Visst er det vel trist at noen dør, kanskje til alt overmål noen man også er glad i. At mange var og er glad i Prince Rogers Nelson, som ble så altfor tidlig revet bort i går, i en alder av skarve 57, er sikkert som snus, og ikke mindre tragisk.
Like tragisk er det dog at du siden ikke har kunnet oppsøke én nyhetskilde, uten å grave gjennom lag på lag av idolsorg, før du finner selv det minste tegn til det du søker.
Jeg likte Prince, jeg, før Purple Rain og When Doves Cry, vel å merke. Og på ny, etter at den verste mainstream-skrekken slapp taket, rundt 1987-88. Hadde noen av platene også, rett nok på vinyl, før man resignerte for CD-veldet. Men hallo.
Med det sagt:
Rest in peace, you sexy MF.
Illustrasjonen for oven (det står enhver fritt å tolke den som tårer eller regn) er for øvrig bloggers egen.
Nedtegnelser 