Jeg har byttet profilbilde i de sosiale mediene i noen dager. Det vil si i dem jeg bruker aktivt, noe som betyr Twitter og Facebook. Bildet, av «Munchs munk», har jeg fra min gamle kollega i reklamebransjen, filmmakeren Birger Otto Libell, som har lagt for dagen et sterkt engasjement for den 14. Dalai Lama, Tenzin Gyatso, i forbindelse med stortings-presidentskapet og regjeringens kalde skulder.
Det må bare medgis at jeg for egen del sikkert kunne ha vist betydelig større engasjement, men i lys av den pågående utviklingen i vår egen verdensdel, er det vanskelig å mobilisere den helt store innsatsen. Om du så supplerer med et relativt lunkent forhold til det tibetansk-buddhistiske overhodet, sitter du med nok en forklaring på det middelmådige engasjementet. For skal jeg nå først være ærlig, vet jeg ikke nok om Tenzin Gyatso og hans følgere, til at jeg med hånden på hjertet kan hevde noen av dem uklanderlige.
Det jeg derimot vet er klanderverdig, er den norske regjeringens knefall for det menneskefiendtlige Beijing-regimet, gjennom først å nekte å hilse på den feterte fredsprisvinneren, tilbudet til Kina, om fast plass i Arktisk råd (?!), og Erna Solbergs signaler, om at det blir slutt på statlige gratulasjoner til fremtidige fredsprisvinnere – så det ikke blir så opplagt at det kun er Kinas fiender som må gi avkall på statlig bifall.
Ekstra pinlig blir det, selvfølgelig, at ett av få land, som virkelig har råd til å klare seg uten merkantilt, diplomatisk og politisk samarbeid med Kina, også er ett av få som viljeløst bøyer seg for kinesernes uhørte innblanding i andre lands indre anliggender. Det er flaut, det, enten det skyldes frykt for sanksjoner mot norske næringsinteresser, eller forekommenhet for regjeringspartienes økonomiske støttespillere, som grosserer Stein Erik Hagen og skipsreder Morits Skaugen, som lenge har tatt til orde for å tildele Kina en fredspris – i hvilket fall statlige gratulasjoner rimeligvis hadde vært helt på sin plass!
Så jeg bærer det midlertidige profilbildet med stolthet. Ikke så mye i sympati med Dalai Lama, som i ren avsky mot den ryggesløse regjeringens ydmyke kravling for Folkerepublikken Kina. At Høyre og Frp skulle plukke opp arven etter AKP (m-l), som Kommunist-Kinas varmeste forsvarere, kommer ventelig overraskende på flere enn meg, men at iveren etter å tekkes dem, skulle få dem til å trekke egne, så vel som landets navn gjennom søla, det var det vel ingen som egentlig trodde.
Det er mange som har forsøkt å ta regjeringen i forsvar, midt oppi alt sammen. Ikke minst de mange høyrefolkene jeg kjenner. Og det kan jeg nesten forstå, enten det skyldes blind lojalitet eller manglende aksept for at deres egne kan synke så dypt. For det er en svært bitter pille å svelge. Så de leter etter andre motiver, uten, som rimelig er, å finne dem (alt fra «De allierte måtte jo snakke med Hitler, skulle det bli noen bedring for jødene», til «Hvis vi boikotter Kina, gjør det bare forholdet enda verre, for kinesiske dissidenter, så vel som for oss selv»).
Hva galt Dalai Lama enn måtte ha gjort, som forsvarer en slik behandling, tror jeg trygt vi kan anta at det neppe er i nærheten av Høyre, Frp og Folkerepublikken Kinas nedrige fremferd.
Nedtegnelser 