised that extreme views no longer surprise us. Maybe because «they» are now «us».

The German election received significant news coverage yesterday, as it should, regardless the outcome – granted with some attention to the extremist advance, although few bothered to raise an eyebrow (which is my real concern here).

The term «white shirts» is about to establish itself as descriptive of the white-shirt-clad neo-Nazi Nordic Resistance Movement, whose marching no longer affects or concerns us, lulled into the impression that it’s all as it should be, rendering even authorities on extremism fairly indifferent to their success.

Why?

Perhaps because said Nazis do not define themselves Nazi, and after all, we have to take their word for it, no?

No.

In any event yesterday’s extremism is seen as today’s state of normalcy, and it should scare the living daylight out of us. Unfortunately, brought to a state of indifference, it does not. Furthermore and off the top of my head, I can think of only two groups rejecting the Nazi term used on modern-day Nazis: The moderate voices advocating dialogue over condemnation – and the Nazis themselves.

As mentioned in this blog on many an occasion, we often ask ourselves how the interwar Germans could possibly allow Adolf Hitler’s rise to power.

Really? I mean, really?

Photo: White shirts marching in Sweden (and increasingly, hardly noticeable, in our very own streets).

Bloggers montasje.

Je suis Jarlie
C’est moi!

Fra kraftnazi til kjellerleilighet-rebell

Vi husker 1970- og 80-tallets Norsk Front og Nasjonalt Folkeparti med vemmelse. En gjeng som leflet med nasjonalsosialismen, slik Adolf Hitler ville ha den, og som anså Norge en ideell arena for slikt, bare den ikke kom i form av invasjon og okkupasjon.

En gjeng som, ikke uten grunn, vakte allmenn vemmelse, forakt og oppstandelse, ulikt Erik Blüchers arvinger av i dag, oftest omtalt som religions- eller islamkritikere, som om noen av delene egentlig har noe med saken å bestille.

Ikke så rart, kanskje, med tanke på at landet er så restriktivt overfor alt som ikke ligner oss, og fører en politikk selv Blücher kunne ha signert.

Så vi nøyer oss med å kalle dem rampegutter og -piker. Rebeller i sine respektive kjellerleiligheter, enten vi tillegger opprørertrangen positive eller negative konnotasjoner.

Men det er klart, det sier jo sitt at det er omtrent så langt kritikerne deres våger å strekke seg (og likevel må tåle pepper for det):

Bloggers billedmontasje.

Same thing happens every time someone I know starts acting like a racist asshole in social media.

Unfriended on Facebook

I haven’t a clue what possessed me!

Burde ha sjekket

Ja, derfor burde jeg sjekket det nærmere og ikke brukt en feed fra [folk som mener det samme som meg].

Denne saken er glemt om ikke for lenge. Derfor.

Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp).
Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp).

Etter at vi ble landet med verdens strengeste innvandringspolitikk, har det slått meg at vår evne til å ense eller gjenkjenne rasisme i resten av Europa, er redusert til et absolutt minimum. Med mindre de, ulikt oss, uniformerer seg, da.

Den evinnelige etnisiteten – nochmal

Bare uker etter at man sist beblogget spørsmålet om den norske etnisiteten, er det bare å fastslå at temaet ikke har til hensikt å dø med det aller første.

Ved forrige anledning begikk man etter fattig evne et forsøk på å klargjøre egne definisjoner, så dem skal jeg la ligge (les heller bloggposten). Det som derimot slår en, er at behovet for avklaringen, både blant dem som forfekter vide og smale definisjoner, virker ytterst tvilsomt, for å si det pent.

La meg utdype:

De som mener etnisiteten (og for dem dermed rasetilhørigheten) fordrer utallige generasjoner i landet, lider under forestillinger om akkurat denne etniske gruppens opphøyethet – ikke ulikt forna da’rs nazister, eller vår tids identitære, i og for seg.

De som derimot mener enhver som tilegner seg norske verdier og identitet, uavhengig av slektens fartstid i landet, bør kunne påberope seg norsk etnisitet – som om den skulle være av høyere verdi enn deres opprinnelige, forestiller seg åpenbart det norske spesielt attråverdig, de også, selv om rasjonalet ikke er forbundet med hudfarge.

Virkelig?

Begge grupper har altså det til felles at de anser den norske etnisiteten noe å strebe etter – en oppnåelse, som om den på noe vis skulle være andre etnisiteter overlegen. En hedersbetegnelse vi innrømmer dem vi finner verdig.

Mener man det, er det klart diskusjonen er av betydning.

Mener man imidlertid, som denne bloggeren, ikke det, er dette en usigelig uinteressant debatt.

Som sjettegenerasjons svensk innvandrer, ville det være synd å hevde meg stolt av den arven. Samtidig gjør det meg heller ikke stolt av den smule norskhet slekta måtte ha tilegnet seg gjennom generasjonene.

Jeg håper det samme går for våre betydelig nyere landsmenn – og at de først og fremst knytter sin identitet til sine personlige egenskaper og verdier. Just det akter man i alle fall å fortsette med, for egen del.

Etnisiteten derimot, i mitt tilfelle svensk eller norsk, bryr meg ærlig talt midt bak.