Ap og Høyre: Get a room!

Jeg har bekjent mine synder før, men gjentar villig vekk ungdommelig dårskap, som at jeg for en 40 års tid siden ønsket både Reagan og Thatcher velkommen, i kjølvannet av et 1970-tall som, i alle fall på hjemmefronten, vel var i det sosialdemokratiskeste laget. Etter denne bloggerens smak, i ethvert fall (gudene vet, kanskje jeg den gangen billet meg inn at det skulle bli noe av meg her i verden?).

Men Willoch skulle redde oss fra miseren, og skjønt jeg i løpet av det kommende tiåret skulle bli et noe mer nyansert syn til del, slik årene gjerne har for vane, savnet jeg ingenlunde 1970-tallets idealer.

Imidlertid skulle årene ubønnhørlig vise seg å fortsette, med dertil hørende vidsyn – til man i dag sitter og forbanner at ens ungdoms bønner omsider ble hørt. For det ble de, så det forslo.

Jada, vi ynder å kalle landet vårt sosialdemokratisk, skjønt det helst er av gammel vane. For hva skjedde egentlig med idealene? Ingen skal fortelle meg at det er Ernas skyld at Arbeiderpartiet erstattet statsapparatet, slik vi kjente det, til fordel for New Public Management, som faktisk var partiets verk – eller at Jens slettet «velferdsstaten» fra vokabularet, til fordel for «velferdssamfunnet».

Noe hadde skjedd. Kanskje var de blendet av cool Britannia og Tony Blairs New Labour, eller så så de på høyresidens brede appell, og sluttet at if you can’t beat them, join them?

Mitt svar er like godt som ditt, men jeg vet at både konservatismen og sosialdemokratiet er erstattet, og at det er én ting de gamle kamphanene har til felles. For tilbake står dette ene, som jeg i min ungdoms vår higet etter: monetarismen, der partene kjemper for hver sine interessegrupper, enten de går i kjeledress eller blådress. Sku bare ikke hunden på hårene, for de er begge høytlønte, så vi skal ikke fortenke noen av dem i å stemme på sin gamle motpart.

Oppfordringen går derfor både til Ap og til Høyre:

Get a room!

Eventuelt: ta dere sammen. Jeg kommer i farten nemlig ikke på noen ideologer som ville ha applaudert Norge anno 2020, utenom Milton Friedman. Men han er, ulik sine ideer, død.

Montasje: blogger. Foto: Daniel78/Wikimedia commons.

Det ble Ap, gitt … #valg17

Jada, jeg er usedvanlig konservativ. Av legning, vel å merke, ikke overbevisning. Vi snakker den typen anstendig konservatisme Francis Sejersted og Sjur Lindebrække var eksponenter for, ikke den som pleier omgang med rasistiske kraftpopulister.

Derfor gikk stemmen denne gang til dem som med størst sannsynlighet kan bidra til å holde Frp unna maktens korridorer.

Men optimistisk, det er jeg ikke.

Ap-leder Jonas Gahr Støre på Arbeiderpartiets landsmøte 2017. Fotograf: Sandra Skillingsås/Arbeiderpartiet, digitalt bearbeidet av blogger.

Kunsten å jage velgere på dør

Denne bloggeren kunne med letthet ha vært Ap-velger ved høstens valg. Jeg har vært det før, uten at jeg lot det stoppe der. Ved ett tilfelle lot jeg meg sågar forføre til partimedlemskap, men det var til jeg begrep at partimedlemskap, etter flere forsøk, aldri var for meg.

Likevel kunne jeg som sagt ha gitt partiet min støtte i høst, og det tror jeg gjelder mange med meg. Var det ikke for syke sprell som dette:

You and I both, Wesseltoft.

Kunsten å jage kjernevelgere på dør. Den behersker Arbeiderpartiet på mesterlig vis.

Toppfoto: Ap-leder Jonas Gahr Støre på Arbeiderpartiets landsmøte 2017. Fotograf: Sandra Skillingsås/Arbeiderpartiet, digitalt bearbeidet av blogger.

Det grønnøyde monsteret slår til igjen

Det går forlydender om at Arbeiderpartiet ønsker å fjerne momsfritaket som hittil er blitt landets privilegerte Tesla-eiere, med en snittinntekt på over 1,1 mill norske penger, til del.

Som alltid, til de begunstigedes sterke protester, naturligvis, under henvisning til at ethvert bortfall av privilegier er motivert av god og gammeldags misunnelse.

For det kan umulig ha noe å gjøre med at Ap, sent, men godt, prøver å finne tilbake til sine røtter; arbeidet for et rettferdigere sammfunn – om ikke annet, som et taktisk grep, ett år før kommende stortingsvalg.

Selvfølgelig kan det ikke det.

Hvorom allting er, er det, i kjent stil, helt avgjørende å se til at de som ønsker en rettferdigere fordeling av godene, sitter tilbake med en klar følelse av svartsyke, og ansvar for å sabotere Teslas utvikling av klimavennlige løsninger. Det er en strategi som tross alt pleier å stoppe kjeften på dem. For når alt kommer til alt, hvem ønsker vel å fremstå som klimasabotør – og dertil misunnelig?

Foto: Tesla S. Foto fra tesla.com.

Genistrek fra Tajik?

– Fjern kongehuset, sier Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik til VG i dag (bak betalingsmurene, men informasjon ønsker, som vi vet, å være gratis, så det fins alltid en råd, for oss som ikke har råd).

Og det er hun jo ikke alene om. Ikke et spesielt utpreget Ap-utspill, kanskje, men et ikke desto mindre usedvanlig utbredt krav. Spørsmålet er bare hvor smart det er av henne å fremme det, for vi aner vel responsen, gjør vi ikke?

«Se der, ja, nå har det begynt! Hva blir det neste? Kristendommen, 17. mai, julenissen og det norske flagget?», spør de sikkert, i de mørkeste avkroker av internettene, noe Tajik selvfølgelig er seg smertelig bevisst.

Og kanskje … Kanskje nettopp derfor er det henne som lufter tanken, enda den er til daglig og upåtalt lufting alle vegne? For hvem andre ville vel risikere anklager om snikislamiserende motiver?

1-0 til Tajik, i så fall – om det går som jeg tror.

Foto: Ap-nestleder Hadia Tajik på talerstolen, med oppbrettede ermer, slik partietiketten dikterer. Fotograf: Sandra Skillingsås, Arbeiderpartiet

Og der var Ap-seieren beseglet

Det blåser en fremmedkritisk vind over øya. Nå er jo ikke akkurat det noen nyhet, men den har nok antatt en del i styrke, etter en mindre voldsepisode i en lokal dagligvarehandel i går, som, etter de hissig svirrende ryktene å dømme, involverte flyktninger fra det afrikanske kontinentet.

Nå kan man saktens spørre seg hvordan det bidrar til å sikre Ap-seier i mandagens valg. Årsaken er en Ap-ordfører, som ber om fornyet tillit – på denne måten:

Valdsepioden fører til at ordføraren vil setja saka opp busetjing av flyktningar opp som ekstrasak på kommunestyremøtet 22. september.

– Ja, kommunestyret bør no få høve til å drøfta om me skal ha eit flyktningeprogram vidare i Tysnes. Me stiller oss til disposisjon og gjer så godt me kan, og så opplever me dette. Då må kommunestyret få høve til å drøfta om me skal fortsetja dette programmet eller ikkje, seier han.

Og resten kan du lese her.

(Man hadde en stund sikret seg Googles mellomlagring – såkalte bufring – av originalartikkelen, som nå er erstattet av den reviderte versjonen, dessverre, uten først å sikre seg skjermdump. Nå er også den forsvunnet, ulykkeligvis.)

Det gjelder å se vindene an, spesielt så tett oppunder valgdagen, og her har vi definitivt en politiker som vet å vende kappen etter dem. For dette var da ukjente takter fra Ap-hold, var det ikke? Jeg vil tro vi må tilbake til Rune Gerhardsens frieri til Frp-folket, med det famøse snillismeutspillet.

Min gjetning, for Tysnes kommune, i ethvert fall: Valgskred for Arbeiderpartiet. For dette var godt politisk håndverk, om det er valgseier man vil ha. I alle fall om stemmekvegets mentale fakulteter har tatt fri. De politiske og moralske implikasjonene derimot, kan man saktens diskutere.

Innvandrer-kritikerne applauderer i det minste – og de er ikke så rent få.

Jeg gratulerer, med ytterst blandede følelser.

Valgkamp – om alt valget ikke angår

De trippet så blide og fornøyde, de to Ap-damene, som overbrakte husstanden denne vakre rosen i går aftes.

«Fordi barn og eldre er viktigere enn skattekutt!», står det på den – og jeg kunne vel egentlig ikke sagt meg mer enig, men blir sant å si ikke riktig kvitt disse spørsmålene:

Er det i kommunestyrene og fylkestingene slike ting avgjøres? Hvis ikke: Hvorfor er det en sak i kommunestyre- og fylkestingsvalget?

Spørsmålene er retoriske, naturligvis, og svarene behørig kjent. Jeg syns bare det hadde vært hyggelig om lokalpolitikerne egnet seg til spørsmål de kan gjøre noe med.

Likevel lover jeg å gjøre borgerplikten – om stemmen blir aldri så blank.

Men tusen takk for rosen! For hyggelig, det er det.

Kinavennlig nobelsjef på vei?

Samme år som vår høyredominerte regjering nektet å ta imot fredsprisvinner Dalai Lama, tar den nå nødvendige skritt for å få fjernet kinakritikeren Thorbjørn Jagland som leder av Nobelkomiteen.

Høyres parlamentariske leder Trond Helleland på Dagsrevyen 29. september 2014.
Høyres parlamentariske leder Trond Helleland på Dagsrevyen 29. september 2014.

I den anledning ble Høyres parlamentariske leder Trond Helleland intervjuet på Dagsrevyen, med forsikringer om at regjeringen selvfølgelig ikke har diskutert problemet med Kina.

Formodentlig med krav om å bli trodd.

Fem gode Ap-talertips

Skulle du noen gang slumpe til å bli invitert til å si noen ord i et arbeiderpartilag, fins det primært fem kritiske faktorer, som kan bidra til trampeklapp og ovasjoner:

  1. Kast jakken
  2. Brett opp skjorteermene
  3. Ta fysisk sats ved poengteringer
  4. Det heter «faaaaagbevegelsen», med ettertrykkelig trykk på det langtrukne førsteleddet
  5. Jens-knekk i nakken

Foto: Jens Stoltenberg på Arbeiderpartiets landsstyremøte 25. mars 2014. Foto fra Aps Flickr-konto.

Jonas Gahr Støre