Kjære Morten Wetland. Jeg er så enig med deg, at jeg knapt vet hvordan jeg skal uttrykke det. Da nobelkomiteen fant det opportunt å tildele USAs nytiltrådte president fredsprisen, før han hadde rukket å utrette det grann, syntes jeg det var så pinlig, at jeg tror jeg kunne ha sunket i jorden.
At han fortsatt ikke har utrettet noe som tilsier at han burde bli æren til del, gjør i bunn og grunn ikke saken bedre.
Som hos deg, var min umiddelbare innskytelse at noen ville tekkes storebror, og besørge storfint oslobesøk i prosessen. Herregud, så små vi gjør oss, tenkte jeg – mens verden formodentlig tenkte langs de samme banene. Ikke minst amerikanerne selv, som du så treffende beskrev det i din kronikk.
Som du skjønner, kunne det like gjerne ha vært jeg som skrev den kronikken i Dagens Næringsliv hin uke, skjønt det vel er best å overlate slikt til dem som har ordet – og litt til – i sin makt.
Men hadde jeg vært en like dyktig skribent, til alt overmål en samfunnstopper og opinionen lånte sitt øre, er det nok ett spørsmål jeg hadde stilt, før jeg klikket på e-postklientens send-knapp:
Er mitt daglige virke av en slik karakter at det kan sås tvil om motivene for å gå ut med dette? Inkluderer mitt virke arbeid for oppdragsgivere som, direkte eller indirekte, kan være tjent med å stille nobelkomiteen i forlegenhet, for eksempel ved at de dermed fremstår som Kinas beste venner og medløpere på norsk jord?
For min egen del vet jeg selvfølgelig at så ikke er tilfellet, Morten, men skulle det, helt hypotetisk, likevel forholde seg slik, tror jeg jaggu jeg hadde utstyrt inseratet med følgende presisering:
Kronikøren har løpende oppdrag for næringslivsaktører som har interesse av å stå på god fot med kinesisk næringsliv og kinesiske myndigheter, og har dermed en viss forståelse for at kronikken kan tas til deres inntekt. Innholdet er imidlertid et uttrykk for forfatterens private engasjement, i erkjennelse av at det kan oppfattes annerledes.
Vanskelige formuleringer, syns du? Pytt, du har skrevet bedre ting enn det!
Nå er det jo ikke sikkert at First House dermed hadde holdt sin sti ren, men det hadde i alle fall du, som til syvende og sist er sakens springende punkt.
Én ting kan jeg i alle fall love deg: Du hadde ikke kavet rundt i denne picklesen, om du tilgir anglisismen, og Stanghelle, stakkar, hadde sluppet å ta munnen så full. For det er du selv som har viklet deg inn i suppedasen, vet du – ikke Stanghelle.
Jeg kan vel ikke akkurat trekkes for PFU, men slep meg gjerne for en domstol. Det tar vel ikke så lang tid før ytringsfriheten, tillikemed det meste, lever under kinesiske kår, dersom landets innflytelse på våre breddegrader blir som den har vært, så langt i år.
Om dere guttaboys får det som dere vil, da.
Foto: First House-lobbyist og tidligere FN-ambassadør Morten Wetland. Fotograf: Cia Pak/Norden.org
Nedtegnelser 